Skuffelsens land

 

Når man kontemplerer Polen, er det på tide å se dem i deres metafysikk. Jeg leser Aristoteles og skal dermed snart ta fatt på Thomas Aquinas, den offisielle katolske filosof, dermed er det noe som slår, i første omgang, at Polen er fordoblet, på dette vis, at de skiller distinkt mellom ånd og materie, på platonsk måte.
Aristoteles gjør ikke det, han sier at de bare fins konkrete ting, som har ånd i seg. Hm. Den besjelede natur, hva med det, åndsmennesket, jo, det fins i Polen også.
Åndsvitenskap og naturvitenskap henger sammen.
Videre, det er noe her, at dette med «Gud» i Polen og katolisismen er noe annet, noe transcendent, vist ved troen på nattverden som sakrament, der det blir påstått at kirkens brød og vin forandrer seg konkret til Jesu legeme og blod, selv om man ikke ser det.
Dette må kalles en type mystisisme. Hva betyr dette.
Det betyr i første omgang, at ånden er et annet sted. Ikke her.
Og dette er en type katolsk fundamentalisme, at Gud er uoppnåelig, i levende live, noe Hegel var inne på, idet han kalte middelalderen i Europa for den ulykkelige bevissthet, hvor det eneste man kunne håpe på var et fint liv etter døden.
Ingenting av betydning skjedde her. I live.
Sånn er det med Dante, denne reisa gjennom helvetet og skjærsilden til Paradiset, det skjer i dødsriket.
Så Polen er i knippet mellom idealer og realiteter, idealet er stort, frihet, men uoppnåelig.