Det norske arbeidsmarkedet

Det norske arbeidsmarkedet
Kvanitative analyser går på arbeidsmarkedet i stort, ikke hva folk jobber med. Her er noe feil. Hva folk konkret jobber med, er ikke tematisert. NAV forsøker å få folk i jobb. Men hva slags jobb. Nei, det får andre ta seg av. LO jobber med forholdene på jobben, lønn og arbeidsmiljø, men ikke hva slags jobb.
Et arbeid er er forhold. Man jobber for noen. Man produserer for noen. I marxistisk analyser jobber man for de som eier produksjonsmidlene, for eksempel en smelteovn på et jernverk, kalt kapitalistene, og det det dreier seg om er å få betalt for sitt arbeid, ut fra bedriften som helhet, de som har penger skal ikke kunne utnytte grovt de som ikke har penger til å skaffe seg ennå mer penger.
Marxistisk analyse. Det har verdi. Men det er snevert. For hva produseres.
Produserer man et gevær, for eksempel, kan det brukes til å gå på jakt med, skyte hjort og slikt, til middag, men det kan også brukes til å drepe mennesker med.
Produserer man en startpistol, kan den brukes i idrett, til 100 meter løp og slikt, men den kan også brukes til å skremme mennesker med, til å rane folk med. Trusel. Man vet ikke. Det smeller. Man ser ikke at det ikke er drepende kuler.
Arbeidstenkning er i det hele tatt for lite utviklet, det dreier seg om å ha arbeid og om å gi arbeid, men lite om hva slags arbeid.
Og hvordan. Hvordan nye produkter utvikles. Man snakker om oppfinnelser, oppfinnere, innovasjon, men det er bare i forhold til et marked, som kan tenke seg å kjøpe disse produktene, man snakker i brutto nasjonalprodukt. Penger. Arbeid gir penger. Penger er størkna mannasveitte, som Vinje sa. Er sitert for.
Men hva arbeider vi med.
En polsk snekker fikser vinduet ditt, på no time, bare det fins de dertil nødvendige redskaper og materialer, han bare gjør det, slapper av.
Setter inn vindusglasset, kitter og det blir helt fint, og han slapper av og har lært dette og gjort det mange ganger før og so what, han får lønna si og går hjem. Han får betaling, nordmenn gir han gjerne masse dum skryt, men det blir bare vifta vekk.
Dette er jobben hans.
Hadde han ikke gjort jobben skikkelig, hadde han ikke fått betaling, sånn er det bare. Og han skjønner at det er greit at det ser bra ut, men det må også være bra, for om det faller sammen etter en uke, har han ikke gjort godt arbeid, må svare for det, av myndighetene. Kom ikke her. Konkret kvalitetsbevissthet.
Hva lærer vi av dette, jo arbeid må gjøres, være godt, hvis ikke holder det bare ikke. Han jobber for deg, ikke en fjern kapitalist som tar merverdien av arbeidet hans, han får lønna direkte, et konkret arbeidsforhold. Der lojalitet spiller inn. Han jobber for deg.
Og det er hyggelig.
Han jobber ikke for Kjell Inge Røkke eller en annen fiktiv person, et «kompani», der det er et poeng med lønnsforhandlinger, han jobber for deg.
Et syndikat jobber man for, der syndikatet kanskje har uendelig med inntekter, for eksempel ved å produsere masse mobiltelefoner, men her jobber han for et enkelt menneske, som eier en leilighet, på Tøyen. For et menneske han kan forholde seg til.
Et likeverd. For han skjønner også, at dette mennesket som eier leiligheten på Tøyen har ikke så veldig mye penger. Viktig. Grei lønn, for arbeid.
Dette skjønner norske arbeidere for det meste rimelig dårlig, for de skal bare skvise ut av sin arbeidsgiver storbedriften mest mulig penger, for de vet at kapitalisten er rik. Som Schibsted og slikt. De gamle typografene i Aftenposten som skjønte hvor viktige de var for at sjefen skulle tjene masse penger og pressa seg til rimelig høy lønn.
En slik typograf jobba for Aftenposten, ikke for deg.
Og til gjengjeld måtte han drite i hva han satte på trykk. For det bestemte bedriften. Veldig fremmedgjørende. Han bare ordna bokstavene for ledere han kunne være forferdelig uenig i. Selvfølgelig.
Dette er poenget.
Aftenposten fra gammelt av er der et godt eksempel, de kjøpte arbeidere for å sette på trykk ting arbeiderne for det meste ikke var enig i, og det ble lønnskamp.
Nå er det ikke slik, nå har IT overtatt alt, og det eksisterer ikke gamle typografer, å få ting trykt er lett.
Det krever maskiner. Det er det.
Man kan komme i et likeverdsforhold igjen når det gjelder arbeid, du kjøper brød, jeg steker poteter, du kjøper øl, jeg kjøper mat, til fest, man deler på utgiftene.
Du lager klær, jeg skaffer fisk, i Lofoten, det er lett.
Stordrift er i slike sammenhenger ikke noe poeng.
Du skriver en bok, jeg ordner middagen. Arbeidsdeling.
Man jobber for hverandre. Det er menneskelig å arbeide.
Det har blitt forkludret gjennom den industrielle revolusjon og marxismen.
Man jobber ikke for sjefen, man jobber for deg.
Sjefen er bare en administratore, ikke noe mer. Slapp av. Det trengs folk til å se helheten i en stor bedrift. For eksempel et teater. Men alle som jobber der er like viktige, selv om sjefen sitter med ansvaret, juridisk og økonomisk, enhver bedrift er fortsatt ikke sterkere enn det svakeste ledd, hvis vaskekona blir sur, kommer man ikke langt.
Beklager.
Enhver på en bedrift kan sabotere det meste. Og påvirke alt.
Man jobber sammen, for en helhet.
Hvis dassen er tett under en teaterforestilling ligger man tynt av. Og så videre. Alt må fungere.
Men det gjør det ikke!
I stedet styres det med «kustus», og sjefen sier til vaskehjelpa at det er nok av folk som vil gjøre jobben din dersom du slutter!
Man jobber under press.
Men beklager, dette går ikke.
Det er omvendt, dersom det er så dårlige arbeidsforhold er det ikke lenger noen som gidder å jobbe der!
Dit er vi kommet, dette er det moderne samfunn.
Og dit er vi kommet, folk er blitt bevisste og modne, gidder ikke jobbe for kjipe sjefer!
Da går de heller på trygd, driver med sitt. Menneskene er blitt myndige.
Vist ved at nå går 24 prosent av arbeidsstokken på trygd, mot 8 prosent i 1980.
En protest. Folk er virkelig ikke blitt dummere, heller motsatt. Opposisjonen er stor.
Ikke prøv deg, dersom du skal ha skikkelige folk i arbeid. Sorry.