På vei til Polen

 

Og igjen skal jeg til Krakow, om to dager, og er redd for alt og flyturen og i det hele tatt og lande i et surt land med skeptiske mennesker som ikke vil snakke med deg, uten at du er som dem, uten at du er enig med dem, uten at du diskuterer som de har vett til, paranoid og jævlig overfor alle andre, ikke minst Russland og så videre og du må bare se hva du kan gjøre, jeg nekter å gå med på dette, da får jeg problemer.
Polen er en rus, rett og slett, og en bakrus, videre er Polen kompakt, alle mener det samme, om det meste, merkelig sak, slik var det ikke før, et samfunn hvor meninger brytes, nei, dette er ille.
Jeg kan ikke gå god for dette, må gå til litteraturen, som ikke er sånn, nei, fra nær fortid, der er nasjonen problematisert, ironisert over over alle støvleskafter, rett og slett, jeg ser dette er fint.
Ja, her er glatt, her er ekkelt, her er dårlig stemning på gata, de ser på deg som polakker og det er det, de har problemer.
En paranoid kultur, er diagnosen, her må jeg sette inn støtet.
Paranoid schizofreni er en klassisk diagnose i psykiatri, den er regna som meget vanskelig å behandle, men hør bare, det er noe her i Polen som belemrer, dette med å være polakk, dermed er dette første target, hva vil det si å være polakk, jeg vet litt om dette, dersom du ikke sier du er polakk, i Polen, vil du få det mye lettere, gir slipp på din identitet og stolthet og historie, blir menneske.
Jeg ser til et menneske på gata her, ser det smile til meg, rolig, så kan vi prate sammen om dette og hint, før det gjemmer seg bak det polske, det er det vanlige, få polakker i tale, det skjer bare litt, så kommer konfrontasjonen da går man i spinn i dette landet, politisk og i det hele tatt, ironiserer man over landet til polakker går de i totalt forsvar, det gjør ikke nordmenn.
Vi liker å bli sett av andre, vi er interesserte i andres meninger om dette landet, først europeere, får vite at pakistanere kaller nordmenn fiskeboller, dette er morsomt og interessant, vi står vår prøve og smiler og ser en kulturkonflikt som kan jobbes med her, sterke mannlige pakistanere i Norge som ser på nordmenn som sveklinger, greit.
Vi lærer, det gjør ikke polakker, pirker du i noe polsk gemytt setter de seg på bakbena med det samme, du blir totalt slått til jorda, det har jeg opplevd gang på gang, ha ha ha.
Så man må være forsiktig, fintfølende, inntil fingerspissene, jeg ser meg selv glise da og blir mer tålmodig, hør på dem! De kvitrer! De er som tanter for sitt land og skal forsvare det uten hemniger til enhver tid, patetisk så det holder, man må ha godhet for dem. Hei.
Så da kan man se, se videre, det er Norge i øyeblikket, med også her mange dumme folk, må vite, vi ser inn i noe det er vanskelig å snakke om, kjønn, der det i Polen dreier seg om å være galant overfor damer, høflige inntil fingerspissene, det gjaldt her før også, vi er frigjorte fra det, dermed er vi kommet lenger enn Polen på kvinnefrigjøring, rett og slett, Polen er meget gammeldags i så henseende, nei, jeg vet at dette er problematisk å forholde seg til her er mye å gjøre, her gjenstår en masse arbeid, man skal ikke kødde med dette nei, mannfolks nedlatende holdning til «det svake kjønn» i Polen, det er pervo.
Slikt ser man jo i Norge også, her, blant gammeldagse mennesker, det har fått en renessanse, rett og slett, den underdanige kvinne som snakker om «min mann» og slikt og bare passer barn og er røyer og tullete og i det hele tatt hønsehjerner og overlater alt til mannen og ikke er selvstendig.
Jeg vet, det er sånn, man skal gjøre alt for kvinner, passe på dem, beskytte dem, da blir de blide, i dette landet, her og der, jeg føler dette er viktig.
Et troll kommer opp i meg, dette er reaksjonen, være galant overfor kvinner, dette er selve det onde, vet jeg, dette er nasjonalismen, paternalismen, vi skal hjelpe deg, og så videre, man er ikke direkte mellom selvstendige mennesker, nei, over en lav sko ses denne tendensen, der må man jobbe, der er arbeidsfeltet nå.