Om samtalen

Det mest kompliserte er å få folk i tale. Med hud og hår blir man ofte slukt, man begynner å prate ut i lufta. Merkelig sak. Det kan oppfattes som et språkproblem. Men i glimt skjer kontakt, man kommer på nye ting, face to face og i skrift, flott.
Hat oppstår, der man beveger seg inn på mørke områder, sorte øyne møtes, og det blir motstand.
Tragisk føles det, men så begynner man å grunne på dette, man vet at alle er mulig å få kontakt med.
Skjer det ikke, er det en feil. Blinde flekker i en selv. Hva da, hvorhen går bevisstheten, man drømmer, krangler, og man tar det viktigste først, det som skaper helse og trygghet, god stemning der man er, i forskjellige fora.
Politikk, den politiske samtalen finner sted, der det dreier seg om løsninger, komme videre, alt er prosess, mot en bedre verden.
Der dialogen stopper opp, der man nesten blir krigersk, der man blir mobba og skjønner ikke en dritt, man har sagt noe som ikke blir oppfatta slik det var tenkt og ment, og man får personangrep og desslike. Huff. Hvorfor.
Masse erfaringer med dette, tankekors, det virker i en, man gir seg ikke, faren for forsteining er overhengende, bli retthaversk og sint og slikt, tablå!
Det ukritisk overtatte i en selv, ser man da, og kan forandre grunnholdning, bli mer fleksibel.
Se det mennesket man har foran seg da, bedre, i snitt et nytt menneske, alltid.