Det narscissistiske Polen

Polen hører bare på polakker, og de som snakker som polakker, de som er som dem i den betydning at de mener det polakkene mener, det er bra folk.
Ikke prøv å diskutere med en polakk! Du vil tape, du kan tidligst oppnå dette i en fremmed land, Singapore, for eksempel, eller på Island, utenfor Polen snakker polakker alltid mer fritt, i Polen er det viktig for dem å bevise at de er polakker, polske patrioter, og så videre, dette er harry.
For en utenforstående observatør virker polakker veldig dumme, for det er bare en bestemt måte å snakke på som holder, ikke minst i politikk, dette er vesensforskjellig fra den undrende samtalen som jeg selv har som mål alltid, der man lurer og diskuterer og forandrer seg.
Polakker i det offentlige rom prater bare i manifester, jeg var hjemme hos en polakk her om dagen, diskuterte det amerikanske valget, som han hadde sterke meninger om, det måtte jeg bare la ham ha, værsågod, jeg vil forstå deg, hvorfor mener du det du mener.
Derfor er det instruktivt å være her, jeg har lært, og ligger lavt, for disse har et politisk språk som er veldig ekkelt og eklatant, for eksempel er Russland fienden, det har de alltid vært, stol aldri på en russer, og slikt, no way, ha ha ha!
Jeg fikk opplyst polakken her om at Stalin var et kultivert menneske, leste for eksempel Platon på gammelgresk, åja! -sa han.
«Den store skurken», på toppen i Russland, er selvfølgelig for tiden Vladimir Putin, korrekt! Man kan bare nevne ham her, folk begynner å flire.
Men man kan forstå dette på en annen måte også, man fleiper med makta her, med overmakta, det er som på 60-tallet, da Leif Juster kunne gå på en revyscene og nevne bare navnet «Gerhardsen!» Folk begynte å flire, hikste av latter.
Dette er rimelig tilsvarende, jeg ser bak denne talemåten hos polakker, og kan snakke bedre med dem da.