Tenk at jeg er i Polen

For å bare si det som det er, er det mulig jeg står over neste kast i OL i Beijing, for jeg er i Polen og tror nok jeg ikke hadde trodd det for en del år siden.
Romantisering av egen virkelighet er nok alltid en greie, her jeg ser for meg polske befolkningen uten å se at de griner, uten å se at de er utlendinger, uten å se meg selv delta på min selvfølgelige måte, for jeg skjønner ikke hva de har i vente, dette folket, som steiner abstrakte størrelser hele tiden og ikke kan godtas som menneskevennlige for fem øre, for de tror ikke godt om noe som helst annet enn paven, altså den forrige.
Trist å bivåne, at den eneste de liker her er avdøde pave Johannes Paul II, beklager, så dumme er de, de lever i fortiden, fortida, så til de grader, så over alle grenser, en annen helt er Jan Sobieski fra 1683, før det kong Jagiello fra slaget ved Grunwald år 1410, flere fins virkelig ikke. Trist som bare det, jeg ser dette folket som er historieopptatte så det holder og tror at alt var bedre før frostnettene nei, jeg tror ikke dette folket har noen som helst fremtid for seg, faen.