Advent

Første søndag i advent er i dag, 30. november, man lager julekalender, adventskalender og det oppsto tidlig 1900-tall, fra 60 tallet heter det julekalender.
latin Adventus (Redemptoris), «(Herrens) ankomst».
Vi som ser dette og har fulgt med dette alltid vil vel komme fram med en form for memo her, er det Godot man venter på? Messias? Noe slikt, dette med forventning, regner jeg med er et interessant begrep, og det å se det som ligger i kim, det ennu ikke eksisterende, er godt.
Ernst Bloch, tysk filosof, koina begrepet "das Noch-nicht-sein", det ennu ikke eksisterende, det som altså ligger i kim. han er sagt å
Ernst Bloch ist der Philosoph der „konkreten Utopien“,
håpets filosofi.
Man kan absolutt ha en formening om hva som ligger i kim, som er i ferd med å skje, i fremtiden. Noen ganger tydelig, som en bevissthet, andre ganger ikke, eller mer uklart. Man handler på det.
Dette er utopien om Guds rike.
Advent er denne utopien.
Og Guds rike er for meg mer det gode samfunn.

Polen forever

Det er ikke lite å være her, i Krakow, ser Wisła, Polens hellige elv, på denne måte ser jeg kuer gresse, på bredden, brzeg, kyst, videre ut denne elva som slynger seg i landskapet til Gdansk-bukta, vi følger en linje i vik etter vik i Norge, ser at dette er en gammel forbindelse. Nei, det er et land, på en måte, dette nordområdet nord for Karpatene. Flatt, for å si dette tydelig, Østersjøen er innhav, som en innsjø, dermed er Norge del av et avgrenset område, som omfatter Nord-Europa, nord for fjellkjeden som deler Europa i to, nord og sør, fjella er Karpatene, Alpene og Pyreneene.
Sånn kan man se det.
Når man kommer til Ukraina og Russland er man øst for denne fjellkjeden, denne fjellkjedekoblingen, men da går elvene sørover, som Dnjepr til Svartehavet og Volga til det Kaspiske hav, dette er geografien. Europa.
Italia er sør for dette, og Spania, vi er ikke klare for å rope, men dette er det som er sannheten, dette forholdet, at midt-fjellkjeden deler Europa i Nord og syd, og syd er området rundt Middelhavet, nord er området rundt Østersjøen, med Norge.
Så ser man at Donau begynner nord for Alpene, og denne Donaudalen er viktig og stor og omfatter Østerrike, Ungarn, Jugoslavia, til Svartehavet.
Så det er nok ikke helt sammenfallende, dette med nord og sør, det med retthet er viktigere, mot hav, mot sjø, mot berg, Polen er helt klart nord-rettet, derom hersker ingen tvil, som Tyskland, i stort, til og med Tsjekkia er rettet mot nord, via Moldau-Elben.
Området mellom Alpene og Tatra er flatt, i forhold til fjellkjedene, dermed skjer det merkelige ting her, som man ikke uten videre vet, der Donau lager Linz og Wien og Budapest, sydover, der dette drenener fra Bayern, faktisk, og Elben nesten krysser Donau.
Vannskille, et sted midt i Europa, Tsjekkia, omtrent, og vi ser man må skille på flere steder dette med nord-syd. Og de hav dette renner til.
Polen er en merkelig tildragelse, dette lands armed forces, i NATO, er en greie til fortolkning, der de er i Irak og slikt og sier de oppfyller sine forpliktelser i alliansen, utenriksminister Sikorski, jeg ser dette som en meget sær greie, for de tror liksom de trenger beskyttelse, dette landet, mot Russland, for de vet ikke hva det vil si å komme til enighet, forhandle, ingen polakker kan dette.
De er liksom et truet land alltid, i tradisjon, ikke bra.
Paranoid folk, kultur, rett og slett, hva skal man finne på i forhold til dette, slappe av.
Dette vil ordne seg.

Diplopi

Diplopi
Et tvisyn tar meg, her jeg sitter, med meningsfulle frender rundt meg, i går var en hard dag, kveld, der jeg fikk nye venner, og til og med ordnet det seg, denne konflikten jeg hadde, som fullstendig satte meg ut. Prippen, følte jeg meg som, gikk til en annen pub, for jeg fikk ikke kontakt på den første, det føltes som en homsebar og gutteklubben grei, der fremskritt ikke fantes, fullstendig statisk, jeg må ha gode folk rundt meg for å tenke, komme videre.
Frekt av meg? Nei, livet er slik, her jeg sitter nå, morgen, klokka 9, er det en flokk rett ved, som virker frekke, men helt bra, jeg føler styrke med disse til stede, kan jobbe meg videre.
Så fant jeg dette van Gogh-bildet man ser her, skal være malt under påvirkning av absinth, det er bra, virkelig diplopi, blurred vision, skikkelig ekkelt.
Samatha Fox! På anlegget her, touch me, I wanna feel your body, youtube,
http://www.youtube.com/watch?v=MiuimDNlyuQ. (det gikk ikke med direkte link her)
og jeg ser mer, av henne, men går over til Sandra med Maria Magdalena, som er på samme sida jeg la ut link til, Sandra er sexy. Det er ikke Samantha Fox, men en uhyre flott artist.
Oj, jeg ser ikke til høyre eller venstre da.
A creature of the night, skjønt.
Ok, tilbake til virkeligheten her, med folk rundt meg, der ebber Maria Magdalena ut, det ser ut til til å komme en låt til med Sandra, fra blurred vision, med en slange, til intro, everlasting love, jeg ser inn, ikke så bra, slår av.
Nei, jeg er her og satser ikke penger nå, føler jeg for å si, verden er en, det dreier seg ikke om hvilken verden som er den virkelige, beklager, virkeligheten er.

Inn i det polske og ut av det polske

Det er nå det er vanskelig, i Polen, for de polakkene jeg møter skal inkludere meg, det vil jeg ikke ha noe av. Det er som dovregubbens hall, jeg må skjære meg i øyet og være meg selv nok, sorry.
Jeg vil ikke være medlem av en gruppe som vil ha meg som medlem, for å si det slik, beklager, du må relatere til meg eller dra til helvetet.
Jeg vil dermed være hata, både her og der, og det er forferdelig vanskelig, for jeg vil snakke med både deg og deg og deg uansett nasjonalitet på det språk som måtte være aktuelt, som måtte forefinnes, i dette området er det polsk som er det mest vanlige, forståss, selvfølgelig, noen prøver å snakke engelsk til meg, men det går jeg ikke med på, jeg vil heller ikke bli oppfattet som fremmed, en av oss eller ikke en av oss, ikke meg.

Respons

Når man snakker med folk, regjerer samtalen. Videre, det er en respons man må få, ellers skjer ikke noe som helst, ikke utvikling, man stanger hodet mot veggen og snakker ut i løse lufta, det hjelper ingen.
En samtale har som formål å utvikle begge parter. En egosentrisk samtalepartner er påståelig, vil ikke lytte, vil bare kjekke seg, si det som synes opportunt, rett og slett, hensikten er å dominere og drite ut, noen.
Kollegialitet, man gjør seg en bjørnetjeneste dersom man alltid kommer med de samme påstandene, si det man mener og slikt, da kommer det motstand, for folk synes det som kommer er for kjedelig, man møter dritt. Fullt fortjent, ugjennomtenkte meninger faller alltid.
Norges forhold til Kina, er det noen som kan si noe om det, og til Balkan, på handel, det veit jeg fint lite om, og det kunne undersøkes, og diskuteres, men dette er ofte ikke mulig, for folk snakker om det de veit, har greie på, skal hovere med sin viten, ikke være med på en tankeutvikling.
Dette er vondt, de skal vite, ikke tenke.
Det er som om en samtale dreier seg om en eksamen. Det prøvende, usikre, begrunnede meninger ut fra begrenset viten, må til for å komme i gang.

Kontor

Jeg som ikke er flink til å skyte langskudd, som ikke har dette som heter skuddbein, vet ikke helt hva jeg skal si når monsunen setter inn. Nei, vi er ikke helt på linje med de som sier at de har en greie på å lage reiseskildringer, for flertallet, for hvem er disse menneskene, de er dumme, for de har ingen interesse av menneskene de møter, vi ser i vind dette frekke som er den europeiske reisende, fra fortid, erkebergenseren for eksempel, man har ikke skjønt poenget, som er å bli kjent overalt hvor man er. Man leser en reiseskildring fra 1949 og humrer en smule, men dette er bare dritt.
Jeg ser inn på en pub i Krakow og lurer på hvor man her kan sette seg i rolig flukt, finner et sted ved vinduet og slapper av, desslike snakker de på en måte mer sant her enn mange andre steder i denne byen, selv om nettverket ikke virker, føler jeg meg hjemme her, jeg surner ikke av den grunn, her er bra. Pierwszy lokal, heter det her, såvidt jeg forstår, det første lokalet i gata som heter Stolarska, Snekkergata, og dette blir min pub.

Tillit

Jeg føler på å forstå folks ansikter, her i Polen, de er nokså grå i trynet, etter masse skolegang og arbeid, har lite overskudd, de sliter. Har lite overskudd etter endt dag, de beste er kunstnere, for kunstnere må bare slappe av, ellers blir det ikke noe. Jeg ser jeg ikke hermer etter noen her, men ser polakkene dermed empatisk, de er meget stressa.
Jeg forstår, det er et race, for dem, med det daglige, den daglige dont, og de ser ikke land, eller andre mennesker, da fordriver de kvelden med å prate skit med venna sine for å slappe av.