i dag

.



Hm. Gi tål. Vente, se, ikke sjanse, ikke ligge på været, ikke være passiv, være til stede, være klar, alltid. Man trenger mennesker, kontakt, for å tenke, slappe av, være, å kunne være seg selv er meget påkrevet, alltid.
Henrik Ibsen jobbet med å bli konge, gjøre det helt store, men det dreier seg om å være konge i eget hus, kunne styre selv, rett og slett, dermed ser jeg en greie, en historie jeg har, leste Peer Gynt 1975 og så det på teater, studerte norsk på Blindern. ”Hvor er mitt kongerike?” Peer Gynts leting. Slott over slott seg bygger!
Han fant det ikke.
Denne letingen, som er dramaet Peer Gynt, var inspirerende, og det er et viktig drama idéhistorisk sett, også for meg, senere drømte jeg at jeg gikk inn på det kongelige slott i Oslo, det var komplisert å komme seg gjennom alle gangene, gnomete, men jeg fant fram, der så jeg kongen, Olav V, han så ikke helt bra ut, i min drøm, jeg lurte på hans helse, hvordan det sto til, som jeg sa til ham.
Dette betyr at kongen i meg selv ikke hadde det helt bra. Symbolsk ja.
Det dreier seg ikke om å være konge, ytre sett, men indre, ha en greie på kontroll over seg selv, kunne stole på seg selv.
Det gjør jeg nå.
Kunne føle seg fram, finne det rette, spise, treffe folk, å kunne fortelle om dette er påkrevet, nå leser jeg en bok, Jürgen Habermas Theorie des Kommunikativen Handelns, kom 1980, den bygger på den vestlige tradisjon i stort.
For å kunne forstå den boka må man kjenne til Kant, Hegel, Wittgenstein, rett og slett, uten dette er dette uforståelig, dessuten Aristoteles, jeg leste disse fire filosofene i fjør, de store verkene deres.
Habermas’ verk viser nivået, der vi er, i vår tenkning, og nordmenn flest har ikke peiling.
Normativ handling, bevisst følger folk flest bare plikten. Og alle skjønner at handlinger flest er rent ekspressive, for å bli likt.
Og så driver man med målrettet handling, som er handling for å tjene penger.
Habermas’ begrep ”kommunikativ handling” er mer meg, at jeg kommuniserer til andre i alt jeg gjør, skaffer venner på feelingen og tar kontakt med de jeg føler for, alltid. Skaper fred.
Er man under åket av bare det normative, gjøre sin plikt, er man egosentrisk, som i målrasjonell handling og ekspressive handling, de tre typer handling som idiotene driver med, så kommer man til seg selv og kan alltid handle kommunikativt.
Theorie des Kommunikativen Handelns er skrevet under den kalde krigen, denne saka blir også nevnt i innledninga, der det dreide seg om å bygge bro over fiendebilder for å unngå den totale utslettelsen. Som nå.

Buddhisme

.



Da man ikke hadde peiling, satte man seg inn i det, det dreier seg noe om opplevelsen av andre, i zen dreier det seg om kunst, overskridelse, en tilstand. Nirvana. En tilstand av ro, hvor alt er fint. Greit. Kan vare en stund, rimelig lenge.
Buddhistisk meditasjon søker å oppnå den tilstanden.
Og så kan de komme til å oppnå tilstanden ”nesten”, vil ikke bli forstyrret i sin ”ro”. Sin tilsynelatende ro, de søker den hele tiden.

Norge

.



Hm. Masse rart. Pontoppidans forklaring, bibelhistorie, i og for seg er Norge som man tar det, men i nær fortid var landet protestantisk og moralen sitter i. Tankegangen. Hva er det pietistiske, noe med at man skal være rene, rene i handling og i politisk tale, ikke stil, det er noe annet, det er noe med konsekvens.
Du skal ikke være tvetydig, din tale skal være ja ja og nei nei, ikke noe midt mellom, har man sagt a, må man også si b.
Tydelig, man ser seg selv til det svartner for øya, har man først tatt et standpunkt, skal man være til å stole på, har man først havna i helvetet, skal man vær så god være der, fordømt, la det stå til.
Kan jeg være så snill å få et eple? Det sier folk, ”selv om det ikke heter det”, nordmenn skal være snille, klarer de ikke det, blir de det motsatte, fulle av hat.

Sang

.



Når høna sparker bakut, i berget det blå, går man hodestups inn i en drøm, om bedre tider, der du vet, i trollfjellet snakker man med bjørn og ulv og er på veide langs alle fjordarmer og griner.
Av og til kjører man E6, nord, videre er man seg selv i en hytte på ski, setter seg selv ved peisen og tenner en sigarett og humrer og leser en bok til nytte for noen hver, ikke bare for en selv, det å kunne snakke ed folk er en tematikk.

hm

.



Alltid beredt, alltid utsikt, alltid fremtid. Mandag i dag, se på folk og se på folk og snakke med folk og skrive tekster og møte folk og så får vi se.

Verdens realitet og verdens tilsynelatenhet

.



Man ser en film. Og får en opplevelse, som man kan meddele andre etterpå, for eksempel Taxi Driver, kjent film, i erindringen er det en del saker der, Martin Scorsese laga den filmen, katolikk, veit jeg, om en Vietnamveteran som ikke fikk sove om natta og like gjerne ble taxisjåfør.
Så er dette en berømt film, see what I mean, med replikken ”Talking to me?” Der Robert de Niro som skuespiller planla et mord foran speilet.
Talking to me? Har gått inn i språket.
Det er ”tøft”, det der falt i god jord i verden.
Vel, jeg ser videre på en bok, for eksempel en kriminalroman jeg en gang leste, av Norman Conquest, pseudonym, må dette være, for dette betyr Den normanniske erobring, kjent sak i England, jeg var for liten til å forstå dette da jeg leste den.
Man oppfatter ting.
Her jeg sitter ser jeg en gate, jeg vet ikke hvem som bor i denne gata, ikke det at jeg ikke kan finne dette ut, men det har ikke umiddelbar interesse, og så snakker jeg om denne gata med andre, får opplysning og hvem som bor i nummer 23, en, som jeg kjenner, da ser gata annerledes ut, med en gang, det blir den gata der KK bor.
Det jeg vet farger synet.

Smålåtenheten

.



Hm. Norge er karakterisert ved lua i hånda, og nisselua langt nedover øra, som en struts, videre seg selv nok, her i nord, jeg føler meg nå i stand til å begynne å karakterisere det norske på en ny måte.
Nordmenn er ansett som godtroende, ensomme mennesker som trenger andre, dermed blir ukritiske, til inntrengere, innvandrere.
Jeg tror det der er så ymse, ikke i Norge, det er nordmenn i utlandet, på reise, til sjøs fra før, som møter folk med velvilje der de kommer. Ikke hjemme.
Nordmenn liker hogst, brennevin. Videre liker nordmenn å kødde det til for seg, skape forvirring, det er vi mestre til, komme inn i floker, uløselige, der er jeg.
Jeg ser, organisere noe som ikke lar seg gjøre, skryte av dette mens man holder på, nå er vi i gang, og så blir det ingenting av det, og man er sur dersom noen kritisere, gå på håpløse prosjekter, det er jeg god på.
Jeg ser, og så er vi gode på hemmende selvkritikk. Dette gåkke. Det er noe urealistisk ved Norge, svinger mellom optimisme og pessimisme, rett og slett, vi har ikke kontakt med virkeligheten.
Vi ere en nasjon vi med, ikke med, ikke stolt, ikke rett frem, gå til siden, gå utenom sa bøygen, vi er ikke til stede i denne verden.
Norsk hiphop, for eksempel, det dårligste vi kan, videre er vi dårlige kopier av internasjonale trender så til de grader for tiden, er ikke.
Erbe, arbeid, det gidder vi ikke, tar skippertak og tror dermed alt går greit, som jeg ja. Det vedvarende rolige er for eksempel polakker ekstremt mye bedre på. Prosess, mot et mål, uten videre rett fram. Bare gjøre det. Full forvirring.

Morgen

.



Å vite hva man driver med er ikke alltid like lett. Vitenskapeliggjøringen av verden er ikke alltid like lett, for å si det slik, det er noe der, å tro at man kan få alt på form, kategorisere alt. Drømmen er klokere. Tingliggjøringen av alt er noe som skjer, der kritikken har forstummet, at alle menneskelige forhold har degenerert til dumhet, der folk bruker hverandre i stedet for å snakke med hverandre, bare.
Alle menneskelige forhold dreier seg bare om en tenkt nytteverdi, som i Polen. Et kaldt samfunn.
Dette er feil, følelsen er klokere, man føler kontakt med et menneske, og da har dette alltid en nytteverdi, i ekstremt positivt forstand, som universelt overgår den tenkte nytteverdi, som går på hva kan jeg tjene på å snakke med dette mennesket, for karriere og dritt og framgang i verden, for familien og nasjonen, det er nyttig å snakke med den og den og ditten og datten for det vil fremme min sak.
Det er av og til nyttig å gå på Blitz. Og videre hvor det skal være, i dag skal jeg på Blindern, men hvem treffer jeg, jeg veit ikke, men i utgangspunktet ett fett, for jeg leser marxistisk sosialfilosofi, Max Horkheimer og gjengen som målbar en menneskelighet i et tragisk samfunn som totaliserte seg selv, det er marxisme med menneskelig ansikt, det er eurokommunismen, det er det frie samfunn, som er den gylne tanke i europeisk filosofi, fra den franske revolusjon, frihet likhet brorskap.
Dette er rolig, personlig og politisk frigjøring, det som før het Freud og Marx, frigjøring fra traumer historisk, for en selv og verden.

Polsk forvirring

Polakker krangler hele tida, det er som en ild. ”Løpegutt for storkapitalen”, ikke skjellsord i Polen nei, omvendt, her skal de ha kapital inn i landet for investment. Den politiske diskurs går bare på dette. Poenget. Spenn!
Albo, men, det er vel mer? Ja, åndelige verdier, for å si det slik, helt i tåka, ut fra katolsk tradisjon, bundet med det nasjonale, blindt, det er uhumskt, folkerettsstridig og kav galskap.
He he, de taler gjennom sprinkler i gamle fengsler, rosens navn, humørløst og ekkelt.
Det åndelige og det materielle, totalt adskilt her, der har de noe å lære.
Penger uten sjel er kunstig moro, da blir det bare rus, fylla ja, tull og tøys, ingen fremdrift.
Nei, det er noe her, there are two swords, som de sa i middelalderen, kirken og staten, den åndelige og den verdslige makt som delte verden mellom seg, her er vi kommet videre i verden, men ikke i Polen, det er katolsk dritt som ikke har noe som helst å gjøre med moderne sekularisme der det åndelige er sjel og menneskelighet og kontakt og samarbeid, bli fri fra fengsel, til frihet, sammen.
En andedam.

Polsk frihetslengsel

Hm. Det er flere tendenser i det polske samfunnet. Ser man historisk på det, er det ikke snøvlete. Blant de inkluderte i den oppegående kultur fins en diskurs som er frihet. Den gylne frihet, som var adelens privilegier fra middelalderen, der kongen etter hvert ble valgt, fra 1500-tall, at kongen var til bruk, ingen herre, og ble brukt til forsvar av landet i trengsel, bare.
Og moderne grunnlov kom i 1793, den andre i verden etter USA, før Norge 1814.
Ekstremt flotte polakker fins gjennom historien, som papa Witkiewicz, kunstmaler, som ikke ville ha sin sønn på skole, det ble Witkacy, den allestedsnærværende kreative person, nyskaper på teater. Lagde sitt første teaterstykke 8 år gammel.
Witold Gombrowicz, innovativ god forfatter, dekonstruerte all makt og nasjonalitet, en rekke flere, det er storslått. De ikke underkua polakker. Bronislaw Malinowski, grunnleggeren av sosialantropologi. Deltagende observasjon på New Guinea, lærte seg språket, kunne være helt som dem, de fremmede. Joseph Conrad, forfatter som skrev på engelsk, Lord Jim, Heart of Darkness, Almayer’s folly, om det ensomme menneske i vanskelige uklare omgivelser. Viktig. Utvandret fra Polen 20 år gammel.
Å leve, eksistere, der det synes helt umulig, kan polakker noe om. Godt. Skape frihet der man er, uansett hvor man er, litt og litt, erobre rom. Tenke. Være, leve, påvirke, i fullkommen ro. Zen, for å si det slik, nordmenn er mer berserker, tåler ikke for mange folk inn på seg, av tradisjon, troll.
Frihet i et samfunn, ikke bare alene på fjellet og i skauen nei. Takk.

Pluss

Polakker er ansvarlige mennesker. De gjør jobben sin, som trikkeførere, for eksempel, spesielt, som bartendere, den polske jobbkulturen er sterk. Bank. Joy. Samvittighetsfullt, et norsk ord, nordmenn gjør ting samvittighetsfullt, som å drapere en ting, pakke inn julegave, intimt, internt, tilforlatelig, trekker ikke dette ut. Hebefrent, polakker jobber ikke slik, de jobber i angst på en annen måte, ingen skal kunne si noe på dem. Kvalitet. De må alltid stå til ansvar for det de gjør. Redde. Plaga og pint. Så er dette internalisert, som en dyd, det er det. Man jobber ikke for fremmede herrer. Polen er en enhet, en struktur. Barn som får vikar på skolen, i klassen, ser sitt snitt til å prøve ut personen, for å se om man kan strekke friheten lenger, sabotere, på gjørs, slik er polakker. ”Du bestemmer ikke over meg!” som kua barn kan si til barnevakter. Deres egne gjør det, de har autoritet. Da har de medansvar, for nasjonen, mystisk. Mytisk. En arv.
Det der skjønte ikke kommunistene, som trøkka en greie ned over folk, en ideologi, fra universitetet, som bare kadrene skjønte, frihet fra tvang, nei, kom ikke her, pappa bestemmer hos vårs.
Kommunistene hadde ikke empati, for dette, gå inn i en polsk familie og se hva som skjer, strukturen, ikke deltagende observasjon, nei, de brukte bare kniven tvert, det funka ikke, polakkene saboterte, polsk effektivitet var lavest i verden, 30 prosent produktivitet, enorm statsgjeld. Faen.
Det viste hvor underkua polakkene egentlig er, usj. Fra Arilds tid styrt av herrer, Stockholm syndrome, sjefen er kul, jobber, hardt, fortjener spenna sine og greier. Faen.
Flink. En nordmann kan være flink, også dyktig, ha gjort jobben til sin, er kreativ og selvstendig og er sjef, sin egen sjef, er ekspert på det han hun driver med og ingen har noe som helst overherredømme, slik skal det være.
Selvstendighet ja, som den norske bonde, som ikke svarer for noen, du må spørre. Dyrker opp landet selv, ingen har noe med det. Traust. Rolig. Norge.
Så Polen er ikke slik, de står til ansvar for alt, overfor noen som jobber over, i et gigantisk hierarki, der ingen slipper unna, som på hele det slaviske flatlandet, lett å kontrollere, du får ikke dyrke her. Slutt.
Nordmenn kunne finne seg en plass i skogen, sjæl, sette bo. Alene, fiske i vannet. Fiske til sjøs, dra.
Nomader, hva er det, folkevandringer, emigranter, som til dels jeg, som ikke tilpasser seg landet, folket, kulturen, som vil være frie og selvstendige og uavhengige av enhver herre, også da religionen, kryper for ingen, det er også de polske arbeidsutvandrere, som fikk nok av dette mølet, Polen har størst utvandring av alle europeiske land, ikke rart.
Ting skjer.

Hørna

Det er mye jeg kunne trengt her opp i hjørnet, nei, det er ikke det at jeg maser, men her i hjørnet er det vel greit, for et øyeblikk eller to, vi får se hva som skjer, man har observasjonsrett og det er der man kan se helheten av denne kafeen, men det tillates sikkert ikke, for jeg er ikke spaner, det er ikke min jobb og jeg sjekker uansett ikke ut sånne forhold, og jeg driter i hva folk driver med eller putter i seg, det er ikke der det ligger, med bråk og ufred og uhumskheter, det er ikke hva du spiser, men hvordan du er, selvfølgelig, dermed ser jeg en fæl tid hvor folk tror man blir det man spiser, det man tar inn, det man konsumerer, det man leser, hvem man er sammen med, sunne venner og ikke, men det er hvordan du er, mot andre, som har interesse.
Mennesket ser svært mye på seg selv som maskin ja, skal ha de riktige input og trene og faen og lese de riktige avisene og bli gode mennesker på den måten og gode filmer og bli gagns menneske, det er ditt eget valg.
Hvem er det du hører på? Nei, jeg hører på de jeg kan ha en samtale på, altså toveis, men det er jo enkelt og det dreier seg ikke om hvem det er verdt å lytte til, beklager.

Feil

Jeg ser inn i dette begrepet, det er menneskelig å feile, heter det, errare human est, og det er jo det, det å være perfekt er ikke noe som fins, det er ikke det at alt alltid kan gjøres bedre, men det perfekte er ikke noe som har interesse, være perfeksjonist, som noen påstår de er, skryter av det, og det er setninger på dette at jeg kan perfekt italiensk og slikt, fra en italiener utflytta og det er noe her jeg interesserer meg for i Polen, der alt skal være perfekt, og det er perfekt utnyttelse av folk, av folket, at den perfekte arbeider gjør aldri feil og greier og greier og den perfekte lege glemmer aldri noe, nei, det er bedre å være dyktig, selvstendig, kommunikativ, og det er heller ikke noe med å prøve og feile, man gjør det man gjør etter beste skjønn, alltid, jeg prøver ikke ut mennesker, tester ut om de kan ditten og datten, og jeg driver ikke med audition, det er ikke greia, jeg lager teater og film og tar med de jeg føler for og send ikke søknader til meg.
Utvelgelse ut fra kontakt, det er det eneste som holder, god stemning på arbeidsplassen, i teamet.

Syre

.



Pelargonia, Fredrikstad-Sarpsborg, Polen-Russland, tear down the wall! St. Petersburg, Polatava, makramé, å stille sammen ting som i drømme er ofte nødvendig for å bryte nytt land. Å holde seg innenfor de opptrukne stier blir man blind av, rett og slett, å brøyte nytt land der freden i Brest Litowsk 1917 begynnes å fås form på, der Russland trakk seg ut av første verdenskrig, de hadde fått nok, greit. Nytt regime, de eksisterende maktforhold og nå ser jeg land.
Polen er et land som er meget spesielt i verden, med så mange katolikker og så mye fremmedfiendtlighet og krangling seg imellom hele tiden overalt og polakker hater hverandre og kan ikke snakke rent med hverandre og juger i diskusjoner hele tiden for å underbygge sitt aggressive standpunkt noe så til de grader og er nokså futile, for å si det på engelsk, rett og slett, håpløst, umulige å diskutere med, samme gjelder finner og i det hele tatt locals overalt, det bare er sånn, tenker ikke.
Lever bare på vane. Å bli bevisst slike vaner er jo helt essensielt, studere historie og komme til hektene, det gjelder også Russland, som er bygd på ruinene til Djenghis Khan, dette store landet som er mektig og tror for godt om seg selv, jeg så russisk TV i Polen på en russisk restaurant og de har helt like programmer som alle andre og Skavlan, komikk og moro og fjøs og jeg ser de lever.
Vsevolod Emilievich Meyerhold, russisk teaterkunstner i mellomkrigstiden var stor personlighet og magnetisk karismatisk og bra mann og spennende nyskaper og i det hele tatt en som bevegde dette landet og verden fremover, videre til det eventyraktige bevisste i dette landet og Boris Pasternaks Dr. Zhivago og Mikael Gorbatsjov fiksa den kalde krigens slutt og det er liksom glemt i dag i forskjellige miljøer i verden så da kan man bare fortsette med Barack Obama og Jonas Gahr Støres dialogiske atferd som skaper fred.
Folk lukker seg inne og ”mener”, vil ikke høre på andre, vil ikke snakke md folk, bare murer seg inne igjen i dumme meninger og er i krig.
Fredrikstad Sarpsborg, jeg var i Sarpsborg i går og så den byen som den er, mer som den er og skjønte noe om forskjellen Fredrikstad Sarpsborg, det gamle fiendskapet og nå skal disse to byene bli en kommune sammen og hvordan går det, som med NAV, sammenslåinger uten å gå i dybden kan gå begge veier, for å si det slik, det er merkelig dette her at man holder seg til sine, bare til sine smålåtent og lever i fiendebilder og jukser og er dumme og går ikke i seg selv, sin egen tradisjon, hvordan man er blitt slik man er, frigjør seg.
Bare det enkle at i Polen ”blir man” katolikker og i Iran blir man det ikke, og så videre, tradisjon, da må man gå dette opp, da må man gå dette opp og se hva slags sannhetsverdi det er i denne vanen, bare overlevert, som norsk språk og i det hele tatt geitost og man skal bare snakke sammen og avføre seg dette herket som er dum fortid, panslavismen i Russland, hva som helst, men jeg er.

Sarpsborg

.



Hm. Trist by og et tempel. Meg, som er rimelig fordøyelsesanlagt, kan ikke få inn i huet at dette er en tusen år gammel by som Oslo og Krakow. Ett fett hvor gamle byer er, som den himmelske freds dass, som jeg fant her på senteret, uten betaling, det er sterkt. Tradisjon, hva er nå det, tradisjonsriket rett bortafor, nei, Gudvangen er tradisjonsrikt, de norske fjell og fjorder har jo lang fortstid, ble ikke født i går, som dette senteret her, som fikk miljøpris 2000. Gunleik Gudreguppa bor ikke her, så vidt jeg veit. Hvem drar til Sarpsborg, flytter hit, det kan være hvem som helst, selvfølgelig, men det foregår ingen folkevandring hit, Sarpsborg er ikke fashion, det tror jeg virkelig ikke og dette er da typisk norsk småby hvor folk får værra i fred.
Folk er like nerdete her som overalt, og mange reiser hit og dit og ikke minst taler om det på den herværende kaffebar slik at folk ikke skal tro de er provinsielle og locals, Paris og Madrid og Hei San, og så videre, på Bjørnejakt i Alaska med en eller annen fyr i minnet Nils Hønsvald som har gate her, denne parlamentarikeren fra Det Norske Arbeiderparti som laga den hønsvaldske parlamentarisme der man ikke kunne fravike partistandpunktet i noen som helst saker for noen av oss hadde snakket sammen med Hønsvald og Gerhardsen og Haakon Lie og Konrad Nordlie eller hva han het og dette er fortid, som ligger i veggene og det å frigjøre seg fra tradisjon er jo greia, dermed har historie interesse, at man ikke kan tro at sjefen på Borregaard bestemmer alt her på Hafslund og i Fredrikstad eller i Cubus eller i kirka og sjefen har ikke alltid rett, men det nytter ikke bare være opposisjonell, hvor er freaksa her, jeg så en antydning, det er jazz senter her og Dickens.

Ibsen

Nå har jeg lest Keiser og Galileer, dermed alle Ibsens dramaer. Det var det. Henrik Ibsens verk har en viss interesse. Alle verkene er forsøk på å nå ”Det helt store”, og det går ikke.

Toillball

.



Frekk Forlag har utgitt temahefte ”Polakk”, om polakker i Norge, 100 sider. Jeg har lest halvparten, fra begynnelsen, intervju med en del folk. Bare tull, skryt og de som utgir dette skal profilere seg selv bare og skryter uhemmet av hvor bra dette heftet er som har fått en del dekning i media og da kan det være det samme.
Kristian Meisingset står bak, også redaktør i Minerva, Edith Stylo er intervjuet, leder av den polske klubben, i Norge, hun kommer på Høyres liste til Oslo bystyre nå, hun er kunstner, først blir intervjuet Agnieszka Silska, jobber for Landinfo i Oslo, som er et kontor som gir informasjon til UDI om land som Norge mottar immigranter fra. Hennes historie har interesse.
Men alt blir for ”personlig”.
Det jeg trekker ut av dette er en høyst forblommet egenprofilering av dette forlaget eller tidsskriftet uten noen som helst vurdering eller grunn i en personlig tilnærming til problematikken, det er så utvendig hele greia at jeg aldri har sett maken.

Dagboksnotat

Hm. Klokka er blitt bøff. Mandag, mot formiddag, sol, fint, lust, jeg leser om Berthold Brecht og klager. Friheten er ønskelig, men umulig, til tider, se Oslo som pervo og ikke dansete. Teater, film, vil jeg lage, skriver roman og blir til hele tiden og aldri ferdig, umulig. Jeg har en del på programmet, på trappene, det er vårjevndøgn 21. mars, fint.
Leste nå gjennom fra begynnelsen på denne bloggen. Hva har skjedd siden da, høsten 2006, snart fem år siden. Hva har skjedd siden vintersolverv 21. desember 2010. Masse. Vårjevndøgn er til å markere, jeg lærte meg dette nå på svartnatta, i Sverige, at det er der året begynner, denne syklusen, i dag er natt like lang som dag over hele verden, rett og slett, ah.
Sånn sett føler jeg en sånn tremånedersperiode har noe mening, og nå 3 måneder til St. Hans. Det har skjedd overordentlig mye de siste tre måneder, jeg er bevisst tid, faktisk.
Helhet og utvikling, se ting i perioder, over tid, likevel er det i dag det skjer, i øyeblikket.

Å forandre seg

.



Jeg har vært i Oslo ti dager og er her og ser og snakker litt med folk og drømmer mye og sover mye og snakker i tekst til en forandring til offentligheten på nett overordentlig mye og her er jeg.
Det skjedde mye i forrige opphold i Polen, jeg kom i kontakt med moderne litteratur og teater og er tete a tete med dette i Norge nå der jeg leser teaterteori nå Vsevolod Emilievich Meyerhold, fantastisk og ser meg selv på beina.
Det blir smertefulle møter med nordmenn da, for de ser på Polen bare eventuelt som ”kult”, dette er et tankekors, om hvor dumme nordmenn er og det er det som nå er i ferd med å tas innersvingen på.

Å overføre Polen til Norge tar mer enn en halvtime

.



Jeg ser en blekke som omhandler polakker i Norge, fett nok, skal lese dette, men å integrere er noe ganske så merkelig, forskjellig, polsk diskurs, måte å snakke på, blir ikke forstått i Norge, jeg selv ser meg selv helt utenfor den norske diskursen her i gamlelandet nå og mistrives.
Bare å si det, føler jeg stanger i taket, nordmenn blir sure og mener jeg er høy på pæra og du er nå engang nordmann, norsk og greier, ikke prøv deg, dette veit vi, jeg har også vært mye i utlandet og greier, du tror du er spesiell.
Men jeg er ikke ”mye i utlandet”, som polakker som er ”mye i Norge”, jeg er ikke emigrant, jeg er ikke arbeidsutvandrer, jeg kobler kulturer, utvider mitt virkeområde, bevisst hele tiden, skal ikke bli polakk, skal ikke være norsk, jeg integrerer.
Da kan disse polakkene i Norge brukes, på sett og vis, men jeg opplever dem for det meste som søte dukker som nordmenn mener er ”spennende” og slikt, til like ”kule”, for de er som de er og er rare innflyttere, det der nekter jeg, jeg skal snakke med folk, overalt, på likeverdig basis, jeg er ikke etnosentrisk.