Kirken i Polen

Hemmelig, foreløpig, gammelt, i en sfære som noe ganske annet, enn det dagligdagse. Man merker at det er mange mennesker ute søndager, og gudstjenester hele tiden, fra tidlig morgen, polsk TV er opptatt av paven, og så videre, i det daglige liv er kirken ikke der. Den driver ikke med hverdagssysler. Den er på et annet plan.

 

Den spilte en politisk rolle fram mot 1989, og under tider hvor Polen ikke eksisterte som nasjon. Og det er blitt sagt at polske katolikker mer var katolikker av form og ikke av innhold, fordi poenget med kirken var at den symboliserte den polske nasjon.
Det gjorde språket også. Og dagens polske skriftspråk er stort sett fra slutten av 1500-tallet.
Men kirken som noe hemmelig. Kirken som noe annet. Som målbærer noe mystisk, noe åndelig, det dagliglivet ikke får med seg, som filosofien.

 

Kirken forsøker å si noe om livet slik det er, i og for seg, som filosofien. Hva er det.
Så lever man vanlig i ukedagene og går i kirken på søndager, i Polen. Fortsatt.
Synd er et sentralt kristent begrep. Jesus tilgav våre feil, våre mangler, det som blir kalt synder. Der vi ikke ha oppført oss overfor våre mennesker som vi burde. Etter moralreglene. Har ikke vært snille. Avvist en tigger, for eksempel.

 

Eller blitt sint på en eller annen dust unødig.
Dette er fremmed for folk i dag, for folk møter folk, møter andre mennesker, og forlanger respekt. De som ikke gir en respekt, forteller man bare at fuck off. Det er det. Respekt. Respect!
Og man kan krangle, og forlike seg etterpå, dagen etter, for eksempel. Greit. Dette er tosidig.
Så kirken er en fortidig greie.
Den har virket nasjonalt samlende i Polen, men det er historie.