Det ulykelige landet

 

Polakker er meget pertentlige, og så har de stive ansikter, det som i psykiatrisk termonologi kalles for maskeansikt, et tegn på dyp depresjon, de er ikke nervøse, nevrotikere, i klassisk forstand, men du kan ane en fortvilelse under som viser seg i plutselige utfall og nervøse dragninger i kroppen. De er for det meste ikke klar over hvor syke de er. Farlig.
Depresjon, melankoli, det er diagnosen, av og til manisk-melankolske, som nå, i den allestedsnærvørende patriotismen.
Polakker er triste mennesker, smutny betyr trist, det var det første jeg opplevde spontat om menneskene her i landet, for snart tre år siden, det er sånn det er, de er psykotiske, mest deprimerte, og noen er mer scizofrene, krakilske, voldelige, og så videre, men det ligger en dyp skyldfølelse i bunn, som jeg savner å komme nærmere etter i sømmene, det er skylda for familien, tror jeg, at mange i slekta er drept, og satt i fengsel, til nyere historie, og så er det en greie på det å ikke være seg selv, for Polen som metafysisk størrelse, som de alle har i bånn, er jo helt absurd å ha som livsgrunnlag.
Ok, dette ble dannet i en rekke områder da Polen ikke eksisterte som stat, fra 1795, eksilpolakker som hoffdikteren Mickiewicz var med å coine det som kalles polsk messianisme, der polakker har en helt spesiell rolle i verden, frihetens land, som jeg har skrevet om før, der det er den kristne frihet, under paven som målbæres, at de er ydmyke og ikke hovmodige og i det hele tatt ingen svin, som nabolanda opplevdes som Østerrike, Preussen og Russland, de onde statene, for Polen, slik er det fortsatt. Polen!
Men det er en håpløs fremtidsvisjon, selvfølgelig, at polakker skal være så jævla spesielle i verden, shit, og det kan jo ingen leve opp til, derav depresjonen, blant annet, langt mellom idealer og realiteter, så bekjenner man sin synd, i skrifte, regelmessig, for en prest, og det er det samme å være katolikk og polakk her, omtrent, dette er deilig å se, at de ikke prater om sin tro hele tiden, men den ligger i bånn, hos alle, føler jeg, også hos de som sier de ikke er katolikker, for det ligger i gemytt, i væremåte, de blir farlige når du minst venter det, går til angrep, skal ta deg, for du er ikke en god kristen!
Dette misjonerende, på egen skyld, der de fornekter deg som et selvstendig menneske og tror ikke godt om noen som ikke er polakker, fra det sanne land, fra Guds land, som Israel, polakkene er Guds utvalgte folk, og det er trist.
Irriterende hissige er de, alltid, nå får vi se hvor lenge det varer.