Positiv kriseløsning

Et beinbrudd, når det blir tilhelet, blir sterkere på bruddstedet enn før. Hvis alt går rett for seg.
Den økonomiske krisen, som gir seg utslag over hele verden, må man ha en tilsvarende tilnærming til.
En helhetlig politikk, der samarbeid settes først, i verden, om verdiskaping.
Det må gå rolig for seg.
Man kan ikke la verdensøkonomien gå sin skjeve gang, lenger.
Blid og fornøyd konstaterer jeg at type «businessmen» har fått en odiøs merkelapp hengende ved seg, for meg har de alltid vært tvilsomme, de som bare er ute etter spenn. «Make a fortune», ha ha ha.
Det er ikke bærekraftig.
Gode forretningsideer meg i rævva.
Dette er ikke fremtid.
Den mest sentrale forretningsidé er bankran.
Skal man ha penger, må man ha klart for seg hva man trenger disse pengene til.
Arbeidsvilkår er basis.
Grunnleggende økonomisk trygghet er først.
Mat, klær, hus.
En ekspansiv økonomi, nei, det er ikke slik lenger at there is nothing that succeeds like success.
Det er ikke veien å gå.
Positiv kriseløsning krever at man tar beina fatt. Går nye veier. Lurer, undrer seg, man vandrer til børsen, til Stokmarknes, får opplysning om fisk, fiskebruk, torskeoppdrett, man får opplysning om oljeplattformer, videre tar man toget og ser det ikke er prioritert, falt i fisk, i Norge, nesten, noe er galt.
Fellesskapsløsninger ser ut til å glimre med sitt fravær, det fins bare forretningsideer, det sprakk.
Transport er et behov. Å bygge Nordnorge-banen til Tromsø må gjøres.
Tog er trygt, godt, man ser, kan slappe av, ta en tur i spisevognen, og så videre, man er med på reisen, i stedet for disse private busslastene der man ikke vet hvor man befinner seg, er nervøs.
Hurtigruta er også en fin ting. Sjø, deilig.
«Konkurranseutsatte næringer», nei, brutto nasjonalprodukt, feil fokus, for økonomi måles i folks velferd og kreativitet, for en bedre verden.

Polsk-norsk samarbeid

I forbindelse med å kunne foreta noen grep her nå, sitter det i meg en form for myndighet. Jeg vet at folka i disse to landene har mye til felles, videre vet jeg nok til å si hva dette er for noe, det er økonomi. Bilaterale avtaler som fører til verdiskaping.
Snømåking er en verdi. Gulvvask også.
Amfetamin har ingen verdi.
For å si dette på en måte, for å få vekk kroniske samarbeidsformer som fins, at Polen forsyner Norge med amfetamin i stor grad, blir det sagt, påstått.
Forfatteren av denne bloggen kjenner til en påstand om at 70-80 prosent av amfetaminen i Norge kommer fa Polen. Dette må da sysselsette rimelig mange mennesker. Svart arbeid, kriminell økonomi.
Dette vet ikke staten noe om, annet enn ved beslag.
Men altså, trolig fins det et stort kriminelt samarbeid mellom Polen og Norge, har eksistert lenge.
Det er å ønske samarbeid som tåler dagens lys, rolige greier.
Brøyte seg rydning i svarteste skog, på Svartskog, den norske bygningsbransjen er i stor grad nå polsk drevet. Og når tidene ikke er gode, mister polakker i Norge arbeid.
Videre, det er nå mulighet til andre virksomheter. Det foregår samarbeid på miljøvern. Norske statlige organer er involvert i Polen.
Det foregår videre noe samarbeid på kunst, utveksling, på frivillige organisasjoner, med EU-midler, videre foregår det lite.
Å brødfø seg selv på dette området er mulig.
Norske lusekofter er etterspurt i Polen, men de er for dyre å kjøpe fra Norge, dermed kan de produseres i Polen, på norsk lisens.
Vider kan norsk kjøkkeninnedning eksporteres til Polen, design, og baderomsinnredning.
Et universitetssamarbeid foregår, på forskning. Og studentutveksling, via ERASMUS, EU.
Man kan ta det derfra.
Kreative ideer fins, og saknes, og kan kommes på.
Det kan foregå samarbeid på statlig plan, og i privat sektor. Norske eksperter er konsultert for skipsverftet i Gdańsk.
Sild, i Østersjoen, Østersjøen har tradisjonelt rikt sildefiske, men nå er dette innhavet ikke lenger særlig godt, man tror silda ikke er god nok, havet er regna som forurensa, og Østersjøen er vanskelig å renske opp, for det er liten gjennomstrømning.
Śledź, som sild heter på polsk.
Det er et utall av forskjellige sildebokser i polske matbutikker, og på enhver restaurant kan man få sild som forrett, gjerne i flere varianter.
Norsk laks fins i Polen, oppdrettslaks, Kanapka Norweski er laksesmørbrød.
Kanalene er der.
Jeg tror det er flere muligheter.

Ok

En opplevelse her om at polakker er preget av en grunnleggende mistillit til alt. De tror ikke på noe, av det mennesker sier til dem, deres virkelighetsbilde er regelrett skepsis.
Du skal ikke tro at du har noe å fortelle oss. Det er ikke gjensidig.
De er rett og slett kul umulige på dette!
Jeg ser det mørke i øynene deres, det ville, der de ikke kan tro på noe, og er det noe rart at de er kristne. De må ha NOE å tro på.
Ok. Jeg føler meg fram da, til deres sirkler og indre sirkler, der betraktninger foregår, om alt mulig, her i Krakow, på slikt som universitet, der Kopernikus var, en periode, og jeg føler meg som i Drammen, av en eller annen grunn, Polen er provinsielt.
Arendal, Stavanger, Hønefoss, Skien, med lokale størrelser som ikke kan prøves i argumentasjon med den store verden, en sandkasse. Vennekrets, mafia.
En lekegrind, føler jeg er synspunktet, rett og slett, der de har gjerder mellom seg og alle andre land i verden, er murt inne av fortida, av stormakter rundt og er fengslet, i fengsel, bastet og bundet, tror ikke de har lov til å si noe, tenke selv, barn.
Dobrze!
Godt!
Ta det derfra.

Intellektuell

Har en intellektuell slips? Er en intellektuell distré? Tenker en intellektuell mye? Tenker han før han snakker? Hæ?
Jeg har først og fremst lyst til å avlive begrepet, for dette med å «bruke hjernen», som er den folkelige forståelsen av intellektualitet, er jo bare løgn og bedrag, ikke interessant, poenget er om man sier noe sant.
Et litt tilsvarende begrep er å være lærd, evt sprenglærd, kunne sitere mye og greier. Slike folk kan man dra nytte av, for de kan vise til mange synspunkter på en sak, gjerne, det er bra.
Å ha peiling på en sak, betyr å kunne argumentere rundt den, være åpen og romsling, dette er en positiv intellektuell person, som skjønner at ting ikke er enkle.
En filosof.
Dostojevskij: Lidelsen er erkjennelsens eneste årsak.
En filosof tenker ikke fordi han er flink, men fordi han må.
Hvis tenkning ikke går lekende lett, har det ingen verdi.
Selv tenker jeg og kommuniserer jeg hele tiden, for å forstå, det samme med drømmer, for å overleve, i en vanskelig virkelighet.

Jøder

Jøder er en folkegruppe med rimelig stor samhørighetsfølelse seg i mellom, uansett hvor de er i verden. Man kan forstå det, hadde vi nordmenn blitt forvist, hadde det vært fint å møte en som snakket norsk i Lwow, Moskva, Peking, Canberra, vi kunne prate sammen.
Ikke verre enn det, men så ble jødene forfulgt, der de var, der de måtte befinne seg, så kom Hitler og de skulle utryddes, ekstermineres, av en eller grunn, ingen skjønte noe.
Så det er dypere årsaker enn som så, men kurderne er rimelig forfulgt de også, et folk som ikke har noe stat, for det nytter ikke å si at de skal pakke seg tilbake dit de kom fra, som folk, for de har ikke noe land.
Jødene fant mest friplass i Polen, i Europa, det bodde 3.5 millioner jøder her før krigen, 3 millioner av disse ble drept.
Rett og slett, ikke til å kunne ta inn over seg, det er det heller ikke mange som kan, at de ble sendt rett i gassovnene, den dag i dag fins det folk som mener det ikke har skjedd, det blir for vanskelig for deres bevissthet.
Nerdete tale kommer, tilsvarende den som sier at USA sto bak world trade centre, en paranoia uten sammenlikning, en type kollektiv galskap, men dette har skjedd, og vi forstår ikke at det kunne hende.
Vel kunne Djenghis Khan utslette by etter by, på sin ferd i middelalderen, men dette planmessige, med moderne metoder, oppspore alle jøder og bare sende dem i gassovna, nei, det er ikke lett å se hva man kan få ut av dette, på det nåværende tidspunkt, en grusomhet så bestialsk at man ikke har ord.
Det må ligge noe bak, en folkereligiøsitet som mener at jødene drepte Jesus, og bærer kolletiv skyld, så de må straffes.
Hitlers antisemittisme er begrunnet i første kapittel av Mein Kampff, der han slår seg til ro med at de ikke er tyskere, og han liker tyskere, har empati med tyskere, det tyske folk, de han kunne kommunisere med, ville deres ve og vel, velment, skikkelig, og han kunne ikke ha folk som ikke kunne snakke med ham, det forstår seg også, for, som han skrev, han diskuterte med jøder på kveldene på kafé i Wien, de sa seg etterhvert enige med ham, men neste dag pekte de bare nese av ham, det der har jeg vært utsatt for, ikke hyggelig, de prata ham bare etter munnen på fylla for å få fred. Hitler tente.
Det skjønner jeg godt, og han roa seg for øyeblikket, undersøkte samfunnet i sin helhet og fant at jøder besatte en rekke viktige posisjoner i hele det tyske samfunnet, og styrte, kunne sies å ha ansvaret for den økonomiske krisen og slikt, maktfolka, han begynte å legge en skummel plan, få dem vekk.
Så Adolf Hitler kom ikke til posisjon, hadde problemer med å leve av sin kunst, sin virksomhet, solgte kunst på gata og fikk såvidt til livets opphold, men jødene styrte de store kunstinstitusjonenen og avisene og de politiske partiene, fant han ut, han ble revolusjonær, og fikk med seg tyskerne, brukte tyskernes og Europas generelle jødehat.
Her i Kazimierz, jødebydelen i Kraków, Polen, ser jeg det, det var dette som skjedde, jødene hadde kommet seg i dype posisjoner overalt i Europa, og noen oppfatta det.
De hadde blitt bankierer, noen steinrike, som Rotschild, etter Napoleonskrigene, videre er det mer å si her, men det skal nok vente en smule, for datidens paranoia hadde noe for seg, i dag ser vi anneledes på sakene, vi er kommunimative mennesker, vil forstå alle, også jødene, og i dag slynger vi ut tesen om at det fins ikke noe som heter «folk», et folk, vi er i verden.

Cobra

Asger Jorn og andre, denne kunstnerbevegelsen er meget interessant. Fra ca. 1950, bruker et fargerikt uttrykk, hadde en ideologi, og forgjengere, stukturelt mener jeg den går tilbake til pointillismen, oppstykning av billedflaten, i dens enkelt faktorer.
The distortion, før slutten av 1800-tallet, av det figurative maleri i Europa har flere markante skikkelser, som Gauguin, Cezanne, senere Pablo Picasso, Cobra-gruppen drar veksler på Paul Klee og Joan Miro.
Det helhetlige perspektiv, med det abstrakte maleri, er i vår tid ikke så fokusert som før.
Hm, det ser for meg ut til å komme tilbake, mitt kunstsyn går på forholdet til samfunnet, det er ikke videreført i kunsten, the distorted er på vei, inn.
Jorn og Cobra kan være noe å bruke, diverse andre, som Matisse og Breughel og fortidige lokale kunstnere.
Cato Andersens kunst



kan mer settes i en Picasso tradisjon, med den rene distortion av det billedlige uttrykk.
Mer følger

Om medisinsk forskning

Behandling av syke mennesker foregår på bakgrunn av vitenskapelig utviklede behandlingsmetoder, etter beste skjønn, der man vet at man driver med hypotesetesting hele tiden når man arbeider.
Evidens, det er noen behandlingsformer som har fått slik hevd at man ikke tenker, nesten, når man forordner dem, antibiotika mot lungebetennelse, for eksempel.
Og en med dårlig hjerte får nesten alltid et digitalis-preparat.
Det bio-medisinske paradigme har hevd.
Ansvar for egen helse er i tiden, det får mer og mer fokus, der leger mer bare er konsulenter enn før.
Magesår er nå assosiert med en bestemt type bakterie, dermed inkluderer nå standardbehandling en bekjempelse av denne bakterien, Helicobacter pylori.
Det er mennesker man møter, som lege, dermed må man være kreativ alltid, skaffe seg solid bakgrunn for egne meninger, ved å undersøke og samtale med den syke skikkelig.
Så forskning foregår, for å finne standardbehandlinger, som blir rammeverket i dialogen med pasienten, og de må begrunnes.
Legen er fagperson på området, må kunne sannsynliggjøre at det man forordner sannsynligvis er til hjelp.
Ofte blir det legens oppgave å få pasienten til å bli deltager i egen sykdom.
Så får man tilbakemeldinger om hvordan det går, det er vanlig, ny time, for eksempel, så får man se på andre altenativer, en plan B og slikt.
Og man kan ta feil.
Da kan det oppstå et forhold mellom lege og pasient, noe som er viktig for både tiltroen og forskningen, enhver interessant tilbakemelding kommer selvfølgelig direkte fra pasienten selv, dessuten må tilbakemeldingen være troverdig.
Så medisinsk forskning foregår i en kontinuerlig dialog med de enkelte pasientene.

Om skepsis

Sunn skepsis, noe vi snakker om i Norge, videre fins det skeptikere, som prinsipielt synes å være skeptiske til alt, ikke minst til alt nytt, jeg er skeptisk til slike folk.
Godtroende, er liksom den andre grøfta, Bjørnson var kjent for å lytte velvillig til folk, Ibsen trodde ikke på noe av det folk sa til ham.
Jeg tror ikk noe på noe av dette, å være skeptiker eller det motsatte, velvillig, jeg tror på folk ut fra meg selv, skaffer venner på den måten, varige kontakter.

Om integrering og assimilering

Pressede kulturer blir mer konservative, det er en erfaring, både hjemme og ute, nei, det å relatere til andre uten å ta skade på sin sjel, er vanskelig.
Skal man bli som sine venner, skal man bli som gruppa man føler seg mest hjemme i, skal man bli noe som helst annet enn seg selv? Fri.
Jeg vil ikke bli medlem av en gruppe som vil ha meg som medlem, det står fast, jeg kan ikke bli som de som inviterer meg til å bli som dem, no way.
Å bli en av oss, som det så fint heter, anta en eller annen norm som er felles for gruppa, jeg er ikke patriot for noe som helst, beklager.
Viktig, viktig å være bevisst overalt, i små og store sammenhenger, dessverre er dette ofte vanskelig å få oversikt over, i Polen som i Norge, sikkert i Kina og India og hvor som helst, integritet tilsier at du er deg selv overalt, og kommuniserer.
Vil du ha meg får du ta meg som du er, er andre grøfta, der du er hardnakket på egne standpunkter, står og faller med dem, kjipe greier, det er kommunikasjon som gjelder.
Jeg vet hva jeg skal si om dette i forskjellige sammenhenger, men et utsagn av typen Jeg er polakk, jeg er bergenser, og så videre, setter meg alltid i forsvarsposisjon, på vakt, jeg er ateist, jeg er kristen, jeg er muslim, sorry.
Kjartan Fløgstad har sagt at han har identitet i språket, det er til bruk, jeg bruker ikke begrepet identitet, det er avlegs, jeg er meg selv, den jeg til enhver tid er i de kommunikative sammenhengene jeg befinner meg i, så det.

Polsk smerte

Polakker skal beskytte seg, mot dritt, i det hele tatt, det har de lært seg, du treffer polakker hjemme, i sikkerhet, trygghet, da er de ikke gåtefulle, i offentligheten skjuler de seg grymt.
Ser man en polakk på gata, er de meget sure og tilbakeholdne, viser seg ikke i det hele tatt, viser bare en fasade for ikke å bli plaget.
Nordmenn er mer åpne, som amerikanere, engelsmenn, nordmenn fordi de alltid kan gjemme seg, ha et sted å flykte til, inni en hule, oppe i åsen, og så videre, polakkers gjemmested er inne i seg selv, og i leiligheter.
Slovaker er joviale og greie, de fikk jeg kontakt med kjapt, der var det bare et språkproblem, ikke viktig, som ville ordne seg, etter en viss tid, vi er på hjemmebane, som undertrykt land, under en overmakt, som Sverige, Østerrike, men ikke for det, polakker har vært stormakt, på 1500-tallet, og har ambisjoner. Det har ikke Norge.
I Trondheim har jeg blitt vist feil vei, dersom jeg har spurt om veien, jeg føler dette katolske området av Norge dermed er det beste å relatere med, Nidarosdomen, som i Frankrike, Italia, Spania, Belgia, Østerrike, litt Nederland, sør i Tyskland, jeg føler man kan se Kroatia på samme måten, Sør-Amerika, Fillippinene, jeg ser smerte overalt der.
Pølse, kiełbasa, żurek z kiełbasą, videre er det i dette gamet noe fremmed, som forslår, noe som ikke fins i vår del av verden, jeg kan noe av de latinske språkene som fransk, italiensk, spansk, men ikke godt nok, kan engelsk og tysk. Skandinavisk, lukta på finsk, og masse andre språk som persisk og kinesisk, for å ta et knippe, slovakisk er mitt språk, begynne å relatere derfra, fra syd, fra ungarsk, unbehalten, et ord jeg kom på, som jeg ikke finner oversettelse på, på nett, men det napper likevel, og det behager meg å snakk gresk, Thalatta! Hav! Θαλαττα!
Ok, videre er det Thales fra Milet som da kommer til meg, vannets filosof, havets, om jeg må be, sa alt er vann, thalatta, jeg skjønner.
Epidauros, teater, der er helligdommen for Asklepios, legeguden, askeavkok, og så videre, vi relaterer bakfra, sørfra, over en lav sko, Vodice, i Kroatia, langs kysten, Dalmatia, det kan bety Voda, vann, og jeg føler meg hjemme til slutt, i Tyskland har de sauerkraut, surkål, et malende ord, for sau, jeg vinkler dette nå til meg selv som skal drive med sau, owca, schaf, på tysk, jeg ser, forstår, forstått! Sheep, på engelsk, og vi ser rundt i Europa, borrego eller oveja på spansk, jeg føler meg til dess fornøyd.

Polakker bruker kasus fordi de tror de er et kasus

Skomaker, bli ved din lest! Snekker, bli ved din list! Et kategorisert samfunn hvor staten bestemmer henviser alle til sin plass i verden, og sjefen bestemmer.
Samfunnet skal vite HVEM du, er, da bruker de kasus instrumentalis, altså hva de kan bruke deg til. Jestem pisarzem, betyr «jeg er forfatter», pisarz er det enkle, «forfatter», pisarzem er pisarz i instrumentalis kasus.
Så skal de vite HVOR du er, jestem w Krakowie, jeg er i Krakow.
Så skal de vite alle mulige ting om deg, hva du eier, og hvem du er nær, dine venner. Og hva du gjør, og så skal du hilse pent på sjefen, og folk rundt deg, ikke mas.
Da har vi de sju kasus på polsk, instrumentalis, lokativ, genitiv, dativ, akkusativ, vokativ, og den grunnformen man grammatikalsk kaller nominativ, nevneformen.

Kunst

I handling og tvil, de store kunstverkene gjennom historien betar, som her Picassos Guernica, jeg kunne nevne flere, som Rembrandts sene selvportretter, Jackson Pollcks fargestrimler, poenget her er det uklare, få på paletten de riktige farvene som svarer til ens følelse, der og da.
Salvador Dali malte drømmer, dømmelandskap, det spriter opp, hans «The persistence of memory», kjent, betar på en annen måte, i det klokker er myke og henger rundt en gren på et tre, for eksempel.
Maleriet har en sannhet ved seg.





...just because I don't know the meaning of my art, does not mean it has no meaning
Salvador Dali


Klokkene bare henger der gråtende, til tørk, et lommeur på et bord opp ned, bildet er fra 1931, vi kan begynne å lure på hvordan bildet ble til. Han var 27 år da han malte det, kunsthistorisk regnes han som surrealist.
Det genuine uttrykk i The Persistence of memory, sier meg noe. Noe om våkenhet for alt som er i en, som bor i en, for hva en har opplevd, hva mennskeheten har opplevd, alt er i oss, dermed bringer det meg til erkjennelse om dette. Godt.

Jeg er dermed på noe man kan kalle essensialistisk kunstforståelse, Picassos Guernica er blir dermed flatt, tidsbestemt, selv om det er mot krig, det er jo alle, i dag, det kan hvem som helst være, krigens redsler er jo greit nok å ta inn over seg.
Men Picassos bilde viser noe mer, den konkrete truselen om undergang, skade, død, som er der hel tiden i menneskelivet, se det.
For meg er en tingest til venstre under lampen nå det sterkeste, jeg oppfatter det som en bombe, som kan gå alle veier, inn i kjeften på hesten, den kan detoneres når som helst, i lufta, smart bomb. High tech.
Dermed slutter kunstverket å «fascinere», dette er død. Smell, for deg. For meg. Pass på!
Legitimiten forandrer seg dermed til høytid.

Polakker

Hvordan tenker de? Det polske språk ble kodifisert på 1500-tallet, jeg ser dette skrekkveldet, der store magnater styrte etter forgodtbefinnende. Kongen var frontfigur, hadde bare makt i ekstreme situasjoner, som slaget ved Grünwald 1410 og forsvaret av Wien 1683.
Kongen var potensiell krigsherre.
Men ingen ruler til vanlig, statens styre tok adelen seg av. Hvorfor.
Cały, hel, polakker tenker i helhet, helheter, bramfritt, som adelsherren, som tenkte på godset, hva som tjente ham, rett og slett, på flatlandet, hans domene, område, maktområde, rike.
Det ble laget et system hvor undersåttene hadde plikter.
Plikt. Zadanie, underdanige skulle folket være, se opp til sjefen sin, som nå.
Så kan det snu seg, at de blir opposisjonelle, man terger ikke en polakk.
Ansvar for seg og sitt, skal en polakk ha, det er det.
Noen stor samfunnsbevissthet har de ikke.
De bare skriker om de føler seg urettferdig behandlet, dette er opphavet til Solidarność.
Witold Gombrowicz, den mest berømte polske forfatteren, var også opposisjonell, i alt vesentlig grad.
Jeg tilter litt da, Lech Wałęsa fungerte ikke som president, bare som opposisjonsleder, jeg har senere sett ham tale på en talerstol, han bare klaga.
Samme i EU.
Polakker skriker og klager og bærer seg, he he he.
Dermed har polakker alltid vært store motstandsmenn, som under krigen, og Jozef Piłsudski, statssjef fra 1918, stoppa kommunismens framrykning til vest, i en berømt slag ved Warszawa, ingen skulle komme her. (og komme her). Trist.
Smutny, trist, er min opplevelse av polakker, fra dag 2, det kom til meg, de er meget triste, for ingenting kan forandres, det er ikke mulig med change, fundamentalt, for slik har det alltid vært, det er ikke mulig, polakkene er fra Arilds tid tråkka ned. I støvlene. Bare griner.

Polen som adelsvelde

Czartoryski. Zamoyski. To polske magnat-familier, sammen med Radziwiłł og noen få andre eide de det meste av Polen.
Interessant fortid, der man hadde svak konge, adelen styrte. Men Polen var befesta, sånn sett, slik at den polske drøm levde også under okkupasjon, dette gamle hierarkiske old Poland er nå gjenoppstått, i et vakuum etter kommunismen.
Foreløpig, der man skal jobbe for en sjef og det er det, nå med et sterkt byråkrati, som er den polske stat som er sterk og har overtatt mer og mer, der en tredje maktfaktor er den katolske kirke.
Det offentlige, pengemakta og kirken.
De underdanige locals i Polen, folket, og så videre, som reisa seg med Solidaritet, ble tatt effektivt, rett og slett, nyttige idioter for den polske ferd mot ny nasjonalisme, nå.
Lech Walesa ble skvisa som president, han var ikke fornem nok for et slikt verv, en skarve elektriker fra Gdansk, industriarbeider på Lenin-verftet, det holdt ikke et sekund for de polske magnater. Dermed ses følelsen av makt og styrke, i Polen, der staten er meget gammeldags og nedlatende, der politiet er ekkelt og fengslene terroristiske, huff.
Det «verdige» Polen som kom til makta med tvillingene Kaczynski, falt, til jorda, blant annet fordi folk ikke lenger lar seg lure av slikt, polske kaikaturtegnere boltra seg, som også nå, og de latterliggjorde seg selv i Europa og EU, nasjonalismen har falt.
Trist, sikkert for noen, men dette er en likeverdstid.

Polsk

Jestem szczęśliwy. Jeg er lykkelig, happy, zufrieden, tilfreds, livlig, danser, uten stans, nå, może wódka? Kanskje vodka? Måske?
Når man sammenligner polsk med andre språk i nærheten, er det nesten helt likt.
Straks, już, at once, nettopp, vi ser dette som forbrødring over landegrensene, jernteppet, det slaviske er her.
Da gjenstår menneskene, den enkelte, å bli kjent med, som overalt.

Polen psykotisk

Man kan ikke snakke om en rekke ting i Polen. Man er på at nu går alt så meget bedre, etter kommunismen. Mer bevisste uttrykk for kommunismekritikk fins, som Brave new world, men Polen er preget av tilbakegang til gamle verdier, som katolisismen. Og polske. Hva er dette.
Polen var del av en internasjonal kommunistisk bevegelse, for frihet.
Bryte lenker, bånd og tvang! Frihet, likhet, brorskap!
Kieslowskis film-trilogi Trikoloren prøver å si noe om dette, Hvit er parodi på polske folk etter 1989 som skulle tjene penger fort og gærent, feil.
1989 førte til større polsk materiell velstand, med biler overalt, i Krakow blir de ikke nektet å parkere på fortauet.
Hva har skjedd med samfunnet, med mentaliteten, jeg oppfatter det som sykt.
Man svever rundt i en virkelighetsfjern tro på det materielle, på mat, penger, her må man gå forsiktig til verks, på familien, ekteskapet, kirka, Kinder, Küche, Kirche, uff.
Det er normen, et arkaisk samfunn, man skal tilpasse seg dette og problemer feies under teppet, stor makt til politiet og slikt, rent militaristisk.
Et høflighets-samfunn for bedrestilte. Adel, rike, intellektuelle, prester, næingsdrivende, byråkater, lærere, som reproduserer, bare.
Samfunnets mening er reproduksjon, ikke frihet.
Depressivt.
Bare man ordner seg sjæl, er alt «greit».
Sosialitet, miljø, liv, livsfylde, blir sett på misbilligende, som bråk.
Entusiasme, følelse, erkjennelse, blir ikke tatt inn, det blir utdefinert.
Man er tilbake i det gammelmodige Borgerskapets diskret sjarm.
Der man har høy sigarføring og snakker om de skjønne kunster og drikker fine drinker, med farge, gule og blå blir man av dette.
Nyskaping foregår ikke, normen ble satt i en fjern fortid, for flere hundre år siden.
Slikt er det tendenser til i Norge også, i hele Vesten, en nostalgi.
Det er sødmende, drømmende, ser jeg nå, det kan brukes, et samfunn i omstilling, omstillingsfase, i forandring, change, Polen har nå en tenkepause, på stedet hvil.
En type samling i bånn har skjedd.
Ok, da kan jeg forstå det, etter 89 skjedde det som gjerne måtte skje, verden var slik. Så er vi i gang.

Krakow universitet

Krakow har masse studenter, 170.000, de fleste på teknisk, og det merkes, en by på 750.000 innbyggere.
De fins rundt omkring i studentpalasser, og jeg ser dem en etter en med grå øyne og slitne og sure, et råkjør her, virker det virkelig som, hva skjer.
Mowi po Polsku? Snakker du polsk? Videre er dette en vind av folk som skal ordne avhandlinger om dette og hint, og Krakow universitet er fra år 1400 og renommert, og greier, har et rykte å ta vare på i verden, eksportør til den norske oljeindustrien blant annet, Krakow skal bli IT-senter.
Folk raver rundt, for å bli «best», som på Blindern, og hva konkurransen går ut på her vil jeg sjekke ut seinere, de er sene i draget og har det vondt.
Student har jeg vært, på forskjellige nivåer og institusjoner, og er av akademisk familie og har dette som arv, jeg er ingen lesehest nå for tiden, jeg skriver, erkjenner på en måten, de er ikke helt gode disse her, finner jeg ut, på et katolsk universitet, der det er en form som er gammel og fornem og lærerne er legitime i forhold til en utvelgelsesprosess som slår hardt, polsk intellektuelle er herfra, alle sammen, hele smæla, og prater som de har vett til, etterplaprende.
Kants estetikk, Hegels, og så videre, Bourdieux, kulturell kapital, sosioraster, Sorbonne, dette er meget interessant der Tyskland har sin tradisjon, som England, og Italia, der Kierkegaard ikke gad å høre Hegel og Schopenhauer la forelesningene sine på faen samtidig med Hegels.
Hm, den intellektuelle måte å snakke på er refererende, og det er godt at man setter det man sier i en tradisjon, en forsker vet nok til å kunne tenke selv, er saka, armageddon fulgte med den flinke Jozef Mengele, godgutten, og vi vet farene ved å ikke være etisk.
I Norge Sudbø, som dikta opp sine pasienter, en personlig tragedie, blir det sagt, men dette rotteracet for å få legitimitet og inntekt er ingen spøk, publish or perish, heter det blant leger, man vet.

Det fremmede

Jeg er i et land jeg ikke har vokst opp i, ikke kan, Polen, er språk jeg bare forstår fragmenter av, venter på tur, på en måte, til å få kontakt, det skjer på sære måter, for de er så kjappe her.
Jo, ja, jeg ser det tergende ved dette, at jeg sliter som en bjørn med å få folk i tale, på en måte er det ikke rart, for de driver med sitt.
170.000 studenter her i Kraków, forferdelig å se dem lese seg til døde, jeg har vært i en slik greie, husker, bare jeg kom meg til lesesalen var alt greit, medisinstudiet, kunne ikke relatere til noen andre enn mine egne.
Ok, dette ses, bedre forstått, de orker ikke annet, de skal ta eksamen, jeg ser kafélivet her er et annet enn i Oslo, der man går på pub for å treffe folk, her går bare gjenger ut, på utallige steder over hele byen, jeg ser meg selv spise wok, hjemme hos noen, nå kan jeg saktens ikke grine, for jeg skal bli kjent her.
Og så kommer det folk som snakker vennlig og er åpne, jeg ser det rare, at dette er mennesker som meg, tar det som det kommer.

Lutring

Ofte må man gjennom vanskeligheter, den rene horror, terrorisme, for å komme videre, i no man's land, jeg ser folk sutre over dette. Tåle alle mulige tilstander, fordi man ikke kan være annet enn seg selv, er livet.
Og man støter på motstand her og der og mange steder, fra de underligste folk og steder, må skape fred, god stemning, helhet, liv, kjærlighet, til enhver tid, et must.
Da kan man tale, om folks ve og vel, om liv, mentalitet, i ro og fred, diskutere med hvem som helst, på hvilket språk det skal være, sovne kvikt og skikkelig, drømme, lære, mer, slik er det å være menneske.

Polsk sperre

Jeg er rolig her, i denne forbindelse ses et tre rykket opp med rot, av storm, for et og et halvt år siden, Polen blåste over ende, det har vært syklon, løfta biler av veien. Na zdrowie! Skål! Helse! Jeg ser legitimiteten av å drikke her er bra og rolig som på kontinentet i det hele tatt, mot fyllebeltet i nord, merkelige saker, godt.
Polen er hufsete, i det folk tror på autoriteten, på nasjonen, på den katolske kirke, på myndighetene, byråkrater, er flate.
Og de er arbeidsmaur. På instruks.
Polen er en type helhetstilstand, jeg husker Tsjekkia 1994, to uker, med jul innbefattet, land og by, det er rolig her nå.
En mentalitet søkes forstått, den gemyttlige, som er i Tyskland også, i Frankrike mer krakilsk, dette er innland.
Hede, dette landskapet nord for den europeiske fjellkjeden er spesielt, vått, nydelig, vilt, skog, jord, innsjøer, naturparker.
Øde noen steder, urskog, villsvin, bison såvidt i øst sør, jeg tenker på folks ve og vel, det gjør ikke de selv, de skal arbeide, smooth.
Og det er det, de hjelper ingen, de hjelper ikke seg selv, de skal gjøre jobben sin og holde kjeft, noe annet fins neppe.
Nordmenn er einstøinger, men vi kan snakke sammen, polakker snakker ikke med noen, de kommer med manifester, meninger, jobber.
Da løser jeg det, løser opp, for den enkelte polakk er jo menneske som deg og meg, hei!

Verden

Golden globe, teater, rundt hele kloden snakker man sammen, malayisk og nynorsk, lekende lett, tenker ikke på det, finner orda, og vet hva som ikke passer i norsk, hva som går an, nyord lages, som i polsk, poetiske fulltreffere.
Jeg føler meg ikke fremmed dermed i verden og tar det på min egen måte og tror alt begynte i Babylon, den sumeriske kultur, som oppnådde jordbruk og lagde språk ut fra det, the cradle of civilization, mellom elvene Eufrat og Tigris, vesensforskjellige floder, som man kan studere nærmere i snitt etterhvert, byen Ur produserte Abraham og Uruk ga Gilgamesh, to urfigurer fra området der Abraham ble stamfar til jøder og arabeidere og Gilgamsh søkte udødelighet, ikke snakk om barn her, nei, individet!!
Så oppsto det indouropeiske språk nord for Svartehavet, i skog, jaktfolk, der det ikke finnes ord for grønnsaker, altså ikke bønder, men jegere, en transformasjon fulgte og man kan studere de asiatiske språk som kinesisk mandarin, nord for Kaukasus renner Volga.
På Volga med Olga, den renner så klar, brus.
Hellas er vår kulturs arnested, med Nestor i Pylos hvor jeg har vært der Telemakos spurte om sin far Odyssevs, denne nerdesønnen som lurte på hvor det var blitt av pappa etter Troja, fant ham til slutt og tok han med til mora, måtte forene far og mor, for seg selv, skvise vekk alle dumme stefedre, potensielle, dette er Telemakos' drøm, Odyssevs som fiksa den trojanske hest og flakka rundt dernest, fanget av kvinner, Circe og Kalypso, banana boat song!
Det kaspiske hav mottar Russland med Volga, Dnjepr er ukrainernes elv til Svartehavet, Wisła den polske til Østersjøen, Gdańsk, Danzig, det danses i Polen Mazurka. Polka, Rheinland har Reinlender, Pols er polsk, videre i dette hallingkastet i dala ved fjelljom, hupp!
Norsk folkedans fra Polen og Tyskland, Germanere og slavere, Norge er sammensmelting av slavisk og germansk kultur. Hoj!
Hey! Ja, for fjellfolket i Tatra, Karpatene, the highlanders på grensa, Europa er delt ved den sentrale fjellkjeden fra Alpene til Karpatene, Tsjekkerne er folket på vannskillet der Moldau gjennom Praha går til Elben og Hamburg, Brno har elv som renner til Donauvassdraget til Svartehavet, en kult.
Tsjekkia, Tsjekkoslovakia har tatt dette området, der elvene renner begge veier.
Og så seiler vi fra Polen til Norge langs svenskekysten som mine forfedre fra Gdansk 1789, Wyller, i stort, bundtmakere, laga klær, bosatte seg i Oslo, den søte byen, osłodzić betyr å søtgjøre, gjøre søt, forstavelsen -osło lagde byen her nå.
Rzemiosło betyr håndverk, man lager noe ut fra Oslo, mellom åser, ikke fjell, byen under Ekeberg først, lunt, Alna elv, Gamlebyen nå, så utvida den seg til hele bukta, det indre basseng, av Oslo fjord.
Velkomsthilsenen, Oslo! Her var det søtt!
Og man dekka bordet og bygde med hammer og sigd, for å si det på den måten, etablerte gårder på platåer som Tøyen og Sinsen, så Linderud, slott.
Så skjedde det mye, langsomt ble landet vårt eget til Trondheim og kystfolket er forskjellige fra oss østlendinger, det merkes.
Oslofjorden og ØstNorge er befolket fra Polen over det rolige Østersjøen, i vest er det gresk, germansk, engelsk, fransk, spansk, dette er også Visigother og keltere, briter, og i det hele tatt, kyst er fisk, Oslo er ørret og stein og rydde små bruk fra dritt.
Heder, Hedmark, fra Danmark, jyder fra Skagen, til Sørlandet hei du!
Javel!!
Ok, vi sår et frø nå.

Integrering i Polen

Polen er et land uten innvandrere, det eneste er noen få sigøynere på gata, som tigger, et all-europeisk fenomen, spesielt etter at Romania kom med i EU. Blankt, på innvandrererfaring i dette landet, ganske så forskjellig fra Norge.
Polen har historisk erfaring med veldig mange jøder i landet fra år 1500, før krigen var de 3.5 millioner. Over 10 prosent.
Jødene ble tatt best imot i Polen, der de ble kastet ut fra Spania og flytta østover.
Polen har en frihetsideologi, der grupper blir tillatt å leve, gjerne for seg selv. Polen er inndelt i sfærer, som klarer seg selv, som kirken.
Som en type innvandrer i Polen, må jeg integrere meg på polsk grunn, hva kan linke, hva har vi felles, hva kan jeg lære, hva kan jeg lære dem, en dialog må oppstå.
Diaspora, betegnelse på etniske grupper som lever utenfor sitt fedreland, som jødene først, etter Kristi eksistens.
Jeg er i en viss forstand en emigrant og flyktning, men selv er jeg bevisst at jeg bare utvider mitt virksomhetsområde, til slavisk kultur, i stort, base i Krakow. p.t.
Hva kan vi snakke om. Kunst. Litteratur, malerkunst, musikk, film, foto, primært den europeiske tradisjon, filosofi, hele verden, i denne sfære, kunst og intellektualitet. Politikk, for verden.
Videre make up, ideologi, det nye Europa, polsk samfunnsstruktur, det melodiøse i kontakten bærer.
Storslått!
For meg kan folk ha ethvert politisk standpunkt, bare de kan diskutere. Der opplever jeg ikke polakker som gode, dyktige, de fremlegger et standpunkt, det er det. Men med større kunnskaper i polsk kan jeg sikkert komme med vel begrunnede motargumente, som blir tatt opp og bearbeidet, greit.
Polakker har stor integritet, og velfunderte meninger, i logikk, der kan vi starte.
Hva er hovedsaken i et politisk standpunkt, jeg oppfatter nå at det for polakker er frihet.
De snakker om det knugende Sovjet-styret, og det er nå EU som suger, skal kontrollere alt mulig, de ser heller til USA som frihetens land, uten for mye byråkrati. Frihet.
Det kan jeg forholde meg til.
Frihet i meninger er en polsk grunnverdi.
Så jeg vektlegger kanskje andre ting enn polakker i mine politiske synspunkter, vektlegger dialog og fred og samarbeid i verden. Det kan fremføres.

Om samtalen

Det mest kompliserte er å få folk i tale. Med hud og hår blir man ofte slukt, man begynner å prate ut i lufta. Merkelig sak. Det kan oppfattes som et språkproblem. Men i glimt skjer kontakt, man kommer på nye ting, face to face og i skrift, flott.
Hat oppstår, der man beveger seg inn på mørke områder, sorte øyne møtes, og det blir motstand.
Tragisk føles det, men så begynner man å grunne på dette, man vet at alle er mulig å få kontakt med.
Skjer det ikke, er det en feil. Blinde flekker i en selv. Hva da, hvorhen går bevisstheten, man drømmer, krangler, og man tar det viktigste først, det som skaper helse og trygghet, god stemning der man er, i forskjellige fora.
Politikk, den politiske samtalen finner sted, der det dreier seg om løsninger, komme videre, alt er prosess, mot en bedre verden.
Der dialogen stopper opp, der man nesten blir krigersk, der man blir mobba og skjønner ikke en dritt, man har sagt noe som ikke blir oppfatta slik det var tenkt og ment, og man får personangrep og desslike. Huff. Hvorfor.
Masse erfaringer med dette, tankekors, det virker i en, man gir seg ikke, faren for forsteining er overhengende, bli retthaversk og sint og slikt, tablå!
Det ukritisk overtatte i en selv, ser man da, og kan forandre grunnholdning, bli mer fleksibel.
Se det mennesket man har foran seg da, bedre, i snitt et nytt menneske, alltid.