Om det kontinentale

Vi kjeder oss. Da jeg som liten var med mine foreldre på kafé, skjedde det aldri at vi kom i snakk med ukjente. Det skjedde ikke. De eneste utenforstående som vi toucha borti var en fyllik og en mer gæren fyr, nei, dette var ikke greia, å bli kjent med folk.
Jeg kan heller ikke huske noen samtaler i hjemmet som opplevdes som fornuftige, i den grad at det oppsto interessante diskusjoner, verdt å følge med på, som oppdragelse, for en gutt. Man snakka i pamfletter, mente ting.
Min bestemor gikk ut i parker og satte seg på benker og prata med folk, hun var folkelig, muligens spesielt etter at min bestefar døde, hun overlevde ham med godt over 10 år.
Hjemme hos også mente man bare ting, og det var det, man var uenige, og det var også det, da ble det jo ikke sagt mye klokt.
Jeg fikk dosert en del meninger, politisk, og dette dreide seg om fredsbevegelsen og mot atomvåpen, fra 1960, interessant nok, en del funderte stanpunkter var det vel, man må ha kommet fram til disse på en eller annen måte, min mor var politisk radikal, idet hun stemte SF fra første valget i 1961, det norske venstresosialistiske partiet, som framførte det tredje standpunkt, som gikk på verken USA eller Sovjet, min far var Arbeiderpartiet.
Sånn sett et såkalt radikalt hjem, men det foregikk altås ikke levende diskusjoner.
Mulig mora mi diskuterte vel muligens politikk i andre sammenhenger, på jobben og så videre.
Hun likte den første lederen av SF, Finn Gustavsen, fordi han var så menneskelig, som hun sa.
En gang var det debatt på TV om atomvåpen, en sa at med atomvåpen kan vi føle oss tryggere. Jeg var enig i det, sa jeg, men ble hysjet ned, bare at mora mi sa at sånn er det ikke, argumenterte ikke, snakket om det med andre, som var fullstendig enige, nei, sånn er det ikke. Slutt. Dogmatisk hjem.
Ok. Dette til opplysning, senere skjønte jeg diskusjonens mulighet, de som trodde på diskusjon og uenighet ble mine venner, de ble det verdt å ta en prat med, i femten-årsalderen satte jeg meg inn i noen radikale politiske ideer, ble aldri medlem av noe parti, nå kan jeg snakke.
Diskusjonens primat, at det foregår en levende diskusjon hele tida er det som er demokrati, hvor som helst, på kafé, på arbeidsplasser, på toget, i hjemmene, på parkbenker, på ferie, på badestranden, jeg kunne si under EU-striden i 1990 og framover at jeg deltok for å lage politiske diskusjoner, som hadde en verdi i seg selv, jeg var på nei-sida.
Noen som var på nei-sida likte ikke det der, men det mente jeg.
Og jeg opplevde at det i Norge på den tida foregikk mye god politisk diskusjon, som jeg fikk med meg, senere har jeg overvært og deltatt i andre diskusjoner, hvordan vil vi ha det i verden.
Som fjortis hadde jeg fått med meg begrepet «globalt perspektiv», og kunne framføre dette, videre begrepet «imperialisme», som jeg opplevde USA sto for, videre en del nær kommunistiske meninger, om at kapitalismen med nødvendighet er imperialistisk, for å erobre nye markeder, senere ble jeg introdusert til Hegel, hvis analyse av herre-trell-forholdet ble annammet, det at et herre-trell-forhold med nødvendighet går mot sin oppløsning, fordi begge er undertrykte, ingen vil ha det sånn, det likeverdige forholdet er det eneste som er menneskelig og riktig og korrekt og kommunikativt, dialogen, den frie diskurs, hvor fornuften står i høysetet.
I Polen går folk på kafé helt rolig, ikke så i Norge, i Norge er det i større grad for å vise seg fram enn her, gjenger går ut for å synes og drekke.
Her synes folk i større grad å gå ut for menneskelig samkvem, praten går høylydt.
Det oppleves å være mindre egosentrisk tale her. Godt.
Det er det man kan snakke om er det kontinentale kaféliv, der mennesker møtes og meninger brytes.
En diskusjon foregår innen en ramme, som kalles diskurs.
Det er visse ting man er enige om, før man går til en diskusjon. Man kan bli enige om hva slags tema man skal diskutere, for eksempel, da har samtalen karakter av et møte, som et offentlig møte.
En venninne av meg har sagt hun er sionist, og det vil hun alltid være, bli, vi skulle diskutere det en gang, har vi snakket om, men det har foreløpig ikke skjedd.
Det blir liksom for personlig for henne å fremlegge argumenter for hvorfor hun er det, det er på kristen basis, har jeg skjønt, men ikke alle kristne er sionister, men dette har altså ikke latt seg diskutere, hun er vel mer vokst opp i en tradisjon hvor sionisme var greia, mer frikirkelige menigheter i Norge, det er saken.
Jeg vil gjerne høre argumenter for hvorfor folk er sionister, og katolikker og muslimer og hva som helst, det kunne vært interessant å diskutere, selvfølgelig, jeg er lydhør, for jeg vet ikke så mye om dette, men det degenererer til at det blir framført som en personlig tro, et hellig standpunkt, som man bare må respektere eller la være. Et klesplagg, altså.
En annen jente jeg kjenner sier hun er buddhist, og det argumenterer hun heller ikke for, det bare er slik.
Jeg skal begynne å uteske sånne folk argumenter, høre om hva som har bragt dem dit, det er en plan nå ja.
Ikke gå til motangrep, for jeg kan ikke si at jeg er mot sionismen, eller for, det er noe som fins i verden som jeg gjerne vil forstå, likeledes buddhismen og hva som helst.
Og så kan man oppleve konfronterende samtaler når man sier slikt, -jaså, du er ikke anti-sionist? Vet du hva Israel driver med, eller?
Oj. Tull og tøys, dette er ikke argument, det er krig.
Det er skapt et fiendebile, kalt «sionismen», som ikke holder vann, det er jeg sikker på, dette er det dermed mulig å mer finne ut av selv, eszher Israel, eller hvordan dette er, dette er «Sion», som er jødenes navn på Jerusalem, den byen de alltid har drømt om å vende tilbake til, gjenerobre det landet de kommer fra.
Expelled, tidlig i vår historie, kom for eksempel til Spania, dernest kasta ut ca år 1500 og havna masse i Øst-Europa, mest i Polen.
Dette har karakter av å være en folkemyte, sionismen, og noen tok det etterhvert bokstavelig og ville virkelig konkret tilbake til deres opprinnelsesland, med Sion.
Dette er det jo mulig å diskutere, og snakke om, likeledes buddhismen, etter Buddha, som sa et eller annet som det er mulig å tenke på og forholde seg til, en personlig utlegning av buddhismen for meg er som følger; det dreier seg om en opplevelse av virkelighet, en diagose, som viser seg som lidelse, at verden er lidelse, i øyeblikket, og det kan man roe seg med, for man skjønner det, kan ta tyren ved hornene, ta tak, gjøre noe.
Men det er ikke dermed sagt at livet alltid vil være lidelse, selvfølgelig, men det var det da, er det nå, vi vet.
Man kan gjøre noe med det, når man skjønner at det er sånn.
Og jeg tar tak her i denne bloggen, som er til kommunikasjon, til verden, på et offentlig sted, som er internett.
Så dermed er internett en moderne arena for det kontinentale.
Får man ikke folk i tale i den konkrete offentlighet, kan man invitere til diskusjon her.