Mistillit er i Polen en metafysisk størrelse

For å se dette, er det et poeng å se polakkers selvhøytidelighet, det skal oppleves som en ære å komme til Polen, det lovede land.
Man skal ikke bare bukke og nikke og respektere, man skal beundre.
Adam Mickiewicz, polsk nasjonaldikter som står på sokkel her i Krakow, skrev en gang i et dikt at Polen er frihetens land i verden, mot de onde stater rundt, kristen frihet.
Det var den nasjonale drøm da, ca. 1830, da Polen ikke fantes som stat. Det er dikt.
Nå er det plikt, man leser Mickiewicz, men noen får avsmak, som polske Witold Gombrowicz, som tidlig mente at polske forfattere var dårlige og perifere, allerede som 16-åring, han sa det på skolen og ble nesten kasta ut.
Hm. Et styr dette her.
Witold sa dette rundt 1920, og i morra skal et teaterstykke settes opp basert på hans roman Transatlantyk, han bodde i Argentina fra 1939. Her.
Det kultiverte Polen er verdensorienterte, jeg leser nå Stanislaw Lem, nettopp død, det er flott.
Men gemyttet i Polen er mistillit.
Selvgodhet, uten grunn.
Polen kan betraktes som en sekt, eller en liga, eller en minoritet, en urbefolkning, med rimelig egne meninger.
Så fins det et politisk parti her som heter Familieligaen, de var med i den forrige regjeringen, rimelig på polsk grunn ja. Man merker dette.
Det har skjedd en darwinistisk seleksjon av rimelig sære mennesker her, et undertrykt folk.
Møter du en polakk, ser vedkommende alltid på deg belemrende, ekkelt, stygt.
Du er i utgangspunktet hans fiende.
Dette scenarioet er forferdelig. Hva skal man gjøre.