Dym

Kunstnerkafeen i Krakow. Det fins ingen andre, med samme temperaturen, med samme folka, med samme viddet, samtale-emnene, her går kunstnere, hele tiden, til enhver tid, alltid, hele natta, hele døgnet, nesten, her er kunstnerne til stede.
Det fins ikke noe slikt i Oslo, neppe i Norge i det hele tatt, en helt vanlig kafé, mot gata, der det ikke er noe skilt, det er det gjerne ikke i Polen, man må vite ting og tang, og man vet.
Her slapper man av, her er ikke høytflyvende tale, om store spørsmål, man snakker om alt mulig, dagligdagse affærer, politikk, man er som folk.
Sånn sett fungerer dette som en skolefrititdsordning for kunstnere, sfo, i stort, her kan man være og bli tatt hånd om før mamma kommer og henter en hjem, gutta.
Her tenker jeg heller på folk enn på fe, det er meget merkelig hvor stor plass kunst har i Krakows liv, noe ganske annet enn i Oslo, der vernissager er vesentlige, her er det bare noe som selvfølgelig skjer hele tida, alle produserer og stiller ut.
Selvfølgelig fins det wannabees her også, som overalt, men de er ikke på Dym, de er ikke her, de er skvisa ut, her er det gemyttlig, ingen framvisning, sånn sett, bare selvfølgelige kunstnersjeler som bare er sånn, har alltid vært det, helt greit.
Man kan ikke se det på dem, utvendig, men man føler det, at her er det en helt annen stemning enn alle andre steder i byen, her er ikke studenter, selv om Krakow er overbefolket av studenter, her er en og annen turist, som ikke får innpass, her er jeg.
Ikke på sin plass å si noe mer.