Det fremmede

Jeg er i et land jeg ikke har vokst opp i, ikke kan, Polen, er språk jeg bare forstår fragmenter av, venter på tur, på en måte, til å få kontakt, det skjer på sære måter, for de er så kjappe her.
Jo, ja, jeg ser det tergende ved dette, at jeg sliter som en bjørn med å få folk i tale, på en måte er det ikke rart, for de driver med sitt.
170.000 studenter her i Kraków, forferdelig å se dem lese seg til døde, jeg har vært i en slik greie, husker, bare jeg kom meg til lesesalen var alt greit, medisinstudiet, kunne ikke relatere til noen andre enn mine egne.
Ok, dette ses, bedre forstått, de orker ikke annet, de skal ta eksamen, jeg ser kafélivet her er et annet enn i Oslo, der man går på pub for å treffe folk, her går bare gjenger ut, på utallige steder over hele byen, jeg ser meg selv spise wok, hjemme hos noen, nå kan jeg saktens ikke grine, for jeg skal bli kjent her.
Og så kommer det folk som snakker vennlig og er åpne, jeg ser det rare, at dette er mennesker som meg, tar det som det kommer.