Dagligliv i Polen

 

Når man går på arbeid her kan det ofte skje at man tar trikken, man løser billett på vanlig måte og må som regel stå for gamle folk skal sitte. En uskreven regel, ubrytelig, så henger man i stroppen ned mot sentrum hvor kontorene ligger og setter seg ved pulten og skriver ut regninger og er saksbehandler for et eller annet byrå, hele dagen med nye kunder, for eksempel, slit, går hjem og spiser middag og legger seg til å sove.
Hva gjør man så, jo man ser på TV og spiller kort og tar seg en pils og kanskje en liten tur på pub for å treffe venner, lokalet, spiller dart og greier, helt som i Norge og den vestlige verden.
Det prosaiske, ta bilen bare til lengre turer, som en søndag, besøke slekt, videre hit og dit i sentrum av og til på shopping, på markeder hvor det er billig og barna på søndagsskole og så videre, og dans og turn og idrett, lekeplasser for små barn i periferien.
Så kan man sette seg i en park en stille stund av og til, med en avis eller en bok, ungdommen har walkman som seg hør og bør og noe skate og rollerblades, de går på pub, kafé, befolker dette annekset i samfunnet og jobber der og jobber på restaurant til den sene nattetime og noen jobber rævva av seg, for spenn skal dem ha.
Man biter seg liksom ikke mer i dette her, som omreisende tulling fra Norge, det er mye skriving på natta da, for å bli klar over hva man har sett, for her skjer det mye man ikke bevisst får med seg med det samme, selvfølgelig.
Kirka, ja, kule saker for dem som har peiling og interesse for saken, dette gnålet om fæle polske katolikker må du lenger ut på landet med for å si det slik, i første omgang er dette en kultur, til begjær og studier.
På hengende håret, ikke hengende hager i Babylon, kristendommen har noe som heter «den smale sti», så ikke i Babylon, der livsglede og overflod synes å være en mer bevisst del av kulturen.
Mennesker derfra er varmere, nei, med jødene og de kristne kom et mer nøysomhetsideal, eiendom var tvilsom i seg selv, så ikke i Babylon.
Dette er fint å se. Kristne skal ikke vise livsglede, det er man forskånet for i denne delen av verden, heller være sure og bitre og skeptiske hele tida.
Jeg så en glad polakk i går, han gikk sammen med en veldig flott jente, og han var glad, det syntes, og ikke bare stolt over «dama mi» som de fleste idioter er som går på by'n med følge.
Det er første gang jeg har sett i Polen, og det blir en del uker til sammen her nå, fire måneder.
Det varmet.
Det å slite og skulle leve moralsk er fra jødedommen og Paulus, for å si det kjapt, i ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød, og den som ikke arbeider skal heller ikke spise, man planlegger å ta dette opp i dertil egnede forsamlinger etterhvert, arbeid, hva er det.
Det er klart at Islam også har moralregler, men det er for underklassen, de herskende klasser lever seg ut og brer seg ut og er flotte folk, som den gamle europeiske adelen, kultiverte og nøysomme og samfunnsopptatte så det holder, for eksempel, på Finnmarksvidda går de tur, og tar hurtigruta, og er ikke blodsugere og er spandable og riktig herrefolk.
Tusen og en natt er jo flotte saker!
Det er nok slik, at skal man forstå folk og ting og tang må man sette det i relieff. Solidaritetstida kan gås opp, kommunist-tida, polsk politikk er merkelige saker, men kan forstås som en reaksjon på kommunismen og Sovjet nå, i stor grad, da polakkene følte seg skikkelig undertrykte av herrefolket, og det er noen som sier at den polske nasjon ikke var fri før 1989.
Faktisk. Et vannskille, for dem, så da kommer alle polske tradisjoner opp i lyse dagen, som før lå gjemt i det underbevisste, det må man vise storsinn over.
Og jeg går i disse gatene, ulice, tenker, på alle visdomsord folk har kommet til meg med om Polen og Krakow gjennom årene, og noe stemmer, noe kan jeg bruke, andre ting ikke, selvorientering er det eneste.

Polen antatt

 

Her er Adam Mickiewicz, Polens Wergeland, midt i Krakow by, 1800-tall, stor helt, og viktig for polsk mentalitet og livsfølelse, om det gode livet på landet, uhyre poetisk, i hovedverket Pan Tadeusz.
Polakker kan dette på rams, som italienre kan Divina Commedia av Dante og nordmenn mer før i tida Peer Gynt. Ibsen.
Men uansett, jeg er her og trives og sender denne teksten fort som faen fordi det ikke er akseptert at andre enn polakker står og skjønner dette landet men jeg prøver bare å si at jeg har antatt Polen i mitt liv og skjønner noe som er bra og kan bruke det men det er nærmere meg selv enn nærmere deg min Gud eller brud og slapp a'

hm

 

Det som er en greie nå er hvorfor. Hvorfor er det slik at noen hater noen. Er det på grunn av språk. Av manglende forståelse, er det slik

Innenfor murene

 

Det er altså ikke fengselsmurene som menes her, men innenfor bymurene, innenfor slottets murer i Krakow, hvor de har en katedral av denne typen, hvor det høyre taket er av rent gull. Det kunne ikke eksistert overalt, for å si det slik, de store murer og den kinesiske mur og Festung Europa er et faktum, og bak der lever man flott og fint og vaktene tar seg av bermen.
Skal man videre påstå noe som helst om dette her, er jeg her ikke freidig men konstaterer faktum, det dreier seg om det fine livet innenfor murene

Polsk livsfølelse

 

Interessant å se seg selv liggende på en stol svettende i meget merkelige omstendigheter i en hage et eller annet sted i dette landet når det våres

Kirken i Polen

Hemmelig, foreløpig, gammelt, i en sfære som noe ganske annet, enn det dagligdagse. Man merker at det er mange mennesker ute søndager, og gudstjenester hele tiden, fra tidlig morgen, polsk TV er opptatt av paven, og så videre, i det daglige liv er kirken ikke der. Den driver ikke med hverdagssysler. Den er på et annet plan.

 

Den spilte en politisk rolle fram mot 1989, og under tider hvor Polen ikke eksisterte som nasjon. Og det er blitt sagt at polske katolikker mer var katolikker av form og ikke av innhold, fordi poenget med kirken var at den symboliserte den polske nasjon.
Det gjorde språket også. Og dagens polske skriftspråk er stort sett fra slutten av 1500-tallet.
Men kirken som noe hemmelig. Kirken som noe annet. Som målbærer noe mystisk, noe åndelig, det dagliglivet ikke får med seg, som filosofien.

 

Kirken forsøker å si noe om livet slik det er, i og for seg, som filosofien. Hva er det.
Så lever man vanlig i ukedagene og går i kirken på søndager, i Polen. Fortsatt.
Synd er et sentralt kristent begrep. Jesus tilgav våre feil, våre mangler, det som blir kalt synder. Der vi ikke ha oppført oss overfor våre mennesker som vi burde. Etter moralreglene. Har ikke vært snille. Avvist en tigger, for eksempel.

 

Eller blitt sint på en eller annen dust unødig.
Dette er fremmed for folk i dag, for folk møter folk, møter andre mennesker, og forlanger respekt. De som ikke gir en respekt, forteller man bare at fuck off. Det er det. Respekt. Respect!
Og man kan krangle, og forlike seg etterpå, dagen etter, for eksempel. Greit. Dette er tosidig.
Så kirken er en fortidig greie.
Den har virket nasjonalt samlende i Polen, men det er historie.

Polen, hva er det

Når man ser gjennom det polske landskap, i fortid og nåtid, er det en del vendepunkter i historien man får greie på, som slaget ved Grunwald i 1410. Der vant polakkene en avgjørende seier over tyskerne, med sjefen sjæl kong Jagiello, som troner, han har universitetet her sitt navn etter. Det Jagiellionske universitet. Grunwald, der ligger en tysker, nede, drept, dermed var det det første tyskerne gjorde da de erobret Krakow i 1939, sprengte dette monumentet, senere ble det gjenoppbygd, rekonstruert. Viktig.

 

Kanskje man kan se mer, i historien, mer og mer og mer, men det er ikke lett, for denne glorifiseringen av heltene skygger for sola, det er mer og mer vanskelig, for alt dette er sikkert løgn og bedrag, seierherrenes historie som alltid, for Olav Trygvason, «Tolv idrottar kunde han», sikkert, og så videre, vi vet at det er krig som gjelder, og retorikk, det er bare løgn og lureri alt sammen, for å rettferdiggjøre den herskende klasses maktposisjon. Sånn er det fortsatt.

 

Men historien er der, til bruk, og fortellingene fins, man må bare lese dem med kritisk blikk, som nådegaver til en ny konge, som man ikke turte legge seg ut med, det fins beretninger fra slaget ved Grunwald hvor denne Jagiello var skikkelig smart krigsherre og strateg, videre er den neste på lista Jan Sobieski 1683, som hjalp wienerne mot tyrkerne så de ikke erobra byen, videre er det mange forhold som må tas i betraktning, men Polen fins, og lever, som nasjon og språk og identitet for mange, jeg er polsk. Ha ha, fuck off.

 

Men det er noe her, noe som man må vokte seg for å latterliggjøre, vi er slik vi også, med glorifiserte helter, som Olav den hellige og alle de der, og Henrik Wergeland og så videre, men Henrik Ibsen er det vanskelig å fornekte, som Edvard Munch, som er verdensfigurer, og vi ser til den polske kulturen i dag og før i tida der det klart finnes en del ruvende skikkelser, Grunwald-monumentet står på Plac Matejki, etter Jan Matejko, monumentalmaler fra litt over hundre år tilbake, og dette mener jeg er skikkelige saker og stor kunst, og flere i den polske kunst- og litteraturhistorien, og fram til i dag, der vet jeg ikke nok, bare noen highlights, men det er merkverdig dette der med historie, det er.