Teologisk svar på spørsmålet om Polen

Mine pretensjoner på denne skissen er nyskapende, sier jeg i førstningen, det på knytte land til religion slik Polen gjør er nokså utvendig sagt dumt og tåpelig. Polens nasjonaldikter Adam Mickiewicz sa dette på følgende måte, Polen er frihetens land i verden, mot de onde statsmakter rundt, Østerrike, Tyskland og Russland, ca 1830.
Polen representerer de kristne dyder.
Å diskutere dette med polakker er overflødig, for slik er det bare. Utvetydig, de bare vifter spørsmål om dette vekk. Horribelt.
En polakk er pr. definisjon et godt menneske. Utlendinger kan de bare behandle høflig nedlatende. Og baksnakker dem så voldsomt, også mens de hører på, på polsk, at hadde du skjønt en brøkdelt kunne det gått deg riktig ille og blitt suicidal på få strakser.
Men altså, det er mulig å motsi dem, strikt katolsk, der pave Johannes Paul II sa: ”Helvetet er ikke et sted, men en tilstand”. Altså det samme med himmelen, altså er Polen ikke himmelen. Heaven.
Dette skjønner de.
De vil bli forvirrete, få blurred vision når du kommer med en slik påstand, en uimotsigelig transaksjon.
For for dem er Polen det eneste mulige tusenårsriket som finnes. Maria nøkleblom!
Et stilleben, av Delacroix vet jeg ikke om finnes. Jeg er ikke noe som helst ekspert på denne kunstneren, bladde gjennom mange bilder på nett nå, han malte mennesker. Det er greia med Eugene Delacroix, da har jeg et bilde av fyren.
Paul Cezanne malte stilleben, nature morte, som det heter på fransk. Og portretter og landskap. Et bilde av ham, dermed også. Hovedsak, the main thing.
Harriet Backer malte interiører.
Jan Matejko, Polens nasjonalkunstner, malte slagscener. Store, svære. Gigantiske. Et bilde av Matejko, av et kjent slag i polsk historie, Grunwald år 1410 likner det berømte revolusjonsmaleriet av Delacroix. I form, struktur.
Så der er Polen påvirket av resten av Europa, i kultur og kunst. Delacroix var først.
Det gjelder jo også i kristendom, Polen ble kristent ca år 1000, som alle nordeuropeiske land inkludert Norge.
Så de har ikke funnet på dette selv.
Videre. Polen er ikke innovativ i filosofi, det fins ingen hevdvunne polske nyskapende filosofer.
Polen er etterplaprere, barn. Som mener at faren min er sterkere enn faren din, bare, den polske variant av katolisismen er barnehage. Preik.
Ok.

Polsk smerte (igjen)

Jeg ser en nyskapning er på gang i dette gamle føydale landet, kandidat til fredsprisen, sånn sett, en individualisering på høyt nivå. Dette napper! Der har polakkene en fin forhistorie, tute med de ulvene som er ute, men gjøre sitt i mellomtiden, polsk underground har alltid vært der, uansett makthavere. Polsk riksdag også, man hadde individer, ikke kollektiver.
Men så er det hvordan man skal oppføre seg i offentligheten, på jobb og slikt, jeg hilser på noen på gata som jeg har møtt på jobb på pub. Venner. Der har jeg napp, for å si det slik, det borger for god framtid.
Veldig mange som serverer på kafé husker jeg nesten ikke trynet på, ville ikke kjent dem igjen på gata på noen som helst måte.
Etter alle solemerker å dømme er dette under sterk forandring.

Mening

Hva menes det egentlig i det folk sier? Kurwa masz, synes jeg jeg oppfatta her, pub, det er mulig dette er korrekt gjengitt, det betyr ”hva faen gjør du?, eller noe sånt, jeg tror det er det, selv om det direkte oversatt betyr ”faen, har du?” og jeg er i slang. Hm. Streik, en saltomortale til det som sies her og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, mitt inntrykk er så ymse, for jeg føler noe blir sagt som jeg ikke kan sette polske ord på, følelsen først, så språket.
Jeg føler noe amper stemning, og de er ikke i tvil om at de er misfornøyde. Niezadowoloni. Det er polakker sånn sett alltid, men der må man se bort fra gemyttet, og man kan være konkret misfornøyd med noe og dermed kan vi snakke om det, for eksempel lønna.
Men hvordan da. Ved å fortelle grisevitser om sjefen?
Det gjør polakker hele tida.
Så det er en samtaleform her, som man må forstå og bli med på. Og så kan dette holde på og holde på til hat av sjefen og så er vi i gang med dritt og møkk om at alt er håpløst og de bare knurrer.
Så det blir jeg IKKE med på.
Polakkers lede. Det er forferdelig.
Der trengs TERAPI.
Å bryte opp sånne negative samtaler er en oppgaveferd.

Hva snakker polakker om?

Oppslag i Gazeta Wyborcza i dag om Solidaritet i dag, problematikken er lav lønn og stigende levekostnader. Og de som er i fagbevegelsen jobber konkret med dette. De snakker altså ikke om krigen og nasjonalisme, de snakker verdig, om egne forhold, jeg støtter dem, selvfølgelig. De har det hardt. Og Solidaritet går og undersøker forholdene på arbeidsplassene overalt, ser det ut til. Flott. Polakker flest har ikke god økonomi. Hva skal vi gjøre med det.
Og her har jeg uvitenhet, men mitt inntrykk baserer seg på generelle forhold og arbeidsplasser der jeg har kontakt, hvor man ikke har konflikter på arbeidsplassen, man snakker sammen, sjefene og resten, noen steder er det polske hønemødre som styrer og ofte bare kjefter på de ansatte, men det er den gamle skole.
Hva mer snakker man om. Mat, matlaging, butikker, man snakker om seg selv, sin fremtid, som jeg, og har forestillinger om levebrød langt fram i tid. Og hva man skal gjøre om fem år. Perspektiv.
Krakow er universitetsby, og hva skal man si, her er folk som er interessert i det samme som meg, språk, kultur, historie, filosofi, samfunn, og biologi og atferd og teknologi og datamaskiner og kommunikasjon, jeg er interessert i samtalen, på generelt grunnlag,
Skape samtale.

Om polsk psykiatri

Jeg vet ingenting om dette spesifikt. Man kan likevel formidle inntrykk, at Polen har et normalitetsbegrep som er som vårt. Du må fungere i det samfunnet du lever i, ellers tar samfunnet affære, eller du kan be om hjelp.
Det er vanskelig å si om det er forskjellige grenser for normalitet her og i Norge. Man ser noen tydelig gale mennesker på gata her, som i Norge.
Om man ser flere mistroiske mennesker her enn i Norge, kommer an på øynene som ser.
Ut fra et kantiansk perspektiv, at psykose er drøm i våken tilstand, er det meget å si, det å ha kontakt med virkeligheten og ikke være til fare for seg selv og andre, der er Polen dårlig utstyrt.
Å være til fare for seg selv og andre er et kriterium for å bli tvangsinnlagt i Norge.
Men hva hvis dette er det normale i Polen, noe det i høy grad er, nei, du skal være tøff. Satse, være krigersk, bestemt, helt, som mann.
Da stiller jo saken seg annerledes, kulturen er slik at du SKAL være til fare for deg selv og andre. Du skal ha en sak å dø for. Polen.
Da er du altså ikke normal hvis du IKKE er sånn.
Men det går an å kommunisere innafor denne konteksten likevel, ikke være bråkjekk og følelsesladet påstående hele tiden, for man treffer polakker på humor.
Jeg har for eksempel ikke hentesveis, eller gebiss.
Tupé or not tupé, for å si det slik, dette vil polakkene synes er morsomt.
Jeg kan ses på som krigsskada da jeg mangler tenner og har lite hår midt på hodet. Fleinskalla, nesten skinhead, ikke pukkelrygget, som er medfødt, jeg har ervervede skader som er synlige.
Og så har jeg ikke fått klipt meg på en stund, så noen kan oppleve min hårfrisyre som komisk. Det kommuniserer.
Jeg ser ikke sånn ut med viten og vilje, jeg har bare ikke mast med å prioritere dette.
Jeg har ikke vært i militæret, og har likevel en del liknende erfaringer, vært i krigen, som det heter, vært forferdelig sint ofte før i tida, og kan eksplodere ennå, men det går ikke i Polen, det vil være farlig. For de kjenner meg ikke. I Norge kan jeg bli sint uten at det er farlig.
Så her lever jeg tilbaketrukket, og det er ikke T-bane her, med masse utlendinger, og det er masse annet som er forskjellig, men dette med psykiatri vil jeg ha mer greie på, jeg har jobba i norsk psykiatri, studert det en smule, og har vært innlagt selv to ganger, for 20 år sida, og har dermed innsikt fra begge sider av nøkleknippet, for å si det slik.
Jeg tror det fins kultiverte polske psykiatere, som det fins i Norge, og så fins det hard core folk som bruker medisiner helst, ingen forskjell.
Det fins folk som ser den samfunnsskapte psykose, og det fins de som ikke tror dette fins, mer går på arv og oppvekst.
Det fins egosentrisk orientert psykiatri og psykologi og psykoanalyse som bare fokuserer på ”deg” som har ”problemer”, og det fins folk som skjønner at dine omgivelser også må tales om.
Kontekst. Man blir syk i kontekst.
Uten venner stopper Norge, for å si det slik, med gode folk rundt seg har man det bra, og de må man finne selv.

En etteranalyse av hvorfor Spania vant VM i fotball

Når man ser på dette fotball-VM i sin helhet, er det meg maktpåliggende å si at ingen vinner uten grunn, det skjer aldri. Man kan ikke snakke i kategori rettferdig/urettferdig i fotball, som ingen sted i livet.
Spania vant, 1-0, og vant aldri storseire, aldri med mer enn ett mål, videre tapte de første kampen, mot Sveits 0-1.
Jeg er i humør til dette nå, dra noen linjer her ved bordet, mens jeg spiser pierogi ze szpinakiem, på en kafé, og ser meg rundt og er inspirert, videre er det meg en tøffelhelt som kommer her nå og ser på meg og er Spania-frelst og sier at de var best, ikke mer enn det, men han er patriot på en viss spillestil, og har ingen interesse.
Å mystifisere seg selv ja, er Spania gode på, og det er en greie med dette, at spanjoler er smarte, dermed ser jeg dette landets historie fra antikken og vet det var muslimsk en periode, Cordoba-kalifatet og ble gjenerobret av kristenheten fullstendig år 1500, da de kasta ut alle jøder og muslimer.
Og så må jeg drepe alle som tror at fotball ikke er noe viktig i virkeligheten, slutt med slikt snakk, nei, beklager, det har interesse.
Zinedine Zidane er neppe utdanna på Sorbonne. Maradona var utdanna i bakgatene, som Wesley Sneijder, de spanske fotballspillerne vet jeg lite om, men det sies at da Johan Cruyff fikk Barcelona begynte en ny tid for spansk fotball, og det er Barcelona-spillestilen som nå brukes på det spanske landslaget, mot før Real Madrids.
Et tempel dette her, hvor kom Johan Cruyff fra, hvor kom Nederland fra, Baruch de Spinoza var spansk jøde i Nederland.
Og de sefardiske jøder, de spanske jøder, dro til Øst-Europa mest da de ble pælma ut fra Spania av jesuittene, mest til Polen.
Nederland har multikulturelt landslag, som Frankrike, som Norge, som mange land i Europa, Sverige.
Ok, analysen går videre og to mørkhudete er de to beste spillerne i Norge, John Carew og Daniel Braaten, de funker ikke så godt på landslaget med Ola Dunk som trener, men i Frankriker er Braaten den beste, helt i topp, og der nå toppscorer der og driblekonge, så vi har en del å lære i pottitt.
Frankrikes landslag funker ikke lenger da sjef Zinedine Zidane white man araber fra Algerie la opp. Keiseren.
Didier Drogba fra Ivory Coast på Chelsea var et lykketreff.

Vel, jeg har spist min pierogi og vil dermed kort bli ferdig med denne artikkelen.
Nederland tapte fordi deres utvikling stoppa med Vincent van Gogh. Spania har fulgt utviklingen videre med en del kunstnere som Picasso, Dali og Piero de Almodovar.

Fordommer

Det er en interesse i å gå dette opp, og det er meget interessant og viktig, og det du tror folk er ut fra utseende og bakgrunn, for eksempel, min fordom om ”arkitekt” er sikkert gammelmodig og helt fjern, og folk fra Venezuela og Vennesla og fra Bibelbeltet og hva faen som helst.
Medical student, kunstner, koste hva det koste vil, må man bak folks fasade alltid. Prest, en fra Bærum, og så videre, en same, en finne, en frognerfrue, en med fregner, jeg tegner meg på talelisten når det skal være om dette, i vår tid i Norge ikke minst om en muslim.
Forfatteren Graham Greene var bra på dette, han var katolikk, likte ikke å bli kalt katolsk forfatter, ”Har du noen gang hørt om katolske rørleggere?” Men det fins i Polen, det er helt eklatant for meg, der det katolske kommer først i alle sammenhenger, og jeg var på et seminar en gang der daværende statsminister Kjell Magne Bondevik deltok og han kontemplerte det viktigste for han i livet, først Gud, så min kone, og dette er harry.
Og det er klart, det ytre, presentasjonen, fasaden, har en interesse.
”Redaktør av Dagbladet”, hva faen som helst, en fotballentusiast fra Hønefoss, vi spiller roller hele tida, kommer ikke unna det.
En politimann i Kraków gjør jobben sin, som alle polakker, forholder seg til instruks og det er det og slapper av.
En bartender i India.
Men, som Jean Paul Sartre har påvist, man er ikke sin rolle, essensielt, det er det han kalte Vond Tro, Mauvaise foi.
Man kan ikke skjule seg bak sitt yrke eller noe som helst, og ingen kunne si i nürnberg-prosessen at jeg bare gjorde jobben min. Ferdig med det.
Og latterlige informasjoner om en selv, Jeg er Vestlending, jeg er polakk, jeg er Vålerenga-supporter, holder bestemt ikke.
Du er noe annet.