I lufta.

I lufta.
Et bilde på sola er at den er som min øyesten, som følger meg hvor jeg står og går. Hva som så
skjer her i lufta der månen er blank og fin, bak, er det nok få som forstår. Flyet henger i lufta men er i fart og bevegelse, en snert nesten i frasparket her, kontemplerer man alt som kan gå galt i kroppen får man ikke gjort mye annet.
Interessant. «Hva som kan gå galt», dersom man tenker på denne flyvemaskinen i sine minste detaljer, det er virkelig det samme som å tenke på mennesket som en maskin, en hjerteklaff kan plutselig ryke, liksom, men dette er ikke slik det skjer, for hjerteklaffen er et rimelig vitalt organ, det skjer bare ikke uten videre.
Jeg hoster over slikt preik, der jeg har peiling på de indre organene med lungene, som er som hugenotter mot katolikker, der de ikke peser, men drar inn luft, en omvendt blåsebelg.
Rett og slett.
For det er interessant, at kraften hos mennesket begynner å dra luft inn. Det er det som krever muskler, puste inn.
Puste ut er å slappe av.
Det kan man si er et nyttig aspekt av det å være lege, tenke på slike ting, lungefunksjonen, for det tenker man ikke umiddelbart på, fysiognomisk fysiologisk er det den som puster inn som ser størst ut.
Puster man ut blir man mindre, man drar pusten, og slapper av, det er det som er greia.