Polen

 

En nøtt, nå løst, Polen er en nasjon som har kommet til seg selv, respect! Den polske diskursen dreier seg om hvem som har skylda, i Norge prater vi om hva vi mener. En forskjell. Polakker er preget av ansvarlighet, du må stå for det du gjør, ta ansvar, Norge mener og prøver og tenke, utvikler. Polakker gjør en jobb, nordmenn lurer på hvordan den kan gjøres bedre. Så polakker har en tendens til å tro at alt er lett. Og det vanskelige er det ikke verdt å beskjeftige seg med, det får andre ta seg av, de som har den jobben.
Dette er en nasjonal mentalitet, som man må forholde seg til, det samme med den norske, vi blir aldri fornøyd, etter en dags arbeid, det er alltid noe som kunne vært gjort bedre. Det er for fremtiden.
Det å kunne være kreativ i mitt arbeid er for meg et must, rutinearbeid kjeder, og det blir tomt for energi fort, dermed er polakkene bedre på dette, som oppvask og slikt, men man kan lære. Gjøre en jobb ja, bare, jeg føler meg frem til dette landet og skjønner meg selv bedre i det, oppi det,
Det kommer sol her om morran, det skal jobbes på blokka jeg bor i på dagen, i arbeidstiden fra klokka 7, da går jeg ut. Nå glir språket inn.
I respekt ja, og det er mulig å snakke med det katolske på verdslig manér, har jeg funnet ut, der har jeg nytte av Immanuel Kants moralfilosofi, som sier at alle har moralen i sitt hjerte, uten videre, man trenger ikke være religiøs for å være moralsk, dermed er religion et forarbeid for denne innsikten.
Det er for eksempel ikke riktig å bli rik, det er fråtsing, det samme med gjerrighet, det er en dødssynd, som latskap, hovmod står for fall, slik er det å være menneske.
Det er riktig å ikke være fattig, som Kant skrev, for er du fattig kan du bli fristet til å stjele. Man må ordne seg, være en ansvarlig selvstendig person. Og det nytter ikke å klage, være misunnelig. Vær der du er. Ta det med ro. Jobb. Lev.
Polen, med sine landskaper og land og fylket, delstater, er til å se bedre nå, det får større interesse, de lokale omgivelser rundt Kraków, som ligger i Małopolskie, i sør, nabostaten heter Świętokrzyskie, det hellige kors' fylke, vi drar videre rundt omkring til forskjellige byer, etterhvert, rundreise er nå påkrevet, som i Norge.
Dialekter, ikke så tydelig her som i Norge, men det fins varianter, preget av landene rundt, som mot Tyskland, og her mot fjellene, Tatra, highlander dialekt, som jeg har fått noe visdom om, fjellfolket er Polens samer og tatere, de andre, de eneste som er noe vesensforskjellige fra resten av Polen, men det fins bygder her også, mer og mindre avsondrete, hvor er det bison, for eksempel, villsvin, polakker som skogsfolk så jeg tidlig, noen steder kan dette springe fram i dagen fint, bedre.
Hei! Cześć!
Og det er nå presidentvalg snart.

Hei

 

Her er jeg ikke, men det er askebegre overalt innendøra i Polen, av en eller annen grunn har de ikke røykelov her, tilforlatelig enklere liv da, jeg sitter på pub og snakker med min datamaskin til deg og alt er fint. Småpent, artig, er det ikke, på denne måten tresker jeg ut en forestilling om at Polen har frihet på noen områder, ufrihet på andre, vi har frihet på enkelte områder, som å gå på rødt lys uten bot, jeg ser en nerve her.
Vaner og kotymer er andre i dette landet, det sitter en fyr her som sovna på pub, lenge, uten at noen brød seg, dette er også Polen, ikke gått i Noreg dette nei, våkn opp! Har det vært for mange vekkelser i Norge, er det der det ligger? Han sov ut rusen en smule og er mer opplagt, hva kan være galt med det, flott.
Jeg ser inn i en type galskap i Norge, men når så er sagt, er det mye forferdelig rus i Norge, Polen har lite narkotikaproblem i Krakow, i forhold til Oslo, og det ubehøvlete i rusa tilstand er lite på pub i Krakow, i Oslo ofte meget ille.
Ok, en forskjell her, som er til å få forstand av, kultiverte folk er mine farlige i fylla, kan man si, men det er en del utenpåkultiverte i Norge, selvfølgelig, og det er mors beste barn og Mr. Hyde om natta, se det, jeg minnes pastor Molvig som var på fylla og Dr. Relling sa «I natt var han demonisk», for å gi ham en livsløgn, borgerlige mennesker med meningers mot som ikke tåler å drikke i Norge, dem er det mange av.
Tørrlagte norske alkoholikere er også et trist syn, som har gitt opp og det er noe der med at de som drikker ikke er gode i Norge, men når det er sagt, fest uten fyll er kunstig moro.

Nøkkelen til det polske språk

 

Ligger limt inn i en gruve, forsegla, ligger der du minst aner, ligger i oglądać, som betyr to inspect, se nærmere på, det er noe her, å glane, på norsk, polakker glaner. Under renessansen var Polen i front, avantgarde, alle lærte seg polsk i Europa, det var mote. Det kuleste språket, i dag er det engelsk.
Nå glaner polakkene, fra fortiden, fra en fremmedhet, fra landsbygdsromantikk, vist i standardverket Pan Tadeusz, polsk nasjonalepos fra 1830, merkelig dette her, Polen er tilbakeliggende, har ikke fulgt med tida.
Tilforlatelig er Polen bare dritt, konservativt, sure, sier bare det som er opportunt, drømmer om fordums storhet og glede, i drøm. Det mest nostalgiske landet i verden.
Hvorfor blir ikke polakker satt pris på lenger? Fordi de er umulige å forstå, skal ha respekt for alt de gjør hele tiden, mamma!
Vant til å være i front, på kunst, arkitektur, musikk, politikk, vi spiller munnspill, polakkene spiller jazz og klezmer og tar det derfra.
Dermed ses litteratur, Jerzy Andrzejewskis Aske og diamant, fra 1945, som jeg fant på en bokmesse på Holmlia, på norsk, utlest, gammel, pensum i Polen, alle har lest den, filmatisert, de er lei av boka, filmen, pensum, som Pan Tadeusz.
Nydelig! Andrzejewskis roman er til å få forstand av, stor skjønnhet i blikk og beskrivelse, det dreier seg om å se Polen rivd mellom det polske og det verdensbeskuende, maltraktert av love.
Den polske kjærlighet og ynde under renessansen og videre ble til bornert adelsdritt og romantikk og er forsegla i en sump, et sted.
Der ligger det, nå er det flom, og det er forborgent og det er stor tragedie nå hele tiden, wielka tragedia og alle griner etter flystyrt.
Polska!
Jeg ser det kommer opp av og til i kraft, i vennlighet, i kritisk blikk, spontant, i voldsomheter, i de nåværende politiske partier, PiS, PO, og det dreier seg om en type feighet der de ikke tør være seg selv, for de får ingen respons på det, ingenting er ekte i dette landet nå, bare ironi.
Der ligger nøkkelen begravet, de skjuler sitt eget, for de har slutta å tro på det. Oglądać! Se det mennesket! INRI!
Jesus! Nei, det er dessverre ut, det tilhører en forgangen tid, jomfru Maria og alt slikt piss, det var den kristne enhetskultur i Europa som Polen ble hovedeksponent for, slutt for alltid.
Den kristne skjønnhet er absolutt historie, til å studere, til å få forstand av, men det er nytt nå med individet som sentrum og tro på seg selv og sine drømmer uten våpen.
Renessansen var en kultur med et annet fokus enn en selv, den store fortiden i Hellas og Roma som ble gjenoppdaga på ny grunn, etter middelalder med kristen romersk enhetskultur med Karl den store år 800.
Jeg går berserk i dette og sår et frø i dette etter beste evne der Søren Kierkegaard innvia meg i filosofien med setningen Subjektiviteten er sannheten fra Avsluttende uvitenskapelig etterskrift til de filosofiske smuler, fra 1840 et eller annet og nå ser jeg dermed det polske individ, tilforlatelig i smør, i gjørme, i ferd med å gå under, i tekstfortalt idioti, leser bøker så øyet blir stort og vått, blir ikke klokere.
Dermed er språket der i dzień dobry, god dag, i cześć, hei, ære deg, og videre i fleng der kasus skalles av i hvitt.

En bergenser i Polen

 

Hvordan er det med Polen i forhold til Bergen? I Bergen er det flom nå og da, så også i Polen for tiden, videre veit jeg ikke riktig hva man forestiller seg mellom byer, på Torvallmenningen er det kunnskapsrike mennesker, som i Krakow, men ellers ett fett

Tid

 

Denne balkongen er det mulig å holde en tale på, som Mussolini gjorde i Roma, velkjent. Tale til folket, med hendene på gelenderet, jeg var ikke der, nei, et dogme dette, at man blir preget av de omstendighetene man er født inn i selvfølgelig, det kan man ikke noe for.
Man må leve med de menneskene som fins.
Balkongen har en trappeoppgang, og om jeg sto der, ville jeg vel kunne si etpar velvalgte ord til massene, som man sier, i de kretser der dette er opportunt, men likeledes er det meg ikke likegyldig at denne balkongen ligner Mussolini sin, og han kan man ikke assosieres med, selv om bildet fins av denne balkongen i spenning.

Flue på veggen

 

Ofte, la oss si to ganger om dagen, er det slik at jeg flyr rundt som en gal og ser meg tilbake stadig vekk, for tiden, flyr rundt folk og frøkner i badedammen Oslo og skjønner lite, evt. ikke en dritt, forferdelig.
Men det er nødvendig, i dette hølet av en by, med kunnskapsløshet all over, sentrum i verden, on top of the world, moneymessig, men det er en stor brudulje her med et flerkulturlet samfunn som ikke henger sammen for fem øre, der det er noe som skurrer, nemlig kvinnene, som enten ikke er til stede eller er underdanige, der ligger ondets rot, jeg er ikke krigersk.
Synd å si, for noen, der jeg sitter utafor en pub jeg går på mye, der de ikke kan snakke sammen, ikke diskutere, ikke ha samtale som bringer erkjennelse, bare depressivt pisspreik, jeg er i vånde og målbærer det å kunne holde kjeft inntil noen skjønner at de ikke vet alt, at ens meninger er til diskusjon ikke til framvisning, så det.
Meninger som bare skal vise gruppetilhørighet, at du er kul, bør du virkelig lenger ut på landet med, der er jeg altså flue på veggen, der også, så også her, på en kafé på Løkka, videre på gata og på Oslo S og slikt, jeg ser dette med gruppetilhørighet smerter meg som en supernova, rett og slett, her er det ikke snakk om diskusjon og å flate ut, bare spille på lag.
Sånn.

Polen er et annet sted

 

Livet er et annet sted, roman av Milan Kundera, fra Brno i Tsjekkia, tilforlatelig klassiker, om å være på en fjern planet alltid som dikter, sikkert et bra selvportrett, for å bevege seg mot verden, den virkelige, ikke bare være i diktningens sone uten ansvar, og så videre, jeg ser Polen har trekk av det samme, dette er uvirkelig.
Jeg ser inn i dette landet fra forskjellige vinkler, øst og vest og nord og syd og en historisk betraktning og en språklig og videre en militærhistorisk og så videre, det er nesten så jeg stopper opp og møter veggen hver gang, uten mye gny og gnissel får du ikke kontakt med disse.
Jeg har sikkert gjentatt det gang på gang, skrevet en artikkel med samme tittel før også, ser jeg, det er gjentatt og gjentatt, jeg gnåler på det samme, gir meg aldri.
Støte mot dritt og møkk og ekkel bedrevitenhet og her veit de det meste, det skal være sikkert, kom ikke her og fortell meg noe nytt, bare søppel, dette er Polen.
Frilyndt er jeg, frilyndt kommer jeg, skal ha deg i tale og lære språk og fornuft og skal ha gjensidighet i enhver samtale, det er kravet, din besteborgerlige dritt fra Krakow, du har ikke peiling på en del ting, bare leksikalsk viten.
Jeg ser, jeg er selv universitetsutdannet og har klare preg av dette med faktaorientering i stedet for innsikt og Krakow er by med universitet og studenter, dette er bedre da.