Kunst

I handling og tvil, de store kunstverkene gjennom historien betar, som her Picassos Guernica, jeg kunne nevne flere, som Rembrandts sene selvportretter, Jackson Pollcks fargestrimler, poenget her er det uklare, få på paletten de riktige farvene som svarer til ens følelse, der og da.
Salvador Dali malte drømmer, dømmelandskap, det spriter opp, hans «The persistence of memory», kjent, betar på en annen måte, i det klokker er myke og henger rundt en gren på et tre, for eksempel.
Maleriet har en sannhet ved seg.





...just because I don't know the meaning of my art, does not mean it has no meaning
Salvador Dali


Klokkene bare henger der gråtende, til tørk, et lommeur på et bord opp ned, bildet er fra 1931, vi kan begynne å lure på hvordan bildet ble til. Han var 27 år da han malte det, kunsthistorisk regnes han som surrealist.
Det genuine uttrykk i The Persistence of memory, sier meg noe. Noe om våkenhet for alt som er i en, som bor i en, for hva en har opplevd, hva mennskeheten har opplevd, alt er i oss, dermed bringer det meg til erkjennelse om dette. Godt.

Jeg er dermed på noe man kan kalle essensialistisk kunstforståelse, Picassos Guernica er blir dermed flatt, tidsbestemt, selv om det er mot krig, det er jo alle, i dag, det kan hvem som helst være, krigens redsler er jo greit nok å ta inn over seg.
Men Picassos bilde viser noe mer, den konkrete truselen om undergang, skade, død, som er der hel tiden i menneskelivet, se det.
For meg er en tingest til venstre under lampen nå det sterkeste, jeg oppfatter det som en bombe, som kan gå alle veier, inn i kjeften på hesten, den kan detoneres når som helst, i lufta, smart bomb. High tech.
Dermed slutter kunstverket å «fascinere», dette er død. Smell, for deg. For meg. Pass på!
Legitimiten forandrer seg dermed til høytid.