Om jøder og alt det der

Jøder var en etnisk gruppe en gang, ikke lenger. En jøde er i slekt med Abraham, Isak og Jakob, i følge normen, de er en stamme som i Bibelen blir beskrevet historien til.
De har etter legenden nedstammet fra disse tre forfedrene, alle far, sønn og sønnesønn.
Jakob, som ble kalt Israel, den yngste, var far til 12 sønner, som i dag utgjør Israels 12 stammer.
De har levd en omflakkende tilværelse, etter annen verdenskrig bosatte de seg i Palestina, dagens Israel.
Like mange jøder fins i USA som i Israel

Om nordmenn i Krakow

Ofte har jeg sett nordmenn i Krakow, og sittet ved siden av dem på kafé, men aldri tatt kontakt.
Jeg tar ikke uten videre kontakt med nordmenn i Norge heller, når jeg møter dem, men i utlandet har det interesse. Men det har ikke skjedd. Hvorfor.
Smertefullt, jeg er ikke glad for dette, for tenk så moro det hadde vært! Møte landsmenn i utlandet, fortelle ting til dem, snakke med dem, opplyse dem, og videre fortelle at dette er et vanskelig land for nordmenn, i stort, selv gikk meg fullstendig bort i begynnelsen.
Men nei da!
Det er ikke mulig, de er på en annen planet.
Videre har 6 besøk av venner vært planlagt hit, men ingen har kommet. Hvorfor.
Jeg er ikke emigrant, jeg er kobler.
Jeg ønsker å utvide mitt virkeområde, fra Norge, til også å omfatte Polen med Øst-Europa og hele det slaviske området.
Så jeg er ikke turist, men heller ikke det motsatte, jeg bare er her og det er det.

Cacadou

Jeg veit ikke om jeg har noe som helst peiling på dette stedet som jeg går på hver dag og er stamgjest, dessuten er det ikke jeg som eier stedet eller driver stedet eller er daglig leder eller daglig tulling eller tror noe som helst om essensen her, dette er et deilig sted, men det er ikke jeg som er sjefen her, eller noe som helst i denne stilen, selv om jeg har dette stedet som mitt verste støttepunkt i Oslo, selv om dette stedet suger.

Morskie Oko

Mitt merkeligste opphold i Polen hittil, denne innsjøen, der jeg ikke er, bare på en kafé i Krakow som heter det samme, Morskie oko, Havets Øye, ligger i Tatra, dit skal jeg.
Speilblank mellom fjell, rimelig stor, et valfartssted, ikke lang med buss fra Zakopane, 20 minutter, hørte jeg, nei, her er det en greie som ikke er trivelig men munter.
Highlanders i Polen er muntre, er de det på Geilo? Nei, ikke som jeg har oppfatta, de er bare opptatte av å få skvisa mest mulig penger av turister, polske fjellfolk er virkelig ikke slik for fem øre, de holder. For meg.
Uansett, jeg er her og liker meg og lærer som faen i ethvert øyeblikk, i en indre greie som er fjell
Det flate Polen er noe ganske så forskjellig, kjedelig landskap hele veien uten sammenligning, med dette vidunderlige Tatra!
Polske kunstnere holder til i Zakopane, har alltid gjort det, det forstår jeg godt, her er det inspirasjon og glede, det er noe med flatlandet som er meget merkelig i forhold til dette, dyrt.
Det er ikke noe galt med flatt land, jfr. Danmark, Lichtenstein er motsatsen, der er det bare fjell, det europeiske fjell-landskap midt i verdensdelen er her til glede og ro og fylde, Über allen Gipfeln, det meste kjente diktet av Goethe, Johann Wolfgang, over alle fjell er det ro, og så videre, men det er det som teller her, at dette stedet er det minst merkelige menneskelig sett, for her gleder alle seg over livet.

Serum

På plassen er det masse folk, i denne byen, Polens Champs Elysées, der man møtes for en talk. Markedsplassen, en hevdvunnen skikk.
Utover, innover, framover, tilbakeskuende, polakker er mer opptatte av historie enn nordmenn, det tar tid å venne seg til, mange vitser fra krigen florerer fortsatt, som dem med at det beste for Hitler mot krigens slutt i Berlin var at det bare var en trikketur mellom vestfronten og østfronten.
Sol, sommer, nydelig, man blir ivrig og vil gjerne bli med på dette, gå inn i denne samtalen, men det skjærer seg, for man skjønner den ikke, men kan fortolke, disse utsagnene, for egen regning, som man hører, at man mener Lech Walesa har driti seg ut noe fryktelig, at man har mista troa på polsk fotball, forferdelig, at man driter i hvem som vinner finalen i kveld, dem om det, videre at man ikke har noen tro på verken EU eller statsminister Donald Tusk, men kunsten overlever.
Dette er Krakow, welcome to Krakow, have a nice day.

Krakow som City of God

Augustins bok om Gudsstaten, De Civitate Dei, Of the city of God, er et standardverk for å forstå europeisk historie, fra 300-tallet.
Adam Mickiewicz, statue på bildet her, har i et dikt foreslått Polen som selve frihetens land i verden, men Mickiewicz kom aldri til Krakow.
Mickiewicz skrev tidlig 1800-tall, da Polen ikke eksisterte som nasjon, var under fremmede makter.
Jesus: Mitt rike er ikke av denne verden. Utopia er noe som ikke fins, det er en visjon, som er et annet sted, for å si det på den måten, i en hinsidig verden, har ikke noe med virkeligheten å gjøre, er himmelen, paradis, nirvana, alle metaforer som er brukt om dette, Krakow er et slikt sted.
Krakow er uvirkelig. Her studerte pave Johannes Paul II, videre er dette et kristent sentrum i katolsk verden, videre er dette et sted for kunstnere, videre er dette et sted som likner ikke noe som helst annet i verden, en hellig by, uten at den sier det selv, vet det selv, for turister, Buones Aires, Jerusalem, Messias-byen, Roma, alle templers sted, åstedet for dronning senere helgen Jadwiga, som donerte alle sine smykker til Krakow by for å bygge universitet.
Lærdommens gestalt nord for Karpatene, Tatra. År 1400.
Praha var noe før ute med universitet, videreformidling av tradisjonen foregikk her, Kopernikus studerte her, og så videre.
Et åndssentrum, bak tykke bymurer, motsats til landsbygd rundt, som forsynte dem med matvarer.
City of God, byen som ikke fins, der det materielle får andre ta seg av, der byborgerne er forferdelig snobbete, her foregår det åndsarbeid, må vite, bønder er sett ned på uten sammenligning, jeg har ikke vært borti noe verre, det er her det skjer, liksom (for faen).
Augustins Gudsstaten er noe med at det ikke er mulig å etablere et godt samfunn, manikeer som han før var, en splittet person, mellom det gode og det onde, metafysisk sett fins gudsstaten, der det gode har betydning og seirer, Polen forsøker å være et slikt sted, Krakow mest.
Det er patetisk. Så det holder. Virkeligheten er hel, det er mat man trenger, og brød og vin, materielle goder, for å opprettholde evnen til arbeid, som inkluderer såkalt «åndsarbeid», som denne teksten, vi bedriver arbeidsdeling, for tiden, det er like mye åndelig arbeid i å koke kaffe som å skrive en roman. Sorry.

Karmelicka

ul. Karmelicka, en gate som fører inn til sentrum av Krakow, er trafikkert. Mengdevis av trikker går her i løpet av dognet, i rushtida er gata sprengt.
Gata er omkranset av et trikkestopp i hver ende, ett i midt, så man har en omtrentlig følelse av dimensjonene, trikkestoppenes avstand er her å sammenligne med Oslo.
Fra Birkelunden til Olaf Ryes plass og slikt.
3 holdeplasser, det er denne gata, fra begynnelse til slutt, med en rekke småbutikker langsetter, og en del puber, kafeer, restauranter, av alskens slag, vi har ikke telt opp, men det er sikkert 50.
Går man mot sentrum, er det en høyreside og en venstreside, forskjellige, det er en kirke, nærmere sentrum, på venstresida, som er et landemerke, en parkeringsplass på høyresida, og det er merkelig små sjapper, en polsebu, flere små steder som selger paraplyer og trikkebilletter og leketøy og det er Sony, hightech, and small-tech, gsm mobil og diverse.
Helstekt gris er ikke her, utstilt i noen butikker.

Dagsorden

Hva er polakker opptatte av. Av streik, av den dagsaktuelle politikk, lite av EU, her i by, Krakow, sikkert mer på landsbygda, man leser avisene og det er det som er utgangspunkt for diskusjonene.
Media setter dagsorden for hva man diskuterer i Krakow, rett og slett, det offentlige system funker på denne måten. Man er en nasjon. Med bevissthet.
Det er en fri presse her, det tør man påstå, en nyvunnet frihet, det som står i avisene er ikke bare tull, og det blir tv-overført fra nasjonalforsamlingen hele tiden, folket kan følge med på hva som skjer.
Møter med EU blir også referert hele tiden, det er verdt å merke seg, Polen er en betydningsfull nasjon nå, mer enn før, i en annen forstand enn Norge.
Norge driver for det meste med fiskeoppdrett, og slikt, pluss at det fins noen borerigger i Nordsjøen, ellers intet.
Norge er ingen aktør i den europeiske totalitet, på medie-plan.

Evig president

Det er nå en greie i Polens medier om anklage mot Lech Wałęsa om kollaboratør-virksomhet, at han samarbeida med kommunistene, hele tiden, og var agent under dekknavn Bolek.
En 760-siders bok er nå kommet ut om dette, skrevet av to historikere, som mener å ha belegg for dette.
Wałęsa ble verdenskjent som leder av Solidarność, 1980, fredspris 1983 og president i Polen 1990, i fem år.
Politikk er svikefullt, den store helt ble president, men hva gjorde han i denne presidentperioden, jeg hørte aldri noe i Norge om dette, eneste at det ble skumla om at han var antisemitt, ellers intet. Nothing, nothing at all.
Hva er det polakker driver med. Det kan man lure på, skvise en slik fyr hele tiden for hva det er verdt, denne helten.
Ett fett, sånn sett, men hva ligger det i dette?
En bevissthet om historie, i dette landet, drive å kontemplere historie hele tiden, all the fucking time, rett og slett, men på hvilken uelegant måte.
Helten, som falt.
Dette er dårlig historisk bevissthet.
Polakkene gnåler. Hva er vitsen.
Det er ikke noe poeng med dette i det hele tatt, men de er sånn, polakkene, det er et studium verdt, ingen liker Walesa lenger her, men han er i media nokså mye og er på den politiske dagsorden fortsatt.
Vi ser på en tale fra 2005, som Lech Walesa holdt i USA. http://www.mnsu.edu/news/read/?paper=topstories&id=old-1133804131
Han er spirituell, snakker om verden, og adresserer en del spørsmål til USA, som den store supermakt.
På topplan, der er hans posisjon. Slike taler fra prominente personer rundt om i verden foregår slik sett i USA hele tiden, for eksempel Michael Gorbatsjov, en annen eks-president, det er virkelig noe å ta for seg.
Her begynner Walesa med en historisk oppgang, fra andre verdenskrig.
Men, hans budskap her er at verden burde lytte mer til Polen. Greit, men han kan ikke engelsk, har med tolk. Det blir en smule non-commucative, mest selvgodt. «Hva var det vi sa», og så videre. Skryt, tull og tøys. Gnål om fortida.
Ok, dette er polsk dagsorden, greit nok, og så nevner han paven, selvfølgelig, det blir gammelmodig, han er ikke i den dagsaktuelle diskurs.
Men han er der, på Minnesota State University, framført i frihet, folk hører. En stemme, i verden, med kraft.
Ok. Hva skjer i Polen nå, det er streiker.
Og det er en smule interessant leder der nå, statsminister Donald Tusk. Fremtidsrettet. (som få, er mitt foreløpige inntrykk).
Men hvilken verden lever vi i? Total galskap.
Men ting blir diskutert, det foregår en debatt i dette landet nå, det er flott.

Polsk smerte

I det indre av Polen er det pent, med nasjonalparker og greier og greier, bison og urskog og fin blå elv fra det indre, fra fjellene bak, Tatra. I det indre av Polen er det også bondeland, i stort, fra gammelt drevet med hest, inntil helt nylig, regna som meget gammelmodig i forhold til resten av Europa, av en eller annen grunn har det vært slik, muligens på grunn av at disse mektige slottsherrene hadde interesse av at bøndene levde i armod og ikke fikk utdannelse og var kveg for dem og bare skaffa mat til dem og var kanonføde, for de plikta å stille med så så mange soldater i krig pr, innbygger, sånn var det bare, fra veldig gammel tid, det ble aldri revolusjon i Polen.
Hvorfor det, en historiker jeg har lest mener det har med å gjøre at den polske adelen var gode på retorikk, at de beskytta den polske frihet, ved å leve som de gjorde, det trodde folket på, men folket levde lavt og hadde kjøtt på nivå en gang i året og det var ikke bra.
Bønder er fortsatt ansett som krøplinger blant byfolk i Polen, de er ansett som dumme og ikke snille og vulgære og de banner hele tiden og er uutdannede og er nesten analfabeter, mener høyverdige byfolk, industriarbeidere fikk status med kommunismen, men ikke bønder, de ble satt meget lavt, stakkars folk.
Spesielt er fjellbøndene fra Tatra ansett som fryktelig dumme og onde og perverse og i det hele tatt, ukultiverte som få, nei, dette splitter Polen fortsatt.
Selv om nå med EU polske bønder har fått seg landbruksmaskiner over en lav sko og ting er i forandring, nei, dette er et sår i polsk bevissthet, skillet mellom by og land.

San Franscisco Cappucino

San Franscisco Cappucino
Her er det nokså fint for å sitte på dagen på internett og speide. Overalt og hvor som helst, i sola

Europa

Noen ganger reiser man, andre ganger sitter man, der man sitter, ser ut, på folk, i en leilighet, på en kafé, går på gata, tar en trikk, et tog, en drosje, et fly, går tur i en skog, tar båt, man ser land.
Loire-dalen, Flandern, Toscana, Finnland, man ser til menneskene som går på gatene og ser seg selv svømme.
Zürich airport, Berlin, Praha, Athen, man ser Dubrovnik svømme, man ser at folk har en greie sammen som det er vanskelig å definere.
I Skottland, i Paris, i Tromsø, man nærmer seg noe, universitetene, det gamle greske, Platon, det vi har felles i kultur, det kristne, videre det gamle fra før dette, det hedenske, vikingtida, når man går bakover ser man helleristningene, europeiske hulemalerier, skog, med bison og mammut, elvene.
Mørkt.
Man ser de europeiske fjell, i midt, Alpene, Tatra, Karpatene, man ser den norske kyst, forrevet, man ser Paris.
Man tror at dette er det mest typiske stedet, som samler de fleste impulser fra alle kanter.
Her er knutepunktet, brennpunktet, nå som før, her skjedde den franske revolusjon, 14. juli 1789, her kom folkets vrede, i stormen på Bastillen, her nøyde man seg ikke lenger med dritt, her kom friheten.
Rødt hvitt blått, frihet likhet brorskap, den europeiske idé, om mennesket som er alle tings mål.
Her kasta man vrak på all religion, her ville man leve, her drepte man alle frihetens fiender, fransk nasjonalsang er ikke patriotisk, men som det sømmer seg, men jeg ser jeg er på hugget, til mer, til verden, den europeiske drøm om frihet er ikke bare vår.
Jeg ser denne franske nasjonalsang inneholder «patrie», som er nasjonen, brorskapet, jeg blir trist, vender dette ryggen.
Videre i smått, i forskjellige bygninger i Krakow, der jeg befinner meg, slapper av, ser at friheten er der man er, i ethvert øyeblikk.
Europa, bare vår verdensdel, min verdensdel, slapp a'.

Polen

Et land i nord, mot havet, et land nord for fjell, en slette, et land med masse folk og masse bønder, et jordbruksland. Her er det folk jeg kjenner meg igjen sammen med, som i Danmark, like flatt, her er det ikke noe sted å feste blikket på, her går det uendelige veier alle veier hele tiden, til enhver tid. Slette.
Her ser man rett ut mot havet hele tiden, her setter man grenser i øst og vest, her er jeg.
Her åpner det seg muligheter alle veier, her vil folk bli til i nytt, her snakker folk sammen i en ganske annen grad enn i land jeg før har vært i, her skjer det.
Flatland, åpent, mot før innelukket, vi ser i bris en stemning i flott mood, mot en verden som ikke er splittet.
Det er ingen Berlinmur, det er ingen Sovjet-sfære, det er intet jernteppe, det er Polen her.
Det er et språkskille, mellom germanske og slaviske språk, her, instruktivt, til å lære, her slapper de av på det, vet at dette ordner seg om ikke lenge.
Det myke polske språk, det hardere russiske språk, og tsjekkiske, slovakiske, jeg flyter i dette og lever i midt av meg selv til tider ikke til å forstå, bare til å drømme om, der det gamle innelukkede Polen har falt, og vi er i flukt.
Fisk, fra nord, fisk, fra elvene, fisk til begjær, salt sjø i nord, vi ser utover slettene.

Krakow

En by i Europa, ved midt, i hjertet av Europa, som Praha, her er gøy. Skulle ønske det fantes bystater, som i gamle Hellas, og ikke land, at Krakow ikke var en del av Polen, at Praha, Budapest og Wien ikke var en del av sine respektive land, her i midt-Europa er det stor stemning, her er Bratislava, her er vi.
Krakow, Praha, Wien, Bratislava, Budapest. Holder form på denne verdensdelen, i midt.
Det er klart det er mulig å ta med flere byer i dette, ved de store elvers utspring, som Basel, München, Wroclaw, Stuttgart, og så videre, kom igjen.
Midt-Europa, med elvene Wisla, Elben, Donau, Rhinen, det er det. Dresden må med da, Praha-Dresden er Elben, mot kyst i nord.
Elvenes øvre løp er midt-Europa.
Krakow. Langs Wisla ligger det ikke noen stor by før Warszawa, som ikke kan sies å tilhøre midt-Europa.
Krakow begynner den polske slette, nordover, bak er fjell, Karpatene, Tatra, her er stor saltgruve, det gamle næringsgrunnlaget.
Over 300 meter under jorda, gammel havbunn, alt salt på land er det.
Krakow, med det store torg, med det fine slott, med det gamle gatemønster, i stjerneform, her levde Kopernikus en periode, her er jeg.

Dym

Kunstnerkafeen i Krakow. Det fins ingen andre, med samme temperaturen, med samme folka, med samme viddet, samtale-emnene, her går kunstnere, hele tiden, til enhver tid, alltid, hele natta, hele døgnet, nesten, her er kunstnerne til stede.
Det fins ikke noe slikt i Oslo, neppe i Norge i det hele tatt, en helt vanlig kafé, mot gata, der det ikke er noe skilt, det er det gjerne ikke i Polen, man må vite ting og tang, og man vet.
Her slapper man av, her er ikke høytflyvende tale, om store spørsmål, man snakker om alt mulig, dagligdagse affærer, politikk, man er som folk.
Sånn sett fungerer dette som en skolefrititdsordning for kunstnere, sfo, i stort, her kan man være og bli tatt hånd om før mamma kommer og henter en hjem, gutta.
Her tenker jeg heller på folk enn på fe, det er meget merkelig hvor stor plass kunst har i Krakows liv, noe ganske annet enn i Oslo, der vernissager er vesentlige, her er det bare noe som selvfølgelig skjer hele tida, alle produserer og stiller ut.
Selvfølgelig fins det wannabees her også, som overalt, men de er ikke på Dym, de er ikke her, de er skvisa ut, her er det gemyttlig, ingen framvisning, sånn sett, bare selvfølgelige kunstnersjeler som bare er sånn, har alltid vært det, helt greit.
Man kan ikke se det på dem, utvendig, men man føler det, at her er det en helt annen stemning enn alle andre steder i byen, her er ikke studenter, selv om Krakow er overbefolket av studenter, her er en og annen turist, som ikke får innpass, her er jeg.
Ikke på sin plass å si noe mer.

Współczesny

Współczesny
Dark age. Den mørke middelalder, samtidig i hele Europa. Romerriket var tida for statens ledelse, Middelalderen for staten og kirkens ledelse. Fra renessansen ble man mer sin egen herre. Frihet.
Individet trådte fram i Europa med renessansen.
Martin Luther, René Descartes, skrev om det, noen levde det før dem som Leonardo da Vinci og andre. Renessansemennesket.
Individet som ikke har grenser.
Współczesny, samtidig, i mange land.
I frihet er man grenseløs. Da eksisterer ikke stat eller mote eller noe som helst, da har man ingen hemninger, kan bevege seg overalt på alle plan, blant alle mulige mennesker, gjøre hva det skal være, for man har tillit.
I kjærlighet og kontakt kommer man på ting man aldri har tenkt før, uhyre utviklende.
Alt er mulig, det er ikke den ting som er umulig, samtidig.

Sposób

Sposób
Sposób – måte,
Polakker tror alt er lett. Krutt. De tror alt kan sies i løpet av få setninger, alt annet er divertering. Polen fins og staten fins og sjefen fins, det er det.
Da er det bare å innfinne seg med situasjonen og innrette seg.
Som en brølende hop har de dermed alltid vært.
Det fins ikke noe filosofi på polsk språk. Ingen som helst. For her fins liksom ikke problemer. Greit alt samma. Ikke spør hvorfor, ikke spør, bare jobb. Det er som Japan. Hierarkisk ordna under sjefen. Et krigersamfunn. Generalen bestemmer.
Det funka før i tida. Kommandolinjene er det som fins. For menn. Damer skal være pene og føde barn, det er det. Til mannens bruk.
Polen er sannsynligvis det mest hierarkiske samfunn i Europa, flatlandet, Frankrike dernest.
René Descartes var fransk, utdannet på jesuittskole, vanlig på den tiden, deltok under 30-årskrigen og tenkte ut sin filosofi på brakka der. Jeg tenker, ergo er jeg. Cogito ergo sum.
Individet trådte fram, på den filosofiske arena, i verden.
Eksepsjonelt sterkt, dermed kan man ikke binde noen, for min tanke er det grunnleggende, hvordan jeg tenker, selv. Basis, for alt.
Eksistensen er meg, min tanke.
Lensherren sier jeg skal gjøre sånn og slik, men det sier lensherren, jeg tenker annerledes.
Det kommer bud herfra og derfra, men det er ikke meg, jeg tenker selv.
Det er klart at Polen også har slike tendenser, i den polske frihet, fra gammelt, polsk riksdag, de alle måtte være enige, konsensus.
Man kunne ikke diktere noen.
Her er det positive Polen.

Polens fem masker, og annet

Polakker er når du først treffer dem sure (og spydige). Klarer du å kle av dem den masken, blir de godlynte. Så kommer den neste, som er intelligent, maske nummer fire er oppfarende, maske fem underfundig.
Altså, 1, Sur, 2. Godlynt, 3. Intelligent, 4. Oppfarende, 5. Underfundig.
Videre, en vurdering av polakker er som følger
1. Effektive
2. Nidtide
3. Nøyaktige

To the point, men ikke sjelden to the FEIL point.
Er det noe mer du vil vite.

North Fish 17.juni

De skulle ha kunnet samarbeide. Mogłaby. Wspołpracować. Svakt. Nå er ikke fotball all verden, men en analyse etter dette forsmedelige EM-tapet nå for Polen er at de ikke kan samarbeid. De kan jobbe under en sjef, polakker kan være sjefer, men de kan ikke samarbeide.
Uten hierarki blir polakker fullstendig forvirra.
Da det ikke var noen klar sjefsfigur på det polske fotballandslaget, fikk de ingenting til. En organisator.
Freden senker seg her på North Fish, den norske fiskerestauranten i Krakow, som er billig, bare for å ha sagt det, jeg spiser fiskfilet fra Trøndelagen, er det greit å leve.
Tradisjonelt har ikke polakker klart seg uten helter og helgener og paver, men nå må de dessverre det. Trist som faen.
Der er klart at sjefen før i tida tenkte for deg, og kirken og staten og paven, men det var før i tida.
Her på North Fish er det norsk, men det er det greit å ikke si til alle, respatex og greier, dette kunne vært Namsos, Norheimsund, hva du vil, Larvik, Stathelle, Bømlo, Lofoten, Reine, jeg trives her, men det er et eget univers i dette, et samarbeid Norge-Polen som blir til, på fisk.


Rekke
Her har de en rett som kalles «rekke», som er rekesalat, med bløte reker og grønnsaker, mer av typen kabaret, med gjennomsiktig bløt saus, nesten som vindressing, det blir kalt Rekke. Betyr det Røkke? Vi er i farta der en rett heter fisk filet, en annen Fjord Steak, og det er norsk og engelsk.
Det er kart over Trøndelagskyst på veggen her, Ytterøya, og en og annen blåsild ses.
Hummer og kanari, det er det som skjer for øyeblikket, der vi ser ut.

Miljøet, hva med det, det er godt, folk trives her, fisk roer ned, også nervene, det er noe der, turister og polakker om hverandre.

Polen granskes

Bak skjermene, bak svingdørene, bak bæreposene i butikkene, i fjernsynets juggel, i reklame, er det folk som styrer, i avisene, på forsorgen, dette NATO-landet Polen i EU er meget instruktivt å sette seg inn i. Det gamle byråkratiet er hjertelig til stede, som avrunder på øre, groszy, i enhver sammenheng, det er groszny, grusomt.
Ivan Groszny, Ivan den Grusomme, russisk tsar, keiser, bodde neppe i Groszny, men dette området er instruktivt, bør studeres nøyere, for over hundre år siden beskrev Tolstoj krig der, umulig.
Det slaviske danseteater kommer, russisk språk med kyrilliske bokstaver, det er den ortodokse kirkes område som har kyrilliske bokstaver, nå fikk jeg med meg det, sent.
Hva man skal si om det er ikke klart, den ortodokse kirke fins ikke her, det fins synagoger, noen.
я. uttales «ja», betyr «jeg», stående alene. Я.
Hm. I sløve åndedrag da.

Det bløte Polen

 

Sang og dans og ikke breiflabb overalt. Bløtkokt egg, ikke så mye som i Norge (Noreg). Polen har villsvin og jakt i skauen, men ikke så langt til skogs og så langt til fjells som i Noreg, dermed er nordmenn mer hardhauser, vanligvis, i det vanlige liv, i fred, fiske krever sitt, har alltid gjort det. Hav.
Men det har selvfølgelig jakt gjort også, det er ikke bare for en ape å felle et villsvin, kløkt må til, ikke uten fare. Taktikk og feller og greier (og greier).

Krakow

Det er meg en stor glede å kunne meddele at Krakow fins. Cracow, for the Cracowians, Cracovia er et fotballag. Det har omtrent samme status om ishockeylaget Stjernen i Norge, ikke best, men i toppen. Wisła er best, Legia Warszawa nummer to. Nå.
På rulleskøyter gjennom byen er mulig, opp til slottet, ned igjen, rundt omkring, det ses sjelden. Et syndrom, som aldri ble til noe særlig.
Skateboard ses noe, som på Maria Magdalenas plass. MariaMagdalenaplassen.
Måpende går vi rundt, ser på alle disse turistene som ikke har skjønt noen verdens ting, smart å si dette, selvfølgelig, det innebærer at vi selv har skjønt desto mye mer, nei, jeg veit bare det at turistene er klin sprø.
På flyet ned i går var det omtrent bare nordmenn, bedrifter på tur, telenor og slikt, jeg skjønner dette norske dumme, dette er kjipt, de hadde virkelig en greie med byen Krakow som man må lenger ut på landet med, trist.
Jeg fikk noe kontakt med dem på fylla, på flyet, men det ble med en eneste replikk, da trakk de seg tilbake, så sleit jeg virkelig, en jentegjeng som skulle drekke, men det ble ikke gøy, typisk norsk dette, drekke på fly og på seminar, men jeg fleipet vel for mye med det, da ble det bråstopp.
Privatisering, bigott, trist, en sak forestår dermed, lære opp nordmenn en lille smule.
Det skjer nok etterhvert, slike traumer bearbeides hele tiden da, for slikt skal ikke gjenta seg, hva er det med nordmenn på tur til denne byen, de er ikke sinte, ikke sure, bare glade og fornøyde fordi det er billig, nesten, som nordmenn på sydenferie som bare snakker om hvor billig det er å drekke.
Kan man linke til dette?
Hei hei hei!
Jeg er i Polen, men billig øl er virkelig ingen primær årsak, det er en medfølgende begivenhet, med røyk, jeg føler meg fram til området der nordmenns dyre priser på alkohol og tobakk er puritansk, indianere tåler ikke å drikke, heller ikke norske vikinger, det er noe med nordområdenes kultur der, de er usiviliserte.
Nordmenn har ingen naturlig sosialitet, dette må gås opp, dermed lider jeg fra gammelt av det samme, jeg kan ikke snakke med folk naturlig, slik som polakker kan, kontinentalt, og franskmenn og tyskere meget og italienere og spanjoler og jugoslaver, vi nordmenn er triste og sjenerte og fisefine og moralske og dumme og ego, nei, her er det spennende!
Så ser man seg rundt, panorerer, der en flaske whisky ikke bæres med hjem tydelig her heller, men det er merkelig å se dem snakke sammen på pub, de snakker sammen avslappet og rolig og hyggelig, nordmenn anstrenger seg i mye større grad for å snakke, jeg ser, lærer, sånn vil jeg også være, dette er bare vane, det er synd.
I Norge er vi troll på hver vår haug, som ikke snakker i utrengsmål, vi må ha noe å si, noe viktig, noe å meddele, jeg skjønner videre pietismen, fra min mors familie, der vi var tause, for vi kunne si noe galt, det hjertet løper over med, og så videre, en stillstand er det nok virkelig i dette, det å snakke er viktig, som å skrive, det er bra.
Jeg slapper av med å skrive, dermed skulle jeg kunne snakke avslappet også, jeg ser, det er der, i meg, dette er bra.
Ta naturlig kontakt med folk, ikke streve, bare snakke, da blir det fred og ro og gemyttlig, jeg kan det.

Polen igjen

Når man forsøker seg på en smertefull måte å serve ballen bakover og fremover, tilter Polen. Det er meg meget fremmed dette, jeg er magisk tilstede tilbake, det er grufullt. Teller man sekunder, er det meg bekjent ikke fremmed for noen dette jeg driver med, å forstå mennesker jeg møter til enhver tid og over en lav sko.