Polens historie.

-




Ofte har Polen vært et fattig land, kjøtt var luksus, en gang i året. Nå er det ikke slik, kjøttdiskene bugner i butikkene, og det er billig. Det er mest svinekjøtt det dreier seg om her, av en eller annen grunn, biff og slikt fins, videre fins fisk, i egne fiskebutikker, ferskvannsfisk spises på disse breddegrader.
Norsk laks er på alle menyer, og sild som forrett.
Nå er Polen like godt ernært som et vanlig europeisk land, som Norge. Ingen sulter.
Den materielle velstand er ikke så markert som i Norge, til gjengjeld jobber polakkene mer og hardere. Nå.
Man kan si de bygger opp landet, etter 1989, med liv og lyst.
Da skjønner jeg deres matgladhet, for tiden, og det er det som er Polen i dag, man spiser seg mett og er superfornøyde, dette er reklamen.
Men hva så.
Polen oppe å stå er noe annet enn Polen i kamp.

hei

-



Jeg er her. Rolig, på dagen, snakker med magen, på en måte, nordmenn prater om magefølelse, det er noe ikke jeg har gjort, jeg ser inn i denne snakkemåten, og tror jeg forstår.
Jeg har en type magefølelse på Polen nå at de er rolige.
Før oppfatta jeg dem som pertentlig og arbeidssomme, rimelig maur, nå se jeg det godslige, der de slapper av.
Vel er det fredag i dag, klokka 14 og fint vær, uka er slutt, nesten, men det er noe med gemytt jeg ikke helt har oppfatta før, fått med meg, de er godslige og runde i kantene.
Jeg har sett det, men andre karaktertrekk har vært mer i glaninga for meg.
Da blir de mindre hovmodige, rett og slett.

Å oppdage polsk

-



Da jeg først kom til Polen oppfatta jeg ikke ord i polsk. Bare noe greier jeg ikke kunne få noen mening ut av, en masse. Senere begynte jeg å oppfatte noen ord, en prosess, en rekkefølge av ord jeg bet meg merke i, oppfatta som viktige, jeg kan fortelle denne historien, det første ordet jeg kom på i Kraków var ”smutny”, som betyr trist, og dette ble diagnosen på byen, og landet.
Man ser det man forstår.
Senere oppdaga jeg ”cały”, som betyr ”hele”, at polakker bruker dette ordet mye og er opptatt av ”hele Polen” og hele pakka og full pakke og er en mastodont, fullstendig ugjennomtrengelig, dette var våren 2007.
Nå har jeg oppdaga „stawiać”, som betyr ”å sette”, dette er en hel prosess, der jeg først så ordet for ”stå”, det statiske, en hel rekke ord so brukes mye har ”stå” i seg, på plass!
Standplass, stanowisko som betyr standpunkt, mening, i parlamentet, en utredning, et syn, en melding, en pamflett, noe man står på.
Å stå heter stać.
Stawiać betyr å sette, plassere.
Sett deg der og bli sittende! Polakker behandler folk som bikkjer hele tiden, gir ordre.
Dermed er det lett å sette polakker ut, ved å plutselig en dag gjøre noe helt annet enn det de forventer. Da friker de.

Hm

-



Buskas, løv, søppeldynge, på Oppsal, i skogen etter regn, gå tur til Ulsrudvann videre til flere steder og Mariholtet, høst. Fint.
Slappe av, tenke, føle, ha noe som helst orden på seg selv, ikke i Kraków.
Der møter du folk hele tiden og blir dratt i alle retninger og må slappe av på annen måte. Hvordan.
I sommer kunne jeg sitte i park, nå i høst vet jeg ikke.
Kanskje med et godt måltid? Men hvor da? Gå på museum? Mulig.
Bare gå rundt og kikke uten mål og mening? Også en tanke.
Drekke?
Det går an å slappe av sammen med masse folk, yess.
Og ved å skrive.
I påvente av en type slummer, reverie, er det meg nå på hjertet å hente fram noen ressurser fra mageregionen, jeg er her og glimrer med mitt fravær, bon appetitt.

Mandag

-



Jeg vet ikke om jeg liker mandager i Polen bedre enn i Norge, men det er nå i og for seg ett fett, og det å begynne en ny uke er en privatsak begge steder, det skal være sikkert.
Man skal komme seg på jobb og så skal man være sur en time og så sur en time til, og så skal man snakke om hælja i lunsjpausen og om hvor surt det var å stå opp i dag tidlig.
Og jeg minnes dette frekke gliset til sjefen alltid mandag morgen, der han så dette som en ære å være først på jobben alltid og spesielt mandag og hadde laga det til en hobby å vurdere hvor egna alle og enhver var første dagen i uka og pinte og plaga meg.
Fri, jobbe, gjøre det man har lyst til, jobbe hælja også, karrieren kan ikke vente, jobbe på si ved siden av pengejobb, kjedelig jobb, bo på Stabekk og jobbe i kiosk på Vålerenga, jobbe på sossen på Stovner og nei, det er merkelig dette med jobb.
Sjefen jobber hjemme i dag, hva skal vi gjør i dag ’a folkens, kundene venter, oppdragsgiveren kan ikke vente, hvordan folk er filtra inn i hverandre, her er nå damer som bestiller rødvin på formiddagen, kanskje det blir bra, kanskje det blir god stemning, på puben, der det også er matservering, en kafé, jeg vet ikke helt, men glemmer lett meg selv oppi alt dette her, jeg jobber jo jeg også.
Men har ingen klar sjef, men noen uklare sjefer, noen mulige fremtidige sjefer, noen sure og andre blide, noen sannsynlige samarbeidspartnere, med tida, og så videre, de forholder jeg meg til.
Om så uklart, intuitivt, og dermed er ikke mandag for meg noe spesielt, jeg føler bare stemninga rundt meg.

Om å utsette seg for ubehageligheter

Jeg har ingen som helst formening om folk som ikke tåler spøk. Det er trist, men slike må man kødde med, ofte hele tiden, det er strengt nødvendig.
Og dette er helt livsviktig ja, ikke minst her i Polen og jeg husker at vi var en gruppe etter forelesning på filosofistudiet om Thomas Aquinas som lo så vi rista under hele matpausen etterpå og fortalte vitser og ramla av bordet.
Katolikker ER komiske, sånn er det bare, og det må sies hele tiden og det er ikke uten grunn at romanen Rosens navn kom, i det katolske Italia, den viser hvordan det går når man mister humoren, og en munk der er til og med MOT humor.
Kødde med katolikker må man gjøre på alle mulige måter og ikke imbecilt, og det er farlig å gjøre det på feil måte, man må begynne med kosemobbing og så gå videre og bringe dem totalt fra konseptene.

Det andre Polen

-



Det er mennesker i dette landet, her og der, ikke bare gale polakker, gamle polakker, av begge kjønn, gamle og unge, det fins flotte og hyggelige og vanlige mennesker her, vi brer oss.
Av og til ses de, preger stemningen og det fins ikke noe som helst av det miltaristiske Polen, knuse-polakker som er nazi verre enn noe man kan tenke seg i verden. Flott.
Jeg har vist det før, her ser jeg det igjen, på Café Szafé, vanlige mennesker i den morderne verden, som snakker sammen.
Her fins ikke dumme ektepar der drittsekk husband holder enetale til dama blir helt hvit i ansiktet mens mannen drikker øl på øl og driter i om dama svarer ham eller ikke, han skal bare tømme seg, hun er ei røy uansett.
Og kona går til venninnene og drar dette på dem og er ekkel mot barn og mot folk på gata og kunder i sjappa der hun jobber og på kleslageret på sykehuset og på flyplassen og i parlamentet og i det hele tatt, ingen klarer slikt.
Noen må stoppe dette.