3. juledag

 

Helt og fullt på Oslo S er folk opptatte med å spise og synge, her tredje juledag, av og på med oppmerksomheten sitter jeg her og spiser kake og drikker kaffe, yo. Så gå det tog, det går folk forbi, og det er ekkelt her på sentralstasjonen alltid, som i alle byer i verden som vi både liker og ikke liker å sammenlikne oss med, et tankekors dette.
Utenfor ligger den berømte Plata, nok en greie, noe som ikke skal finnes, videre går folk til og fra gård og grens og det er jul, søndag.
Kan man i det hele tatt forholde seg til noe som helst, snakke med folk og slikt, man prøver, noen ser onde ut, fæle ut, det er ikke som i gamle dager, for å si det slik, nei, hva faen er det som skjer.

Kil

 

Kil, Sverige, Jernbaneknutepunkt, her går øst vest nord syd, til Stockholm, Göteborg, Oslo, Sunne-Torsby i nord, flott, her er det greier, og greier, her er bibliotek og livsmedel og drömbutik, deilige saker! Her er man på reise, det å vente på nytt tog her er meget vederkvegende, rett og slett, videre skal man snart entre tog til Oslo fra Åmål og snakke norsk til alle, til slutt, men det er en tur som har vært nesten en uke i Åmål og det føles godt å nå se dette som en helhet. Kil.
Opp og ned er jeg i en ny greie, med visdomsord i øst og vest, videre inn i en by som heter Arvika om litt, mot grense, så til Åmotsfors, der snakker de mot norsk, og det å se Sverige glidende kan man gjøre herfra.

Farvel Åmål

 

Når det drives gjennom vind og snø og ikke tåke er denne kanalen i Åmål ikke grums, der det er torg og flotte saker på gang gjennom veien til Sverige som nå er åpen.
Videre er Sverige på vei til Polen via Karlskrona der jeg snart får mange nyttige opplysninger om byen somhadde U-båt, er legendarisk av den grunn.
Så har man sitt svare strev med overgang til Norge og dumt snakk om Sverige og Åmål, fuck.
Det er like faens vanskelig som å ta med seg Polen til Norge, å bryte ned landegrensene er det ikke bare en som kan gjøre, man må være mange, inspirere andre til dåd på denne måten og se betydningen av hva en selv holder på med.
Hva er bra å ta med fra Sverige, jo Vänern, som er et ocean, videre en togreise gjennom Grums, videre restaurangvagnen som er enkel og ikke masete mikrobølge og dritt som den norske, til og med billig, videre korv og sild og bugnende lunsjbord som også er billig, det å se forskjeller som de er skal man ikke ta gravalvorlig, disse andre vanene er meget instruktive å forholde seg til.

Interesse

 

Interesse, det å være interessert i noe er en spontan ting, man er interessert i et tre utenfor døra, det trekker oppmerksomheten mot seg, det fanger blikket, av en eller annen grunn, som en buss, som går forbi der nede på veien, eller en bil som kjører her i rasende fart.
Det er interessant, danner et mønster, treet, bilen og bussen, man går inn og skriver om det, forestiller seg dette i en tekst og så kan man dikte dette opp, som her.
Uten å bli forstyrret, er jo en forutsetning, man kan syntetisere denne hendelsen, i et bilde, i en roman, som heter som arbeidstittel Treet, bilen og bussen, eller i en annen rekkefølge, så begynner det å blåse og man har en historie som tar en, man blir sittende å skrive.
Syntetic unity of the manifold, et Kant begrep, oversatt til engelsk, som jeg har fått inn for mange år siden, helt siden jeg begynte å jobbe med filosofi systematisk i 1976. Ok.
Jeg kan fortelle om dette, i denne teksten, og jeg kjenner meg nødt til det, for jeg skulle forberede meg til å studere medisin, og ville vite hva dette var, denne vitenskapen, jeg tok for meg matematikk, fysikk og filosofi, from the very beginning og gjemte meg bort.
Hva ER matematikk, jeg oppdaga begrepet «enhet», da, og kom til dette via via altså en enhet er noe man velger, i fysikken, en meter er ingen gitt størrelse, det er en måle-enhet, som hele rommet er angitt ved, som liter som er noe som veier en kilo, og så videre, vann, en liter veier en kilo, alt er tatt fra meterstaven i Paris, opprinnelig, som er så og så lang, så er en meter en gammel måleenhet, fra fingertuppen til andre skuldra, når man strekker ut armen, det er den opprinnelige meteren, slik at måle-enheter er tatt fra oss, fra mannesket, denne avstanden var det lett å måle.
En favn er fra fingertupp til fingertupp, men meteren ble normen, og det skjønner han, for den er mer nøyaktig, lettere å sikte bare i en retning, så får du denne avstanden som så ble normert i meterstaven i Paris. Interessant. Måle-enheter er tatt fra oss.
Så møter man andre mennesker, skal forsøke å forklare dem det, at det som man måler naturen med kommer fra oss, ikke fra naturen, kan snakke med Kant og så videre, bruke Kant til å forklare dette, at han sa det samme, en autoritet, men så kommer de med motforestillinger og vil ikke høre på for naturen er liksom sånn som den er, uavhengig av oss, Glittertind er så og så høy med snø på, og så videre, begrepene er fristilt fra deres opprinnelse hos mennesket, i mennesket. I vårt vesen.
Vi måler naturen med oss selv.
-men talla da? Nei, det er også menneskelig, hør bare......
Jeg kommer ikke til orde, folk skratter, flirer, går, klør seg i huet, du tenker for mye, og greier, tenke kan du gjøre mens du sitter på dass, hva gjøre, men det er noe her som er interessant videre, folk forståelse av ting og tang, en øl koster femti kroner på pub, hva er femti kroner, en sum, men det er igjen et menneskelig begrep, femti kroner, og vi er i gang.
Fem fingre er en enhet. Og på polsk fins entall, flertall for 2,3,4, og «mangetall» for fem og mer, når enheten hånda er nådd, snakker man om tall på annen måte, da er det en mengde.
Håndens fem fingre er en mengde, hele hånda, bilet, bileti, biletów. En billett, 2,3,4 billetter, 5 og mer billetter. Sånn.
Videre kan man gå her i grammatikk, tenke, analysere, forklare, forstå, David Hume ville ikke forstått dette.
Han tenkte som om naturen eksisterte i seg selv.
Dette blir nå så viktig for meg at jeg legger fra meg alt annet, interessen svulmer og jeg lukker meg inne og skriver videre, to pluss to er fire, jovisst, men hvilken interesse har du av å regne sammen to pluss to, når er to pluss to viktig, det første jeg kommer på er ekteparet, som er en enhet, mann og kvinne, som ber en mann og kvinne, et annet ektepar, til middag, da må man sette på fire tallerkner og fire stoler, dermed har denne utregningen anvendelse.
Tallene er til vårt bruk, alltid.
Vi har funnet på tallene. Vi. Mennesket, for å si det på den måten.
Tallene eksisterer ikke uavhengig av oss, de fins ikke i naturen, de er i oss, vi fant dem på. Og dermed hele matematikken.
Så kan man ta Kants kjente tall-eksempel, 7+5=12, og gå inn på dette som Kant kalte en syntetisk a priori slutning, altså at «12» ikke fins i premisset «7+5», selvfølgelig, for dersom du skal selge 7 epler og 5 appelsiner har du ingen umiddelbar interesse av å sette sammen antallet til sammen av disse to størrelsene, mengdene, 7 appelsiner og 5 epler, det gjør du bare om du har spesiell interesse for det, dette fant jeg ut for etpar år sida. Godt.
«12» har bare interesse dersom to mennesker har kjøpt 7 og 5 epler hver, og skal ha dette sammen i et felles selskap for mange. Bare da.
Kvarts, er noe som fins masse av i fjell, i berg, bergarter, det vanligste mineralet på jorda, SiO2, Silisium dioksyd, kjemisk, har man analysert seg fram til, og det er brukt som smykker.
Gull er mye verdt, hvorfor det, fordi det ble brukt som smykker, for damer, antar jeg her bråkete, så de kvinnene som ble ansett som mest verdifulle kunne kjennes igjen. Gull, sølv, sølje.
Gulls verdi er ikke noe som er i naturen.
Det er ikke fordi det er sjeldent, for det er det mye annet som er, det er en grunn til at gull ble sett på som det mest verdifulle metall, og at bankene har hatt «gullstandarden» inntil nylig, har det vel mye ennå, på en eller annen måte, Norges Banks gullbeholdning og så videre, meget meget merkelige greier, hva faen er dette for noe dritt. Hæ?
Gull kan ikke spises, ikke bygges hus av, ikke hogges trær med, brukes ikke som redskaper, bare til pynt. Uff. Keiserens nye klær, for å si det mildt.
Tro det eller ei, slik kan vi fortsette overalt til vi blir blå i trynet, dermed hadde Immanuel Kant rett, og denne argumentasjonsrekken jeg lager her, har jeg ikke sett før noe sted, ikke hørt om.
Uten meg, intet, sier jeg, og det fins ikke noe slikt som «etter min tid», «ettertiden», sorry, det er feil å prøve å «leve for ettertiden» som sånn sett masse idioter sier de prøver på. Hvis jeg dør, dør alt.

Norge

 

I relieff til Sverige er Norge en rå nasjon, mer viking i Norge og grovere folk, mer vinglete og i det hele tatt en hardhet som sikkert kommer av det å være kystmenneske og fiske, fra gammelt av, troll innerst i dalene der ingen skulle tru at nokon kunne bu, nordmenn er særere.
Også da mer forskjelligartede, ikke så enspora, ensretta, mer selvtenkende.
Men så oppfattes Sverige derimot som et mer solid samfunn, en mer naturlig fornuft her, som alle har, nordmenn er på dette nivå dummere, mer egne.
Det fins ikke noe almen samfunnsdiskurs i Norge som holder et nivå.
Ellers føles nordmenn å ha mer tid enn svensker, svensker har timeplan og jobber hele tiden, i en annen forstand, men de jobber roligere enn nordmenn, nordmenn sliter mer, dette er til å få forstand av, at nordmenn legger seg i selen og blir andre personer på jobben enn på fritida, nordmenn anstrenger seg meget mer på jobben, har skippertaksbakgrunn fra båt, jeg ser vi er ikke på det vedvarende rolige arbeid på samme måte som svensker, og polakker, forøvrig, Sverige er landbruksnasjon i større grad enn Norge.
Svensker oppleves å snakke bedre sammen enn nordmenn, for svensker kjenner hverandre bedre, en mer kompakt nasjon.

Åmål, et lite stykke Sverige

 

Det er vel for godt til å være sant, my friend, men her i Åmål er jo helt svensk, rett og slett, som hvor som helst, Sverige er en enhetlig nasjon, mer enn Norge (Norje). Tro det eller ei, man kan betrakte Sverige som én sammenhengende by sør for toget Oslo-Stockholm, nord for her bor det ingen.
Ja, så kan man se nøyere på dette, (look closer), se byene oppover Bottniska Viken, av typen Piteå og Gävle, videre få en nøyere og nøyere forestilling om dette landet, noe man kan bruke. (selv)(og snakke med deg om), så kan man forstå enda mer, still more, og så videre, så blir disse plansjene bare noe som var et arbeidsredskap på veien.
Her i Åmål er det som Fredrikstad, Drammen, slikt, og like så fullt er Åmål en veldig liten by, ikke som Steinkjer, Levanger, dette er ikke lokalt, det er det jeg vil fram til.

Polen og hjem

 

Borte bra, hjemme best, heter det i Norge, men hvor er borte og hvor er hjemme, det å føle seg hjemme er greia. Og «hjemme», hva er det, jeg kan ikke relatere noe til dette, poenget er å ha det bra.
Ha det bra! Jeg ser inn i Polen for meg og det er en greie nå som synes tilforlatelig at dette landet ikke er avansert, det er gammelmodig, tradisjonsbundet, traust, latterlig, ekkelt, nasjonalistisk, taust, huff.
Hva Norge er i sammenligning skal jeg ikke si noe om på dette tidspunktet, men dette er min observasjon av Polen på det nåværende tidspunkt. Huff.
Hva kan man snakke om her, lite, det er sladder det går i, på puber, og impertinente meninger om autoriteter og lærere og fanden og hans oldemor og politikere, ren slakt, det er ikke konstruktivt, man bare hater.
Her skjer det i en viss forstand INGENTING.
Men jeg er nå her.

Pod Pretekstem

 

En kafé, pub,med mat, for formiddag, med nett, og ettermiddag, kveld, uteservering om sommeren, ved trafikkert gate, en hule, en bunkers, med smart galleri i kjelleren. Ok, her er oversettelsesbyrå over gata, intellektuelle går her, videre er det fotball når det er fotball her, og så er det selskaper, reserverte bord.
Reserverte mennesker ja, i øyeblikket kommer de reserverte kl. 13.00, men uansett er jeg ikke her da.
Videre, dette er et rent sted.

Det ulykelige landet

 

Polakker er meget pertentlige, og så har de stive ansikter, det som i psykiatrisk termonologi kalles for maskeansikt, et tegn på dyp depresjon, de er ikke nervøse, nevrotikere, i klassisk forstand, men du kan ane en fortvilelse under som viser seg i plutselige utfall og nervøse dragninger i kroppen. De er for det meste ikke klar over hvor syke de er. Farlig.
Depresjon, melankoli, det er diagnosen, av og til manisk-melankolske, som nå, i den allestedsnærvørende patriotismen.
Polakker er triste mennesker, smutny betyr trist, det var det første jeg opplevde spontat om menneskene her i landet, for snart tre år siden, det er sånn det er, de er psykotiske, mest deprimerte, og noen er mer scizofrene, krakilske, voldelige, og så videre, men det ligger en dyp skyldfølelse i bunn, som jeg savner å komme nærmere etter i sømmene, det er skylda for familien, tror jeg, at mange i slekta er drept, og satt i fengsel, til nyere historie, og så er det en greie på det å ikke være seg selv, for Polen som metafysisk størrelse, som de alle har i bånn, er jo helt absurd å ha som livsgrunnlag.
Ok, dette ble dannet i en rekke områder da Polen ikke eksisterte som stat, fra 1795, eksilpolakker som hoffdikteren Mickiewicz var med å coine det som kalles polsk messianisme, der polakker har en helt spesiell rolle i verden, frihetens land, som jeg har skrevet om før, der det er den kristne frihet, under paven som målbæres, at de er ydmyke og ikke hovmodige og i det hele tatt ingen svin, som nabolanda opplevdes som Østerrike, Preussen og Russland, de onde statene, for Polen, slik er det fortsatt. Polen!
Men det er en håpløs fremtidsvisjon, selvfølgelig, at polakker skal være så jævla spesielle i verden, shit, og det kan jo ingen leve opp til, derav depresjonen, blant annet, langt mellom idealer og realiteter, så bekjenner man sin synd, i skrifte, regelmessig, for en prest, og det er det samme å være katolikk og polakk her, omtrent, dette er deilig å se, at de ikke prater om sin tro hele tiden, men den ligger i bånn, hos alle, føler jeg, også hos de som sier de ikke er katolikker, for det ligger i gemytt, i væremåte, de blir farlige når du minst venter det, går til angrep, skal ta deg, for du er ikke en god kristen!
Dette misjonerende, på egen skyld, der de fornekter deg som et selvstendig menneske og tror ikke godt om noen som ikke er polakker, fra det sanne land, fra Guds land, som Israel, polakkene er Guds utvalgte folk, og det er trist.
Irriterende hissige er de, alltid, nå får vi se hvor lenge det varer.

Barack Obama

 

I en greie for å forsøke å forstå hans politkk, bestrebelser, på verdensbasis, der han først fikk fred med Russland ved å ikke utplassere rakettskjold i Østeuropa, dernest har bestrebet seg på dialog med den muslimske verden, jfr. hans Kairo-tale. Videre nå i Kina.
Han tar det viktigste først.
Han har tatt initiativ i Palestina-konflikten, der står som kjent frontene meget steile.
Han viderefører foreløpig militær tilstedeværelse i Afghanistan, trekker USA ut av Irak, dette var hans valgkamp-program.
Når han nå har fått fredsprisen (10. desember), er det på sin plass å se denne helheten.
Han er USAs president, ikke verdens, trekker seg ut av en allestedsnærværenhet, der han sier at USA ikke kan være pappa for alle, deltar i FN på likeverdig manér aktivt.
Han vil ha aktive samarbeidspartnere. Bra. Flott.
Palestina-konflikten må de involverte løse selv.
USA føler seg truet av Al Quaida, Taliban, derfor tilstedeværelsen i Afghanistan.
USA er den store atommakt, dermed er verdensfred prioritet nr. 1. Russland og den muslimske verden, og han vil fjerne alle atomvåpen.
Jeg skjønner, det er sikkerhetspolitikk for USA og verden som helhet som er det selvfølgelige høyest prioritert.
Dernest mindre konflikter, som ikke er like farlige.
En dialogisk president, som har norske Jonas Gahr Støre på lag, og Russland president Medvedev.

Utenriks- og kulturpolitikk

 

Man kan ikke tenke det ene uten det andre, utenrikspolitikk er for fred. Kommunikasjon, forståelse med andre nasjoner, det som skaper trygghet.
I gamle dager var utenrikspolitikk for det meste krig, det er nedbygd, med atombomben kom bevisstheten om muligheten for menneskehetens utslettelse, dermed måtte man gå på kompromisser, fredsbevegelsen vant, Berlinmuren falt.
I dag er det andre murer, som må jobbes med, her og der, i mitt tempel forestår muren mellom Polen og Norge, og muren mellom den slaviske og germanske kultur, videre muren mot muslimer i Norge, og så videre, det dreier seg om å bli kjent, Kjennskap gir vennskap, sånn er det bare.
Hvordan skal dette skje, det er å jobbe på det personlige plan, for egen sikkerhet, kunne sove og så videre, bli opplagt på dagen, til arbeid, for videre fred, politisk dreier det seg om å kunne relatere til andre likesinnede, der fins det en rekke rundt om i verden som Barack Obama som for tida har størst tyngde og betydning.
Jonas Gahr Støre er av samme støpning, det dialogiske mennesket, prinsipielt, og etter slike linjer må norsk utenrikspolitikk føres, den mellommenneskelig forståelse ut over landegrensene, og slutte å betrakte noen som klienter, klientnasjoner, inndelingen i U-land og I-land må bort, Afrika er like modent som oss, og så videre, som de muslimske land, alle må behandles med respekt, Kina.
Man må dermed jobbe rolig og konstruktivt for dialogens fortsettelse, Nord-Korea synes å være et vanskelig land, men marginalt, i det store og hele, Iran ser mer demokratisk ut nå enn før, men det gjenstår store problemer med flere spot'er i verden, hvorav Afghanistan får mest fokus nå.
Midtøsten er i mediebildet hele tiden, som en verkebyll.
Så i min virkelighet må man jobbe ut fra der man er, selv, og linke til andre som gjør det samme, ut fra deres ståsted og virkelighetsbeskrivelse, her på Youngstorget hvor dette skrives, Internasjonalen pub, ses LO, vi sitter under Arbeiderpartiet, har nettopp kommentert SV's Bård Vegard Solhjells kommentar om SV's utenrikspolitikk i Dagsavisen.
Da kan man leve.

Løpegutter

 

Det er greit å løpe, men ikke rævslikke, men dette er intet enkelt problem, for hvor skal man få penger fra, til sitt liv, et tankekors, et kompromiss, hele tiden, æsj. Hvem har rene hender, nei, jeg er ikke på å dømme folk, samfunnet har skylda.
Man kan geipe av dem, men folk har sin egen bakgrunn og det er sånn det bare er og har fått jobb innenfor ditten og datten og kan ikke noe for det.

Paris

 

Bois de Boulogne, og så videre, Clichy, man nærmer seg denne byen fra periferien, fra flyplasser, i minnet, det er noe der og man kommer til St. Denis, der den første gotiske kirka var, og der var jeg og kikka, for å se denne historien tvert, i minnet flere slike gotiske katedraler i Frankrike og England, de store, i Köln har jeg ikke vært, men i Trondheim og Stavanger og Canterbury, Europa vest, gotikk.
Winchester cathedral, Lincoln, og Chartres og Rheims, videre inn til Notre Dame de Paris, Ile de la Cité, vi siterer ikke foreløpig, går langs elva her som i London og vi er på to sider av elva som i flere europeiske byer som Drammen.
Kåt er jeg ikke, men det er visst alle franskmann, faire l'amour og greier og Hemningway og hvem var ikke her i tidenes morgen for litteraturen og kunsten, ikke musikken så mye, men René Descartes og Ludvig den fjortende og Henrik som sa at Paris er en messe verdt. Ok.
Man kan ta dette over langs, på tvers, snakke om revolusjoner og kommuner og kommunisme og Karl Marx var tysk og flytta til London, som den røde Pimpernell, vi spiser ost på butikk, camembert og snakker med folk på pub og slikker ingen.

Tvilsomt

 

Maskinelt pakket og i og for seg gledesfylt utseende i bokhandelen, en gavebok og greier (og greier), tøft presentert i romfartsutstyr, strømlinjeformet etter alle kunstens regler, den nye norske romanen, som ikke har interesse for noen, bare for de som selger, et produkt over all måte, 20 i stil og 0 i innhold.

Polsk

 

Jaget etter å kunne polsk er der, men det er polakkene man skal snakke med, og de er vanskelige, menneskene er sure og grinete og prater i en dur og er ikke åpen for motargumenter på noe som helst felt, dermed må du kunne det flytende og kan ikke få hjelp av polakker, det er umulig, du må lære deg det selv.
Man må legge opp en type strategi, og det er heller ikke lett, for de forsøker å blamere deg hele tida, rette på grammatikken før de svarer deg, tyskerne er også sånn.
Alltid beredt, på prøve, og det å snakke polsk er liksom å være polakk og katolikk og målbære polsk mentalitet og hate russere og i det hele tatt være konservativ og antikommunist.
Så intet av dette er jeg, intet av dette stemmer på meg, slik jeg er, jeg er heller ikke det motsatte, ikke bolsjevik, ikke ateist av den gamle skole, ikke anti-polsk, beklager, du kan ikke definere meg ut eller inn.
Så dette er til integrasjonsdebatten i Norge, jeg vil integreres, ikke inkluderes, der er polakkene på et arkaisk stadium, de skal inkludere eller slakte. Ingen mellomting, de kan ikke lære av utlendinger.
Der står jeg lagelig til for hogg, og skal få dette til, finne ut av dette her, sakte men sikkert til språket slik at jeg ikke lar meg sette ut, gå i konfrontasjon selv om de er tøffe i trynet, lære meg slang slæng og tøffe uttrykk og vitse bort dumme argumenter på polsk med at dette er jo bare rasisme og tull og tøys og historisk feil og bløff, polosenterisk, etnosentrisk, eurosentrisk, og så videre, Polen er ikke alt i verden, sorry.
Men det er det for polakker! Å snakke polsk er å mene akkurat det, at alt dreier seg om Polen, verden dreier seg om Polen, verden skal hjelpe Polen, støtte Polen, ut fra mange ting, fra dets frihetsidé, messianisme, dets selvsentrerthet, man ser ikke land stor sett i slike sammenhenger, da, på pub og hva som helst sted, polakker tror for godt om seg selv, det tyder på lav selvfølelse.
Ok, der ligger det, man går på empati og stakkars deg og stakkars krek og jævel, de må få ørens lyd, man må lytte til dem, psykoanalysere deres traumer fra barnsben og menneskehetens historie, dermed leser jeg Joseph Conrad som reiste ut og glemte ikke.
Jozef Teodor Konrad Korzeniowski, kvintessensen av den vestlige kultur og imperialisme, gikk i britisk tjeneste som offiser og reiste rundt hele verden på slutten av 1800-tallet, til Bandung og Kongo og er en Marco Polo i så henseende med respekt for de han møtte og var ikke overherre. Som meg.
Jeg ser inn i hans verden, skal berette mer.

Drammen

 

Momentan tur på bar bakke uten grensefølelse i det hele tatt gjennom Liertunnellen og hurramegrundt til jordbær der du vet fra før i tida og videre til Huseby gård for St. Halvard inn i byen. Jeg veit ikke helt, men det er noe med veien inn til Bragernes torg over brua som betar, videre er det dette torget og kysten og videre bestemmer jeg meg nå for å bo der en periode, her og der, inne i fjell blant troll, ved elva den store flod, nedover og oppover men ikke for det, det å forvente noe om noe som helst skaper bunnfall, men ikke meg som skaper noe av dette.

Salt

 

Ofte bruker man salt i grøten, men salt på bordet kan også være nyttig, men i dag har man frysedisker. Livets salt, en gammel metafor, man ser at man fryser ned varer for konservering nå, og hermetiserer, rett og slett, tilsetter konserveringsmidler og ikke så mye salt.
Salt.

Korzeniowski

 

Joseph Conrad, født Jozef Teodor Konrad Korzeniowski, født 1857 var polsk og flyttet til England, maktens sentrum, gikk til sjøs og begynte å skrive. Hearth of darkness utgitt 1902, beskriver en reise til det indre av Afrika, Kongo, der det fins en mystisk person, Kurtz, som er kjempehøy, og holder enetaler, «man snakker ikke med Kurtz, man lytter»
Maktas sentrum, slik er det der, de får taletid.
Det der kjenner vi jo igjen, fra Sovjet-ledernes 7 timer lange taler til Kjell Inge Røkkes pressekonferanse, sjefen har ordet, man skal lytte.
Det er helt konge å være sjef, tror man, helt sjef å være konge, og så finner man ut om man skal satse på denne hesten eller ikke.
Samtidig leser jeg en roman av polske Jerzy Andrzejewski, Aske og diamanter, som omhandler 1945 mai, sterk skildring av livet da med mange intriger og det polske forskjelligartede samfunn trer fram godt og til å få forstand av og like, menneskelig skildring av alle involverte, en likvidering skal skje.
Sjefen, beundret og hata, alltid, man hører på sjefen og er enten for eller mot, og alle snakker om sjefen hele tida men ingen gjør noe med han, og vi snakker ikke med sjefen, vi mener noe om han.
Glatt går man forbi dette, Conrads roman viser sjefens ensomhet, man skal liksom ha en guru, men så viser det seg at det bare er et vanlig menneske, selvfølgelig, beklager, du kan ikke satse på meg, på noen. Tenk selv.
Den overfokuserte sjef, før som nå, der «sjefen er grei» og «sjefen jobber hardt», og «min sjef» og fanden og hans oldemor og gode greier, min redaktør, nei, dette er militært.
Så man kan slappe av.

Heimat

 

Heimat betyr hjem på tysk, heimat og heimat betyr å kommer hjem på norsk, man ser språklikheter i det germanske områder, idę do domu betyr Jeg går hjem, på polsk, en betraktning av hjemme er vondt, det å kommer hjem er forferdelig, se det statiske som brer seg som ild i tørt gress, folk lever på vane og blir dermed borte for meg.
Inkludering, velkommen hjem, videre er det det tilsnitt at man også er velkommen tilbake, hit og dit, det blir for mye av det gode, jeg vil dra flere steder i verden, til Wien, til Ravenna, til Lisboa, videre vil jeg til Kristiansund og Setesdal og Grong og Kiruna og Tromsø, til en begynnelse, men jeg er ikke statsråd som har umiddelbare ærend på disse kanter hele tida, men mange folk reiser hele tida med jernbaneverket og desslike.
I Stuttgart kunne jeg jo tenkt meg og vært, Bulgaria, ved Svartehavet, det skjer noe der også, som på Lista og i Australia, Alice Springs, Perth, og så videre, jeg leser Joseph Conrad, sjømannen, som var fra Polen og skrev Heart of darkness, boka ligger her på bordet og vi er i verden som den er, mer og mer, i Kongo i avisoverskrifter og i Tyrkia i dag i Dagsavisen, videre kommer man til Praha og Vaclavske namesti inn i en glemt verden i Midt-Europa, se på det Habsburgske imperium med Wien og Budapest som linker til fortid og sør.
Krav, krav, dette hesteveddeløpet som er Norge, satse på riktig hest, tror du denne filmen er verdt å se, og så videre, tjener man penger på det og det bekjentskapet, man bør muligens være flinkere til å hestehandle, her og der, gi folk tilbud de ikke kan motstå og slikt, det gode mennesket fra Torggata suller.
A break.

Grin

 

Akkurat som denne utsikten ikke er fin, på denne måten er en togreise ikke oppskrytt, det å komme seg vekk, et annet sted, til og med til Bergen er vederkvegende, se nytt liv, nye muligheter, det skjer ting her og der, også i Steinkjer, grinebitere fins overalt og de har ikke interesse.
Når man så kjøper seg taletid her og der, videre blander kortene, er det greit å ta andre linjer i sitt arbeid.

Ål

 

På en måte er dette stedet en stasjon, en nasjon, et busstopp, et sted opp mot fjell, der du er en periode, jeg var det, oppe på en stue en uke, sturte, styrte, det er lenge siden nå, og da var det middag og jeg ble kjent med mennesker og gikk på ski, traff fjellfolket, et minne som kan brukes i dette øyeblikket der jeg er i Bergen på en måte i roman og dermed inne i den norske fjellheimen med troll og tusser og setesdalsdialekten meg proper og fint og flott opp mot Haukelifjell jeg ser Norge på tvers fra syd, opp Otra og deler Østland Vestland i to på denne måten, Ål er midt på Bergensbanen.

 

Polsk humor

 

Det er en inderlighet over polsk humor og ironi, det tar tid å forstå, skjønner, men ikke alltid er det like morsomt, det kan være passivt, maniert, alt er like morsomt og alle er dumme.
Jeg føler meg da frem og vet ikke alltid min arme råd, for det er noe sånn der godtete over denne humoren, der det er en gi-faen-holdning i det også, alt er håpløst, man kan ikke gjøre noe, bare ironisere. Protestere.
Så kan man søke å gå inn i denne humoren, språklig sett, se strukturer og videre slang.

Szeroka

 

Denne gata, plassen, er senter for jødisk kultur i Krakow, man blir tilfreds dermed, det tar tid å gå opp, på flere steder er det klezmer jødisk musikk hver dag og det er kvalitet, det er ikke det at jeg vil fremheve det som så merkelig eller spesielt, men det er kultur, tradisjon, ømhet, smerte, man får innblikk i en kultur som eksisterte i Europa en tid noe så til de grader, før krigen var halvparten av innbyggerne i Warszawa jøder.
Nå er det reminiscenser, nesten ingen jøder igjen her, og det eksisterer offisielt ikke mer enn litt over 10 millioner jøder i verden, storparten i Israel og USA, jeg ser inn i dette grenseområdet og kan snakke.
Her på Szeroka er det fine restauranter og hoteller, Babelstein, Rubinstein. Awiw, Ariel, Ester, Klezmer Hois, på den ene siden, jødisk monument midt på og strengt og turister og en fin polsk restaurant og politistasjon, 2 fine polske puber og mer, man kan få kosher mat og det er gammelt som hjemme i stua til folk, to steder jeg har vært, dette er et senter.
Noe er mondent, noe er ekkelt turist, andre steder mer moderne kosmopolittisk, som her jeg sitter nå i baren på hotell Rubinstein og har det fint, videre kan man gå på brostein på gata og se synagoger, tilforlatelig, der det ikke er bilder, men bøker, ingen bilder eller skulpturer av Jesus og slikt, bare de hellige bøkene stilt ut og lysestaker, for jøder er det teksten som teller, en forskjell, der ble ikke ordet kjød, tok bolig i blant oss, som det står i første setning av Johannes-evangeliet.

 

Om å føle seg dum

 

Among locals er man dum, forholdsvis sur og grinete sammen med sneversynte mennesker, som skal ha deg inn på sin greie, bare, ellers er det rett ut, jeg søker da ikke spenning og blir med dem, det må være gjensidighet.
Nei, her i Polen er det jo sånn, dette er typisk dritt, at deres væremåte liksom er den eneste naturlige, hvis ikke blir du bare rista på hodet av, en sandkasse.
Kjapp samtale og ikke i dybden og hører ikke på deg hvis de ikke skjønner deg med det samme og så videre, takk skal du ha.
Nei, dette er en oppdagelsesreise i et fremmed gemytt, dermed, her foregår alt så kjapt at du er på neste tema før du fåt tenkt deg om, umulig å komme med noen spydigheter, for de er på deg før du får åpna kjeften. Faen.
Det der kan man jo lære seg, det likner Bergen.
Videre misforstår de deg ofte, ikke på grunn av språk, men av noe annet, de tror de veit hva du mener uten videre når du sier noe. Faen.
Grundighet tar det lang tid å få dem inn i, så da går jeg ofte, setter meg alene. Best.