Rapport fra påsken

I kirka går man, no mercy, det gjør alle. Ingen unntak, bortsett fra noen få skurker. Utenfor enhver kirke har man plassert en stakkarslig tigger, for at folk skal komme i stemning. Da blir det gode greier og presten er kjempeflink i å utlegge teksten for dagen om Jesu oppstandelse og gjenkomst og greier, The comeback of Jesus er fine saker, da vil polakkene slutte å mase, og de er sikker på at de er frelst, for så sier presten, bare de går i kirken nok og ber nok og går til skrifte en gang i året, ordner det seg. Da blir Gud blid. Ingen tvil om det, da mister de ikke jobben, og da får de lønnspålegg og sjefen viser seg fra sin beste side.
Denne ironisk-siviliserte måten å omtale dette på, at religion er overtro og autoritetsdyrkelse, er min. Men ettersom vi har med mennesker å gjøre, som er oppdratt i dette og ikke vet bedre, kan man bare se muntert på det, ikke legge seg opp i det, det er et polsk rituale.
Hva gjør vi av tilsvarende rituelle greier som vi tror bare skal være sånn? Tja. Gå på jobben, se på TV og slikt, hilse pent på folk, være høflige, gå på kjøpesenteret for å kjøpe cola og sprit, for vorspiel i blokka, dra på fjellet i påska, jo, vi lever jo rimelig velferds-ordentlig i dagens Norge, bortsett fra de som er utenfor i helvetet og ikke har penger til røyk en gang, må bomme øl og greier og sliter, og de som er så ute at de ikke har sted å bo engang. Trist.
Fra et psykiatrisk synspunkt, hvor det frie mennesket er målet, lever man i et samfunn som har sine normer og flinkhetsperspektiver, det er forskjellige mål for folk, ut fra kontekst, man hørte en gang om dosent Skard, som ble omtalt som «den av Skard'ane som ikkje hev vorte til noko» Hans berømte brødre var professorer, må vite, Sigmund og Eiliv, bror Vemund var bare dosent, stakkars fant.
Så man må føle på sammenhengen folk lever i hvor vellykkede man syns folk er, det er ingen objektive kriterier. Den dumme forfatteren som ikke engang har fått nobelprisen, og så videre, som Graham Greene. Svenska Akademin mente han var for morsom, eller et eller annet. Ett fett.
Vår mann i Havana, lystelig roman fra hans penn, og han er sitert for en gang å si seg lei av å bli kalt katolsk forfatter, sa: «Har noen hørt om katolske rørleggere!»
Meget morsomt. Bli satt i bås er ikke moro.
Men nå har vi oppfatta at det fins katolske rørleggere og katolske snekkere, for polske arbeidere jobber rolig under instruks, for en sjef, som paven er sjefen for alle katolikker. Da er alt greit, dersom man innordner seg i dette hierarkiet. Hei, sjef! Hvordan har dagen din vært! Degge for sjefen, stakkars protestanter har ingen slik sjef, og må tro som faen og bevise dette hele tida i handling, ellers vil ingen mene han hun er en god kristen.
Den personlige tro, som ikke er garantert av noen, bare av Gud.
For katolikker er det nok å gjøre de forekskrevne ritualer. Protestantisk arbeidsmoral er viden kjent, parodiert her i Polen ved at protestanter tror at bare de jobber nok blir de frelst. Man viser sitt sinnelag som kristen ved å jobbe. Sliter.
Sliter seg ut, møter den berømte veggen, der man før møtte Jesus.
Polakker jobber mer rolig, og avslappa, gjør jobben sin, det er det, det er greit, men det er altså i et hierarki, som ingen her stiller spørsmålstegn ved, som i Japan, det er ikke tenkbart å være kreativ i jobben, som i protestantiske land som Norge og USA, det å være innovatør er neppe noen polsk greie. Alt det gode kommer utenfra og overnfra.
Dette kan føre til at Polen ikke lykkes godt i den beinharde internasjonale konkurransen som er i næringslivet nå og i databransjen, men deres rolige jobbing kan absolutt bære frukter på sikt, dette er en god mentalitet, de kan slappe av.
Strevet etter å finne «det nye», er ikke i Polen, det er bra.
Men altså, påsken er en sosial fart, først og fremst, vil jeg påstå, man møtes utafor kirka og slår av en prat om været og slikt, det er som i Islam, der moskeene er møtested for herrene som brygga var det før i norske kystbyer, og togstasjonen og slikt, man møtes når bussen kommer, og på kirkebakken.
Hvor møtes man nå? Jo på kafé, på arbeidsplasser, danner arbeidsfellesskaper, for fremtiden, kirken er for gammelmodig å bruke i dag. Den har hatt sin tid.