Vitenskap

Det er klart at «enighet» gjør ikke noe sant. Masse idioter kan være enige om mangt, uten at det hjelper en dritt, selvfølgelig.
Enighet i et miljø er vitenskapens rasjonale. Men miljøet har ikke kraft i seg selv. Søren Kierkegaard bevisstgjorde dette, at en som er anerkjent, er anerkjent av noen, men hvem var den første anerkjenner.
Så sannhet må bygge på noe annet. Kierkegaard formulerte «Subjektiviteten er sannheten». Noe annet kan man ikke si.
Man må bare stole på seg selv.
Selv om hundre folk er uenig med deg, har du ikke noe mindre rett av den grunn.
Så hva gjør du da.
Dermed kan jeg skrive om det som vitenskapen påstår, uten å gå god for det, for det vitenskapen sier er ikke uten videre sant.
Det ingen sier er sant uten videre. Jeg bestemmer.
Dette kan gås opp. «Konsensus», ja, men mellom hvem.
Da begynner jeg med de sorte hull, som er en teori, målbært fremst av Stephen Hawking, og popularisert, hvorfor er dette så populært å snakke om. Hva for slags praktisk betydning har denne teorien.
Det er observert fenomener på himmelen, med måleinstrumentet «teleskop», av flere, som gjør denne teorien gjengs tale i et vitenskapelig miljø. Men so what.
Å bli borte i et mørke.
Jeg mener jeg forstår dette, på hjemmebane, i den menneskelige verden.
Og om jeg legger ut om dette, vil få forstå. Så jeg vil ikke si det tydelig, her og nå.
Man kan si det generelt, at det dreier seg om å bli borte i et annet menneske, det andre mennesket som et sort hull.
Umulig.
Bedagersk.
Så dette vil jeg gå opp videre.