Barack Obama

 

I en greie for å forsøke å forstå hans politkk, bestrebelser, på verdensbasis, der han først fikk fred med Russland ved å ikke utplassere rakettskjold i Østeuropa, dernest har bestrebet seg på dialog med den muslimske verden, jfr. hans Kairo-tale. Videre nå i Kina.
Han tar det viktigste først.
Han har tatt initiativ i Palestina-konflikten, der står som kjent frontene meget steile.
Han viderefører foreløpig militær tilstedeværelse i Afghanistan, trekker USA ut av Irak, dette var hans valgkamp-program.
Når han nå har fått fredsprisen (10. desember), er det på sin plass å se denne helheten.
Han er USAs president, ikke verdens, trekker seg ut av en allestedsnærværenhet, der han sier at USA ikke kan være pappa for alle, deltar i FN på likeverdig manér aktivt.
Han vil ha aktive samarbeidspartnere. Bra. Flott.
Palestina-konflikten må de involverte løse selv.
USA føler seg truet av Al Quaida, Taliban, derfor tilstedeværelsen i Afghanistan.
USA er den store atommakt, dermed er verdensfred prioritet nr. 1. Russland og den muslimske verden, og han vil fjerne alle atomvåpen.
Jeg skjønner, det er sikkerhetspolitikk for USA og verden som helhet som er det selvfølgelige høyest prioritert.
Dernest mindre konflikter, som ikke er like farlige.
En dialogisk president, som har norske Jonas Gahr Støre på lag, og Russland president Medvedev.