Måte

-



Hva skal man si. Hva kan man si. nei, jeg er ikke grei i øyeblikket og tror ikke på noe som helst annet enn meg selv, Polen fra mitt synspunkt, der jeg i øyeblikket er på en bokhandel med kafé.
Og ser rundt meg folk som går her rolig. Proszę? Jeg ser i en forbindelse noe som slår meg her i denne byen der man ikke har noe å snakke med andre om enn med polakker og den polske samtalen er tingen noe så inni helvetet og ingen andre får komme til orde, det minner meg om Manglerud, og andre lokale steder der de ikke vil snakke med andre enn sine egne i tippelaget, jeg veit, og i blokka heller ikke med noen andre enn sine egne og det som er deres egne er så eget at ingen andre skjønner noe av det, enn si får innblikk i det, og det dannes fiendebilder og de slutter helt å oppfatte hva andre enn folk i deres vennekrets sier, preiker, om, faller ut av enhver annen samtale.
Jeg ser, ser, den polske samtale, den er ingen samtale, den er enetale, for alle prater med en stemme om det samme hele tiden og de kunne like godt vært alene de som snakker sammen, alle.

Vekt av de bjeffende kirkeklokkene

-



The barking bells are singing ja, klokka 10 søndag, aggressive kirkeklokker, nå må du for faen komme til kirka! Tulling! Våkn opp! Polens undergang er nær!
Konkret dreier det seg om en forferdelig angst for at abort skal bli tillatt i Polen og polske barn skal bli homofile. Og etpar andre ting som jeg ikke har peiling på, polske prester har sterke meninger om det meste.
Vend om!
-vendome? Har vendome-søylen falt?
Har det vært revolusjon? Har satan tatt makta? Kirka mener det.
President Bronislaw Komorowski er Beelzebub, statsminister Donald Tusk er morder og sengekamerat for jeg vet ikke hvem, i øst og vest, fra Putin til Angela Merkel, forræder!

Om å bli kjent

-



Det skjer gradvis, alltid, og via felles venner, dermed er jeg inne i et miljø her, og flere kommer, litt og litt, det er overgangsfaser, kort og langt tempo for å si det slik, det skjer i rykk, plutselig ser det, poważny! Det betyr ”serriøst!” og det er interessant å bivåne slang og i det hele tatt og forskjellige typer samtaler på kafé og uten.

Faen

-



Det er meg ikke en sjel og frydfull trang å overhøre dumme kafesamtaler her og jeg orker det nesten ikke ofte, men så ser jeg bak meg en fyr som spiller gitar og det er jo interessant.
Musikk, chopin jubileum nå og det er mer til men jeg er ikke rockemusiker selv om jeg for tiden skriver om et band og han her kan jeg da ta inn i romanen min, på en måte, eller skape connexion til dette, her er en gutt som neppe vi hadde tatt inn i bandet, dessuten er det en jente som er hard core som spiller bass i Seagull, av et helt annet format enn han her som ville spilt bratsj i sjømannskirka i forhold.

Fredag

-



Dette moderne med å blogge er jo ikke noe som er fastsatt på forhånd i det hele tatt. Politisk dagbok kom først, det ble det oppfattet som, kommentar til politiske begivenheter, jeg kalte dette Soap, fra begynnelsen, 2006, men det er nå det gjelder og her kan jeg jo legge ut hva som helst.
Men ikke HVA som helst, dette er en sjanger og det er tilforlatelig enkelt å se dette for seg rolig og man har en viss forestilling om hva en blogg er, det er dagsaktuelt, i utgangspunktet, ny blogg for hver dag, oppdatering, men det er ingen tvang og jeg legger ut bilder og har en form nå med ett bilde og så tekst, det vanlige, jeg føler dette er formatet, ikke mer, se bildet først.
Spotkanie, møte, i cyberworld og dette kan alle lese.
Vel, det er fredag, det åpner et nytt sted her i dag, Rozrywki 3, trzy, videre er det nå det gjelder som alltid.

Jeg

Et menneske trer fram bak løvverket, en jente, ser på meg og ser mer og kommer ut av denne blomsten hun fylles av. Jeg er ikke i denne modus, ser det så vidt, et bilde på veggen liksom, i blått, en film, en animasjon som her skrus på, i Landvetter, eller hvor det er, ved Vänern, i Fredrikstad, Lugnt vilar sjön, Venarebygden, over til Vättern som er mer trolsk og dyp og ekkel og stygg, to forskjellige innsjøer i Sverige som to krigsfanger.
Men det er en historie og jeg danser ikke etter Kopernikus, spiller heller ikke bratsj og har mobiltelefonen på bordet.
Det å bli forstyrret av alskens dritt, nei, jeg har det bra, men denne jenta der i blått er jo fin.
Ja hvor er hun nå, hun ble borte for meg, bare et glimt, i et løvverk, som en indre drøm, som en annen verden enn den jeg er i, Polen, og det er godt å komme vekk herfra ikke bare en gang imellom, uten å kunne skrive kunne jeg ikke vært her, ikke 2 sekunder, videre er jeg her og har spist en del mat nå, på tide og føler en større styrke nå men det er svin rundt her, svinaktige mannfolk og det er jenter som serverer her, det hjelper, klokka er snart 2 på dagen og det er ikke regn men grått.

Pod Preteksten

Pod Preteksten
Jeg har ikke noe bildet av dette stedet her lett tilgjengelig men det er ett fett for øyeblikket, det kan jeg ta senere og legge inn og jeg legger ikke ned bedriften av den grunn og er her og føler meg til stede i denne merkelige begivenheten som er fredag første oktober hvor jeg skal på fest i kveld og ser meg selv danse, kanskje, med cowboyhatt og det som verre er og jeg har planer om å dusje og vaske opp snart og spise god mat et eller annet sted, kanskje på en amerikansk cowboyrestaurant her, Sioux, det hadde vært bra, tøft, men jeg vet ingenting på det nåværende tidspunkt, over alle støvleskafter skulle jeg hatt hest nå og jeg vingler liksom i salen da frem og tilbake og er i gamle dager med tiptop båtis i kjeften og går på stranda etter mer vin i flasker som jeg bærer innover stien fra Karihaugen til en topp der vi sitter og pjaller en sommerdag og snakker om alt du kan tenke deg og ser folk til og fra gå tur her til Lørenskog og jeg tenker på da jeg studerte på dette sykehuset, SiA, Sentralsykehuset i Akershus, nevrologi og sykla ofte fra Manglerud og andre ganger var det en som kjørte, men dette er ikke det som heter fjern fortid, det kommer til meg nå der jeg sitter på pod preteksten i Krakow og ser en medisinerstudent her stillesittende som en ulv etter kunnskap, som jeg også var, jeg tramper i klaveret og viser til at den medisinske vitenskap er en forgangen fortid, som Krakow er, som det å være tannlege og økonom og prest og i det hele tatt, folk må i dag klare seg selv, advokater kan også kastes på søpla og det er klart jeg veit ikke alt og det kan være at noen kan være konsulenter på diverse ting som for eksempel data, men der er jeg også oppegående nå, ferdig utlært og kan tenke selv, men det gjelder ikke heller å drikke, og utenfor her er det et oversettelsesbyrå, tłumaczenia og jeg vet at det sitter intellektuelle her og her er ikke spiseplikt.