Omvendt

 

Her i Sverige ble jeg desorientert, forveksla nord med sør, i Polen gikk jeg meg vill, på flata, fremmed. Jeg krenga, rett og slett, i de to nye landa. Makt. Både Sverige og Polen har mer makt enn Norge, mindre frihet. Nordmannen gjør i høyere grad hva han vil, skal klare seg sjæl. Einstøinger. Peer Gynt, den enkelte.
Jeg ser dette nå, mer, Norge er en liten nasjon på folk, i og med det fremmede med mer hierarkiske stater som Sverige og Polen, er dette opplysende for hvordan verden er, størstedelen av landa, ordnede samfunn med klare kommandolinjer, med folket i avmakt.
Norske bygder ordnet seg selv, med et utall dialekter og snakkemåter og diskurser, Polen og Sverige er vesentlig med enhetlige nasjoner. Man skal finne sin plass, kjenne sin posisjon i samfunnet under lensherren. Sjefen.
Ser man nærmere på dette, er jo bildet mer nyansert, og nordmenn er også underdanige som faen, på vandring, hit og dit og ut i verden, som jeg, det er interessant å parallellføre dette til utvandringen til Amerika for hundre år siden og mer, oppbrudd.
Men Sverige er omvendt, på et vis, en helt annen retning, i livet, det dreier seg mer om å jukse her, det dreier seg om å spille sine kort riktig, korrekt, på overflaten, så ingen sier noe på deg, som i Polen, det moderne samfunn er slik, lage en fasade som holder, holder vann.
Nordmenn er mer ærlige, det er vanskelig å kunne si noe tydelig her.
Men denne desorienteringen overfor nye omgivelser er meg kjær og god og sann, for her er det en type mehe-væremåte, Åmål, vafför det då? Man sier nordmenn står med lua i handa, men det gjelder i langt større grad svensker, som kryper for autoriteten og skal gjøre karriär innenfor dette småborgerlige og det er det.
Det omvendte ligger i godteriet, godis, det ligger i det tilforlatelige enkle, der bare du følger normene vil liksom alt gå deg vel, og det kom opprør av en annen verden, slå pensionärer på käften og slikt, i en låt av Nationalteatern, nydelig, og bråka och knusa, vara betongens kunga!!
Pønk, Barn av vår tid, farsan sitter hemma framför TV't, morsan sitter antagligen brevid, og så videre, nei, dette folkhemmet som liksom skal være den sosialdemokratiske drøm har vi i Norge også i OBOS, trist.
Godis, snop, desorienteringen følger meg til tøffe svensker her og der med militært tilsnitt som hilser kungen som Harald ikke har greie på i det hele tatt, folkekongen i Norge, som nedbygges hele tiden, blir som vanlige folk, blir borte, i et egalitært samfunn som mer og mer kommer.
Norge er i forandring gjennom krise, narkotikamisbruk, innvandring, tilflytting til by, plustelig kaféliv, glasnost, og så videre, noe som etterhvert begynner å reflekteres i de politiske partier.
Dyriske opprør er det i begge land, på forskjellige måter, ubevisst motstand med kraft, men det svenske fins inni glasøgon, på en måte, er bak fasader på annen måte enn i Norge, dermed er Sverige som Polen, innad. Norge er utad. Ok.
Norge er ut mot havet, sturm und Drang! Vi har ikke Wergeland for ingenting, det himmelstrebende, som Ibsen, Olav Aukrust, hei!
Her er mitt kongerike! I berget det blå!
I Sverige går man på fylla og er melankolsk, som i Polen.