Polen

 

Man kan oppfatte dette landet på flere måter, her som fengsel, innesluttet mellom land i stor overmakt, en lang periode, der de tre store delte Polen mellom seg, slik at fra 1795 til 1918 eksisterte ikke Polen som stat. Østerrike, Russland, Preussen.
Polsk språk var tildels forbudt.
Man er ikke fullt så opptatt av slikt i dag, det fins da andre språk. Skulle norsk blitt forbudt, skulle jeg kunne prata engelsk rimelig greit, og så videre.
Men det å kunne snakke sammen er en menneskerett, her og der og overalt, en dypt menneskelig greie, der du må snakke det språket som din samtalepartner behersker. Sjefen. Sjefen har makt, du har ikke. Og polakker har stadig levd slik, med sjefer, føydalherrer og så fremmede herrer og fruer, og har problemer. De sluttet seg sammen i 1980 i Solidaritet, fikk den politiske makta i 1989.
Et nasjonalt traume er fortsatt at Russland og Tyskland skal slutte seg sammen mot Polen, de glemmer ikke 1. september 1939.
Men dette er jo gammelt, og det er gamlinger som maser om dette nå.
Og dette er også en trend i polsk historie, at adelen tilranet seg makta under retorikk med at de beskyttet folket. Og polakker lever meget beskyttet nå også, bare de følger lover og regler, ikke går på rødt lys og slikt.
Fengsel, for oss.
Ledelsen er lempeligere på andre fronter, som alkohol, men det er en generell kontinental greie.
Så da Polen var som mest undertrykt appelerte de til en annen stor makt, den katolske kirke, som også har stor innflytelse i dag. Paven, med den hierarkiske kirkebygning som er verdensomspennende.
Polen som rent katolsk land kom etter krigen.
Men dette er også en gammel greie.
Så Polen er blitt selvstendig