Det ulykelige landet

 

Polakker er meget pertentlige, og så har de stive ansikter, det som i psykiatrisk termonologi kalles for maskeansikt, et tegn på dyp depresjon, de er ikke nervøse, nevrotikere, i klassisk forstand, men du kan ane en fortvilelse under som viser seg i plutselige utfall og nervøse dragninger i kroppen. De er for det meste ikke klar over hvor syke de er. Farlig.
Depresjon, melankoli, det er diagnosen, av og til manisk-melankolske, som nå, i den allestedsnærvørende patriotismen.
Polakker er triste mennesker, smutny betyr trist, det var det første jeg opplevde spontat om menneskene her i landet, for snart tre år siden, det er sånn det er, de er psykotiske, mest deprimerte, og noen er mer scizofrene, krakilske, voldelige, og så videre, men det ligger en dyp skyldfølelse i bunn, som jeg savner å komme nærmere etter i sømmene, det er skylda for familien, tror jeg, at mange i slekta er drept, og satt i fengsel, til nyere historie, og så er det en greie på det å ikke være seg selv, for Polen som metafysisk størrelse, som de alle har i bånn, er jo helt absurd å ha som livsgrunnlag.
Ok, dette ble dannet i en rekke områder da Polen ikke eksisterte som stat, fra 1795, eksilpolakker som hoffdikteren Mickiewicz var med å coine det som kalles polsk messianisme, der polakker har en helt spesiell rolle i verden, frihetens land, som jeg har skrevet om før, der det er den kristne frihet, under paven som målbæres, at de er ydmyke og ikke hovmodige og i det hele tatt ingen svin, som nabolanda opplevdes som Østerrike, Preussen og Russland, de onde statene, for Polen, slik er det fortsatt. Polen!
Men det er en håpløs fremtidsvisjon, selvfølgelig, at polakker skal være så jævla spesielle i verden, shit, og det kan jo ingen leve opp til, derav depresjonen, blant annet, langt mellom idealer og realiteter, så bekjenner man sin synd, i skrifte, regelmessig, for en prest, og det er det samme å være katolikk og polakk her, omtrent, dette er deilig å se, at de ikke prater om sin tro hele tiden, men den ligger i bånn, hos alle, føler jeg, også hos de som sier de ikke er katolikker, for det ligger i gemytt, i væremåte, de blir farlige når du minst venter det, går til angrep, skal ta deg, for du er ikke en god kristen!
Dette misjonerende, på egen skyld, der de fornekter deg som et selvstendig menneske og tror ikke godt om noen som ikke er polakker, fra det sanne land, fra Guds land, som Israel, polakkene er Guds utvalgte folk, og det er trist.
Irriterende hissige er de, alltid, nå får vi se hvor lenge det varer.

Barack Obama

 

I en greie for å forsøke å forstå hans politkk, bestrebelser, på verdensbasis, der han først fikk fred med Russland ved å ikke utplassere rakettskjold i Østeuropa, dernest har bestrebet seg på dialog med den muslimske verden, jfr. hans Kairo-tale. Videre nå i Kina.
Han tar det viktigste først.
Han har tatt initiativ i Palestina-konflikten, der står som kjent frontene meget steile.
Han viderefører foreløpig militær tilstedeværelse i Afghanistan, trekker USA ut av Irak, dette var hans valgkamp-program.
Når han nå har fått fredsprisen (10. desember), er det på sin plass å se denne helheten.
Han er USAs president, ikke verdens, trekker seg ut av en allestedsnærværenhet, der han sier at USA ikke kan være pappa for alle, deltar i FN på likeverdig manér aktivt.
Han vil ha aktive samarbeidspartnere. Bra. Flott.
Palestina-konflikten må de involverte løse selv.
USA føler seg truet av Al Quaida, Taliban, derfor tilstedeværelsen i Afghanistan.
USA er den store atommakt, dermed er verdensfred prioritet nr. 1. Russland og den muslimske verden, og han vil fjerne alle atomvåpen.
Jeg skjønner, det er sikkerhetspolitikk for USA og verden som helhet som er det selvfølgelige høyest prioritert.
Dernest mindre konflikter, som ikke er like farlige.
En dialogisk president, som har norske Jonas Gahr Støre på lag, og Russland president Medvedev.

Utenriks- og kulturpolitikk

 

Man kan ikke tenke det ene uten det andre, utenrikspolitikk er for fred. Kommunikasjon, forståelse med andre nasjoner, det som skaper trygghet.
I gamle dager var utenrikspolitikk for det meste krig, det er nedbygd, med atombomben kom bevisstheten om muligheten for menneskehetens utslettelse, dermed måtte man gå på kompromisser, fredsbevegelsen vant, Berlinmuren falt.
I dag er det andre murer, som må jobbes med, her og der, i mitt tempel forestår muren mellom Polen og Norge, og muren mellom den slaviske og germanske kultur, videre muren mot muslimer i Norge, og så videre, det dreier seg om å bli kjent, Kjennskap gir vennskap, sånn er det bare.
Hvordan skal dette skje, det er å jobbe på det personlige plan, for egen sikkerhet, kunne sove og så videre, bli opplagt på dagen, til arbeid, for videre fred, politisk dreier det seg om å kunne relatere til andre likesinnede, der fins det en rekke rundt om i verden som Barack Obama som for tida har størst tyngde og betydning.
Jonas Gahr Støre er av samme støpning, det dialogiske mennesket, prinsipielt, og etter slike linjer må norsk utenrikspolitikk føres, den mellommenneskelig forståelse ut over landegrensene, og slutte å betrakte noen som klienter, klientnasjoner, inndelingen i U-land og I-land må bort, Afrika er like modent som oss, og så videre, som de muslimske land, alle må behandles med respekt, Kina.
Man må dermed jobbe rolig og konstruktivt for dialogens fortsettelse, Nord-Korea synes å være et vanskelig land, men marginalt, i det store og hele, Iran ser mer demokratisk ut nå enn før, men det gjenstår store problemer med flere spot'er i verden, hvorav Afghanistan får mest fokus nå.
Midtøsten er i mediebildet hele tiden, som en verkebyll.
Så i min virkelighet må man jobbe ut fra der man er, selv, og linke til andre som gjør det samme, ut fra deres ståsted og virkelighetsbeskrivelse, her på Youngstorget hvor dette skrives, Internasjonalen pub, ses LO, vi sitter under Arbeiderpartiet, har nettopp kommentert SV's Bård Vegard Solhjells kommentar om SV's utenrikspolitikk i Dagsavisen.
Da kan man leve.

Løpegutter

 

Det er greit å løpe, men ikke rævslikke, men dette er intet enkelt problem, for hvor skal man få penger fra, til sitt liv, et tankekors, et kompromiss, hele tiden, æsj. Hvem har rene hender, nei, jeg er ikke på å dømme folk, samfunnet har skylda.
Man kan geipe av dem, men folk har sin egen bakgrunn og det er sånn det bare er og har fått jobb innenfor ditten og datten og kan ikke noe for det.

Paris

 

Bois de Boulogne, og så videre, Clichy, man nærmer seg denne byen fra periferien, fra flyplasser, i minnet, det er noe der og man kommer til St. Denis, der den første gotiske kirka var, og der var jeg og kikka, for å se denne historien tvert, i minnet flere slike gotiske katedraler i Frankrike og England, de store, i Köln har jeg ikke vært, men i Trondheim og Stavanger og Canterbury, Europa vest, gotikk.
Winchester cathedral, Lincoln, og Chartres og Rheims, videre inn til Notre Dame de Paris, Ile de la Cité, vi siterer ikke foreløpig, går langs elva her som i London og vi er på to sider av elva som i flere europeiske byer som Drammen.
Kåt er jeg ikke, men det er visst alle franskmann, faire l'amour og greier og Hemningway og hvem var ikke her i tidenes morgen for litteraturen og kunsten, ikke musikken så mye, men René Descartes og Ludvig den fjortende og Henrik som sa at Paris er en messe verdt. Ok.
Man kan ta dette over langs, på tvers, snakke om revolusjoner og kommuner og kommunisme og Karl Marx var tysk og flytta til London, som den røde Pimpernell, vi spiser ost på butikk, camembert og snakker med folk på pub og slikker ingen.

Tvilsomt

 

Maskinelt pakket og i og for seg gledesfylt utseende i bokhandelen, en gavebok og greier (og greier), tøft presentert i romfartsutstyr, strømlinjeformet etter alle kunstens regler, den nye norske romanen, som ikke har interesse for noen, bare for de som selger, et produkt over all måte, 20 i stil og 0 i innhold.

Polsk

 

Jaget etter å kunne polsk er der, men det er polakkene man skal snakke med, og de er vanskelige, menneskene er sure og grinete og prater i en dur og er ikke åpen for motargumenter på noe som helst felt, dermed må du kunne det flytende og kan ikke få hjelp av polakker, det er umulig, du må lære deg det selv.
Man må legge opp en type strategi, og det er heller ikke lett, for de forsøker å blamere deg hele tida, rette på grammatikken før de svarer deg, tyskerne er også sånn.
Alltid beredt, på prøve, og det å snakke polsk er liksom å være polakk og katolikk og målbære polsk mentalitet og hate russere og i det hele tatt være konservativ og antikommunist.
Så intet av dette er jeg, intet av dette stemmer på meg, slik jeg er, jeg er heller ikke det motsatte, ikke bolsjevik, ikke ateist av den gamle skole, ikke anti-polsk, beklager, du kan ikke definere meg ut eller inn.
Så dette er til integrasjonsdebatten i Norge, jeg vil integreres, ikke inkluderes, der er polakkene på et arkaisk stadium, de skal inkludere eller slakte. Ingen mellomting, de kan ikke lære av utlendinger.
Der står jeg lagelig til for hogg, og skal få dette til, finne ut av dette her, sakte men sikkert til språket slik at jeg ikke lar meg sette ut, gå i konfrontasjon selv om de er tøffe i trynet, lære meg slang slæng og tøffe uttrykk og vitse bort dumme argumenter på polsk med at dette er jo bare rasisme og tull og tøys og historisk feil og bløff, polosenterisk, etnosentrisk, eurosentrisk, og så videre, Polen er ikke alt i verden, sorry.
Men det er det for polakker! Å snakke polsk er å mene akkurat det, at alt dreier seg om Polen, verden dreier seg om Polen, verden skal hjelpe Polen, støtte Polen, ut fra mange ting, fra dets frihetsidé, messianisme, dets selvsentrerthet, man ser ikke land stor sett i slike sammenhenger, da, på pub og hva som helst sted, polakker tror for godt om seg selv, det tyder på lav selvfølelse.
Ok, der ligger det, man går på empati og stakkars deg og stakkars krek og jævel, de må få ørens lyd, man må lytte til dem, psykoanalysere deres traumer fra barnsben og menneskehetens historie, dermed leser jeg Joseph Conrad som reiste ut og glemte ikke.
Jozef Teodor Konrad Korzeniowski, kvintessensen av den vestlige kultur og imperialisme, gikk i britisk tjeneste som offiser og reiste rundt hele verden på slutten av 1800-tallet, til Bandung og Kongo og er en Marco Polo i så henseende med respekt for de han møtte og var ikke overherre. Som meg.
Jeg ser inn i hans verden, skal berette mer.

Drammen

 

Momentan tur på bar bakke uten grensefølelse i det hele tatt gjennom Liertunnellen og hurramegrundt til jordbær der du vet fra før i tida og videre til Huseby gård for St. Halvard inn i byen. Jeg veit ikke helt, men det er noe med veien inn til Bragernes torg over brua som betar, videre er det dette torget og kysten og videre bestemmer jeg meg nå for å bo der en periode, her og der, inne i fjell blant troll, ved elva den store flod, nedover og oppover men ikke for det, det å forvente noe om noe som helst skaper bunnfall, men ikke meg som skaper noe av dette.

Salt

 

Ofte bruker man salt i grøten, men salt på bordet kan også være nyttig, men i dag har man frysedisker. Livets salt, en gammel metafor, man ser at man fryser ned varer for konservering nå, og hermetiserer, rett og slett, tilsetter konserveringsmidler og ikke så mye salt.
Salt.

Korzeniowski

 

Joseph Conrad, født Jozef Teodor Konrad Korzeniowski, født 1857 var polsk og flyttet til England, maktens sentrum, gikk til sjøs og begynte å skrive. Hearth of darkness utgitt 1902, beskriver en reise til det indre av Afrika, Kongo, der det fins en mystisk person, Kurtz, som er kjempehøy, og holder enetaler, «man snakker ikke med Kurtz, man lytter»
Maktas sentrum, slik er det der, de får taletid.
Det der kjenner vi jo igjen, fra Sovjet-ledernes 7 timer lange taler til Kjell Inge Røkkes pressekonferanse, sjefen har ordet, man skal lytte.
Det er helt konge å være sjef, tror man, helt sjef å være konge, og så finner man ut om man skal satse på denne hesten eller ikke.
Samtidig leser jeg en roman av polske Jerzy Andrzejewski, Aske og diamanter, som omhandler 1945 mai, sterk skildring av livet da med mange intriger og det polske forskjelligartede samfunn trer fram godt og til å få forstand av og like, menneskelig skildring av alle involverte, en likvidering skal skje.
Sjefen, beundret og hata, alltid, man hører på sjefen og er enten for eller mot, og alle snakker om sjefen hele tida men ingen gjør noe med han, og vi snakker ikke med sjefen, vi mener noe om han.
Glatt går man forbi dette, Conrads roman viser sjefens ensomhet, man skal liksom ha en guru, men så viser det seg at det bare er et vanlig menneske, selvfølgelig, beklager, du kan ikke satse på meg, på noen. Tenk selv.
Den overfokuserte sjef, før som nå, der «sjefen er grei» og «sjefen jobber hardt», og «min sjef» og fanden og hans oldemor og gode greier, min redaktør, nei, dette er militært.
Så man kan slappe av.

Heimat

 

Heimat betyr hjem på tysk, heimat og heimat betyr å kommer hjem på norsk, man ser språklikheter i det germanske områder, idę do domu betyr Jeg går hjem, på polsk, en betraktning av hjemme er vondt, det å kommer hjem er forferdelig, se det statiske som brer seg som ild i tørt gress, folk lever på vane og blir dermed borte for meg.
Inkludering, velkommen hjem, videre er det det tilsnitt at man også er velkommen tilbake, hit og dit, det blir for mye av det gode, jeg vil dra flere steder i verden, til Wien, til Ravenna, til Lisboa, videre vil jeg til Kristiansund og Setesdal og Grong og Kiruna og Tromsø, til en begynnelse, men jeg er ikke statsråd som har umiddelbare ærend på disse kanter hele tida, men mange folk reiser hele tida med jernbaneverket og desslike.
I Stuttgart kunne jeg jo tenkt meg og vært, Bulgaria, ved Svartehavet, det skjer noe der også, som på Lista og i Australia, Alice Springs, Perth, og så videre, jeg leser Joseph Conrad, sjømannen, som var fra Polen og skrev Heart of darkness, boka ligger her på bordet og vi er i verden som den er, mer og mer, i Kongo i avisoverskrifter og i Tyrkia i dag i Dagsavisen, videre kommer man til Praha og Vaclavske namesti inn i en glemt verden i Midt-Europa, se på det Habsburgske imperium med Wien og Budapest som linker til fortid og sør.
Krav, krav, dette hesteveddeløpet som er Norge, satse på riktig hest, tror du denne filmen er verdt å se, og så videre, tjener man penger på det og det bekjentskapet, man bør muligens være flinkere til å hestehandle, her og der, gi folk tilbud de ikke kan motstå og slikt, det gode mennesket fra Torggata suller.
A break.

Grin

 

Akkurat som denne utsikten ikke er fin, på denne måten er en togreise ikke oppskrytt, det å komme seg vekk, et annet sted, til og med til Bergen er vederkvegende, se nytt liv, nye muligheter, det skjer ting her og der, også i Steinkjer, grinebitere fins overalt og de har ikke interesse.
Når man så kjøper seg taletid her og der, videre blander kortene, er det greit å ta andre linjer i sitt arbeid.