Press

 

Det er ikke helt enkelt å forholde seg til mennesker, her og der, og mange ganger er jeg redd. For der det er andre mennesker til stede, må vi være i kontakt, venner. På pub, for eksempel. Man må jobbe for å oppnå den kontakten, dersom den ikke er der, hvis ikke skjer det noe dritt, alltid. Man begynner for eksempel å drikke, for man finner ikke på noe bedre. Blir full og gal, i sinne.
Uff. Man må relatere, for å leve. Alltid.
Her i Polen er det en greie nå med relatering i mer dybde, på det katolske og slikt, vi må kunne snakke sammen der.
Det katolske er her innvevd. Ikke en tilfeldig utenpåklatt. Slik er samfunnet alltid.
Så da må man ta katolikkene, de mest uttalte, de mest ekstreme, kunne argumentere med dem, for samfunn henger sammen, spesielt Polen, uhyre kompakt nasjon.
Det sies i Polen at dersom to polakker kommer sammen, oppstår tre politiske synspunkter. Ok, men det er innenfor samme diskurs, som jeg har sagt flere ganger, det eneste polakker er uenige om er hvorfor alt går til helvete. Hvem skal man skylde på?
Dette kaller jeg ikke uenighet om noe essensielt.
Ok. Hva er essensielt. Å leve. Hva skal man gjøre for å leve. Det er politikk. Positivt. Få det bedre.