Om språk

Om språk
I kastesamfunnet kasta de ikke på stikka. Ordspill er en gullgruve i å forstå språk, hva det er, for ordspill ligger der, i bevisstheten, ready to hand, og maler opp språket som en gressløk, som er. Så må man forholde seg til de mennesker som fins, rundt en, snakke med dem, om dette, språkforskere, lingvister og alle mulige, så får man se hva man får kontakt på.
På bussen i dag snakka en fyr til meg om regn, spurte om det regna ute, jeg sa ja, så sa han ”Det regna jeg med”, og spøkefullt kom vi i kontakt. Vær.
Folkelig, og fint, for å si det slik, og slikt liker jeg og kunne svare at nå kan vi regne med sol, rein er det mer på Finnmarksvidda, vi kjørte forbi ligningskontoret som ikke likner grisen.
Nei de penga er til bekymring for fattig og for rik, ikke minst for statsansatte lingvister som mener masse om ditten og datten og har slutta å tro at språk kan forstås, feil.
Språk er alltid fornuftig, for det uttrykker en fellesforståelse.
Det glir, en jeg kjenner sier at språk er som vann, det finner letteste veien, men det er litt feil, passivt, for man må kommunisere, og da er det ikke slik at det tilsynelatende letteste er det riktige, det er følelsen som bestemmer, følelsen av kontakt.
I god kontakt snakker jeg dypt, med fyldig stemme.
Videre, jeg bader i språk hele tiden.