ÅMÅL

 

trist men sant at Åmål er bestemt i media ut fra filmen fucking Åmål, folk gjør det lett for seg og ser ikke gjennom klisjeene, i vår tid, det samme gjelder Strømstad, som er skjønn.

Kunst

 

Ved leilighet gjennomgår man det som skjer på kunstfronten i denne byen og dette er ikke quiz, bare det at det er bilde fra en kunstutstlling på et herværende galleri og det er ikke ren omtale av utstillingen, bare en sampling. Og da må man ha dette for øyet og bruke det til noe positivt, en link, til Polen, der det fantes et liknende bilde på en pub, Piękny Pies, rett og slett er dette inspirasjonen her, et insekt, som minner meg om Frode Svanes pennetegninger med japansk snert på servietter, videre er dette noe for sammenliknende kunststudier, at vi ikke er så spesielle som vi ofte tror

Reisen

 

Reisen
Da man drev og pakka og stressa fælt før man skulle reise, kom man på den tanke at man burde se seg litt om og det er ikke det at reisen er stressende i seg selv, det er noe ganske så annet.
Man skal liksom komme seg til flyplassen og sitte der og vente og ha det kjipt. Det er kotymen, det skal være kjipt å reise, for borte bra, hjemme best, og så videre, vel er dette en slags hjemreise, men jeg er nær å være borger av to land nå, så dette burde være mye greiere enn det synes stort sett.
Reisen over ukjent land i to timer, luft, fra broccoli til broccoli, det er ikke veldig forskjellige matvaner i disse to landene, bortsett fra noen småting, ellers er det brød pg smør og egg og annet pålegg av akkurat samme type.
Så kulturene er i hovedsak nøyaktig like.
Man kan grue seg til å komme til gamlelandet og ingen vil høre på deg og din tale forstummes, for folk skjønner ikke bæret av det man har opplevd i Polen, det er fullstendig uten mening for dem, men sett at de setter seg ned og lytter, hva skal man da fortelle, hvordan skal man gjøre Polen forståelig for norske vikinger. Stort problem, heavy.
Klokka er 8.50, flyet går klokka 15.05, man bør være på flyplassen i veldig god tid, nær to timer før, og det er nå. En reise tar en dag, sånn er det med den saken.
Det å forberede seg på samtalen i Norge er nå det store problemet. Faen.
En viss gjensynsglede vil være der først, men så blir det dritt og møkk og folk kommer inn i det vante rimelig fort og det er det, men så kan man møte folk det er mulig å føre samtaler med, utveksling, ikke bare beretninger, jo, noe kan skje av bra ting.
For det fins åpne mennesker.
Så ellers fins det drittsekker, noen som ikke kan lytte noen gang, uansett, og videre fins det alskens hummer og kanari, på flyplassen er det sikkert masse idioter som later som de ikke har flyskrekk, det å bearbeide passasjerene er stort sett rimelig nødvendig og ekkelt. Se folk.
Disse trynene burde egentlig fotograferes, men det er best å være fullstendig passiv og ligge lavt og oppføre seg helt som om man var like dust selv, det funker.
Hovmodig, jeg? Ja. Jeg merker det, og min reise må dermed trappes litt ned, slappes meget mer av på, jeg ser jeg har opplevd masse her som er bra og stort og viktig, men den samme kampen må føres i Norge som i Polen, her forstå det vikingaktige ved nordmenn og norske troll.
Norge ses så som en rimelig barnaktig kultur, og det ser jeg da i meg selv også, en naiv tro på egen styrke, feil.
Polakker er mer realistiske i hva de kan oppnå i samtaler. Man kan ikke oppnå særlig mye, bare slapp fullstendig av, du.
Man kan fortelle sin historie, det er det. Så får mottageren full frihet til å bearbeide dette helt på egen måte.
Nervøs.
Klarer såvidt spise.
Så kommer man på to ting, i rekkefølge, i og for seg banale ting, men nervøsiteten flagrer. 09.19. Tar dette seg ut?
Tja. Jeg kom meg ut, nå en time etter, 10.42, på pub. Bra.
Og har det greit nå.
Folk rundt hjelper. Slapper av.

The Polish quivering

 

The Polish quivering
gå på som en virvelvind
min
sak
ser
sånn
ut:
Når jeg går ut
følger jeg noen mer eller mindre faste ruter
knutepunkter
slås
følge med
lenger.

Dagligliv i Polen

 

Når man går på arbeid her kan det ofte skje at man tar trikken, man løser billett på vanlig måte og må som regel stå for gamle folk skal sitte. En uskreven regel, ubrytelig, så henger man i stroppen ned mot sentrum hvor kontorene ligger og setter seg ved pulten og skriver ut regninger og er saksbehandler for et eller annet byrå, hele dagen med nye kunder, for eksempel, slit, går hjem og spiser middag og legger seg til å sove.
Hva gjør man så, jo man ser på TV og spiller kort og tar seg en pils og kanskje en liten tur på pub for å treffe venner, lokalet, spiller dart og greier, helt som i Norge og den vestlige verden.
Det prosaiske, ta bilen bare til lengre turer, som en søndag, besøke slekt, videre hit og dit i sentrum av og til på shopping, på markeder hvor det er billig og barna på søndagsskole og så videre, og dans og turn og idrett, lekeplasser for små barn i periferien.
Så kan man sette seg i en park en stille stund av og til, med en avis eller en bok, ungdommen har walkman som seg hør og bør og noe skate og rollerblades, de går på pub, kafé, befolker dette annekset i samfunnet og jobber der og jobber på restaurant til den sene nattetime og noen jobber rævva av seg, for spenn skal dem ha.
Man biter seg liksom ikke mer i dette her, som omreisende tulling fra Norge, det er mye skriving på natta da, for å bli klar over hva man har sett, for her skjer det mye man ikke bevisst får med seg med det samme, selvfølgelig.
Kirka, ja, kule saker for dem som har peiling og interesse for saken, dette gnålet om fæle polske katolikker må du lenger ut på landet med for å si det slik, i første omgang er dette en kultur, til begjær og studier.
På hengende håret, ikke hengende hager i Babylon, kristendommen har noe som heter «den smale sti», så ikke i Babylon, der livsglede og overflod synes å være en mer bevisst del av kulturen.
Mennesker derfra er varmere, nei, med jødene og de kristne kom et mer nøysomhetsideal, eiendom var tvilsom i seg selv, så ikke i Babylon.
Dette er fint å se. Kristne skal ikke vise livsglede, det er man forskånet for i denne delen av verden, heller være sure og bitre og skeptiske hele tida.
Jeg så en glad polakk i går, han gikk sammen med en veldig flott jente, og han var glad, det syntes, og ikke bare stolt over «dama mi» som de fleste idioter er som går på by'n med følge.
Det er første gang jeg har sett i Polen, og det blir en del uker til sammen her nå, fire måneder.
Det varmet.
Det å slite og skulle leve moralsk er fra jødedommen og Paulus, for å si det kjapt, i ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød, og den som ikke arbeider skal heller ikke spise, man planlegger å ta dette opp i dertil egnede forsamlinger etterhvert, arbeid, hva er det.
Det er klart at Islam også har moralregler, men det er for underklassen, de herskende klasser lever seg ut og brer seg ut og er flotte folk, som den gamle europeiske adelen, kultiverte og nøysomme og samfunnsopptatte så det holder, for eksempel, på Finnmarksvidda går de tur, og tar hurtigruta, og er ikke blodsugere og er spandable og riktig herrefolk.
Tusen og en natt er jo flotte saker!
Det er nok slik, at skal man forstå folk og ting og tang må man sette det i relieff. Solidaritetstida kan gås opp, kommunist-tida, polsk politikk er merkelige saker, men kan forstås som en reaksjon på kommunismen og Sovjet nå, i stor grad, da polakkene følte seg skikkelig undertrykte av herrefolket, og det er noen som sier at den polske nasjon ikke var fri før 1989.
Faktisk. Et vannskille, for dem, så da kommer alle polske tradisjoner opp i lyse dagen, som før lå gjemt i det underbevisste, det må man vise storsinn over.
Og jeg går i disse gatene, ulice, tenker, på alle visdomsord folk har kommet til meg med om Polen og Krakow gjennom årene, og noe stemmer, noe kan jeg bruke, andre ting ikke, selvorientering er det eneste.

Polen antatt

 

Her er Adam Mickiewicz, Polens Wergeland, midt i Krakow by, 1800-tall, stor helt, og viktig for polsk mentalitet og livsfølelse, om det gode livet på landet, uhyre poetisk, i hovedverket Pan Tadeusz.
Polakker kan dette på rams, som italienre kan Divina Commedia av Dante og nordmenn mer før i tida Peer Gynt. Ibsen.
Men uansett, jeg er her og trives og sender denne teksten fort som faen fordi det ikke er akseptert at andre enn polakker står og skjønner dette landet men jeg prøver bare å si at jeg har antatt Polen i mitt liv og skjønner noe som er bra og kan bruke det men det er nærmere meg selv enn nærmere deg min Gud eller brud og slapp a'

hm

 

Det som er en greie nå er hvorfor. Hvorfor er det slik at noen hater noen. Er det på grunn av språk. Av manglende forståelse, er det slik

Innenfor murene

 

Det er altså ikke fengselsmurene som menes her, men innenfor bymurene, innenfor slottets murer i Krakow, hvor de har en katedral av denne typen, hvor det høyre taket er av rent gull. Det kunne ikke eksistert overalt, for å si det slik, de store murer og den kinesiske mur og Festung Europa er et faktum, og bak der lever man flott og fint og vaktene tar seg av bermen.
Skal man videre påstå noe som helst om dette her, er jeg her ikke freidig men konstaterer faktum, det dreier seg om det fine livet innenfor murene

Polsk livsfølelse

 

Interessant å se seg selv liggende på en stol svettende i meget merkelige omstendigheter i en hage et eller annet sted i dette landet når det våres

Kirken i Polen

Hemmelig, foreløpig, gammelt, i en sfære som noe ganske annet, enn det dagligdagse. Man merker at det er mange mennesker ute søndager, og gudstjenester hele tiden, fra tidlig morgen, polsk TV er opptatt av paven, og så videre, i det daglige liv er kirken ikke der. Den driver ikke med hverdagssysler. Den er på et annet plan.

 

Den spilte en politisk rolle fram mot 1989, og under tider hvor Polen ikke eksisterte som nasjon. Og det er blitt sagt at polske katolikker mer var katolikker av form og ikke av innhold, fordi poenget med kirken var at den symboliserte den polske nasjon.
Det gjorde språket også. Og dagens polske skriftspråk er stort sett fra slutten av 1500-tallet.
Men kirken som noe hemmelig. Kirken som noe annet. Som målbærer noe mystisk, noe åndelig, det dagliglivet ikke får med seg, som filosofien.

 

Kirken forsøker å si noe om livet slik det er, i og for seg, som filosofien. Hva er det.
Så lever man vanlig i ukedagene og går i kirken på søndager, i Polen. Fortsatt.
Synd er et sentralt kristent begrep. Jesus tilgav våre feil, våre mangler, det som blir kalt synder. Der vi ikke ha oppført oss overfor våre mennesker som vi burde. Etter moralreglene. Har ikke vært snille. Avvist en tigger, for eksempel.

 

Eller blitt sint på en eller annen dust unødig.
Dette er fremmed for folk i dag, for folk møter folk, møter andre mennesker, og forlanger respekt. De som ikke gir en respekt, forteller man bare at fuck off. Det er det. Respekt. Respect!
Og man kan krangle, og forlike seg etterpå, dagen etter, for eksempel. Greit. Dette er tosidig.
Så kirken er en fortidig greie.
Den har virket nasjonalt samlende i Polen, men det er historie.

Polen, hva er det

Når man ser gjennom det polske landskap, i fortid og nåtid, er det en del vendepunkter i historien man får greie på, som slaget ved Grunwald i 1410. Der vant polakkene en avgjørende seier over tyskerne, med sjefen sjæl kong Jagiello, som troner, han har universitetet her sitt navn etter. Det Jagiellionske universitet. Grunwald, der ligger en tysker, nede, drept, dermed var det det første tyskerne gjorde da de erobret Krakow i 1939, sprengte dette monumentet, senere ble det gjenoppbygd, rekonstruert. Viktig.

 

Kanskje man kan se mer, i historien, mer og mer og mer, men det er ikke lett, for denne glorifiseringen av heltene skygger for sola, det er mer og mer vanskelig, for alt dette er sikkert løgn og bedrag, seierherrenes historie som alltid, for Olav Trygvason, «Tolv idrottar kunde han», sikkert, og så videre, vi vet at det er krig som gjelder, og retorikk, det er bare løgn og lureri alt sammen, for å rettferdiggjøre den herskende klasses maktposisjon. Sånn er det fortsatt.

 

Men historien er der, til bruk, og fortellingene fins, man må bare lese dem med kritisk blikk, som nådegaver til en ny konge, som man ikke turte legge seg ut med, det fins beretninger fra slaget ved Grunwald hvor denne Jagiello var skikkelig smart krigsherre og strateg, videre er den neste på lista Jan Sobieski 1683, som hjalp wienerne mot tyrkerne så de ikke erobra byen, videre er det mange forhold som må tas i betraktning, men Polen fins, og lever, som nasjon og språk og identitet for mange, jeg er polsk. Ha ha, fuck off.

 

Men det er noe her, noe som man må vokte seg for å latterliggjøre, vi er slik vi også, med glorifiserte helter, som Olav den hellige og alle de der, og Henrik Wergeland og så videre, men Henrik Ibsen er det vanskelig å fornekte, som Edvard Munch, som er verdensfigurer, og vi ser til den polske kulturen i dag og før i tida der det klart finnes en del ruvende skikkelser, Grunwald-monumentet står på Plac Matejki, etter Jan Matejko, monumentalmaler fra litt over hundre år tilbake, og dette mener jeg er skikkelige saker og stor kunst, og flere i den polske kunst- og litteraturhistorien, og fram til i dag, der vet jeg ikke nok, bare noen highlights, men det er merkverdig dette der med historie, det er.

Et sagn

Der man drikker seg full på sprit og blir høystemt og gauler, der man drikker så ingen klarer å følge en i ens resonnementer, Der man drikker til alle tror man ikke klarer mer. Polen! Russland! Finnland! Vodka!

 

Der man har den tro at man ikke vet at morgendagen kommer, der man sover som en bjørn, en geit, et villsvin, som en stør, som en abbor, et kveg, en ulv, en bison, en mammut, legger på seg den mening at alle er idioter!

 

Der man plutselig får det for seg at hva faen var det du sa til meg for to uker siden! Din dritt! Dette kan jeg ikke ha på meg.

 

Der ingen har noe som helst med å mene noe som helst om at jeg drikker! Skål!

 

Jeg bare er her, og du får faen meg se å slappe av!

Kazimierz

 

Stille del av Krakow. Av Polen. En ting er at det ikke er skranglende trikker her, men det er det ikke i Krakow sentrum gamlebyen heller, og der er det ikke biler, men det er det her. Stille. Bånn i bøtta, var jødene, under krigen, i rennesteinen, mobbet, steinet, sparka ned, uten forvarsel, hundsa, plaga, så drept, i stort, og det er ikke jøder igjen her nå.
Men bydelen med veggene består. Klinisk rent for jøder.

 

Klart man kan skrive seg inn i en klagende tradisjon her, men det er det nok av, nå er dette historie, som Djenghis Khans nedslakting av folk, poenget er nå å levendegjøre historien, forstå, til bruk.

 

Videre, videre, rundt i gatene, med lys og lykte, se, se, se, undertiden i snitt, som et fengsel, andre ganger med håp, mer med fremtid, hva skal denne bydelen brukes til, i all sin gamle elendighet, her fins massevis av kafeer, det hippe Krakow er her, der det er som Blitz, for å få noe sammenlignbart ut av det, sort rockemiljø, Kampen Verksted, feterte moderne unge svarte mennesker nå også med laptop

 

og det viser seg en stemning som er mer annerledes enn man oppfattet ved første øyekast, der bydelen var meget vanskelig å sette seg inn i, danne seg et bilde av, få form på, gateretningene og slikt, der man nå ser at dette synker i havet mer og mer som gammelt historisk monument, på tide.

 

Neger

Det fins ingen negre i Polen. Merkverdig for en nordmann, man vet at det er et eller annet 96 prosent etniske polakker her, fra 1945, Og Polen har vært regnet for fattig, ikke i stand til å motta flyktninger. En og annen neger har jeg jo sett, her i Krakow, eller 2 3, men det jo et helt annet antall i Norge og Oslo, og i Bergen og slikt, men i Oslo dominerer mørkhudede gatene i sentrum øst. Sånn er det ikke her.
Det fins heller ikke pakistanere, knapt noen tyrkere til å drive kebabsjappene her, nei, de som ikke er polske går stort sett på det store universitetet her og kan være amerikanske negre, mest sannsynlig, og det er greit og flott og enkelt og man har bare med polakker og studenter og turister å gjøre.
Man kan høre norsk her, på markedet, og man kan føle seg som neger her, eller eventuelt jøde, for å ta litt sterkt i, det etniske er til å ta og føle på, på universitetet er det vel bedre, men sikkert ikke lett der heller for utlendinger, man kjenner studenter som har studert her i mange år og fortsatt ikke kan polsk. Nordmenn.
Hvit neger, jo, det er et godt utgangspunkt, det å lære seg polsk skikkelig tar tid, ikke bare fordi det er komplisert og nytt og alt det der, men polakker liker ikke andre enn polakker. Nå er det sagt. Prinsipielt fremmedfiendtlig, et land med en stor selvforståelse, som har kommet til hektene, knebler alt annet enn polsk, gidder ikke snakke engelsk selv om de kan det, hater russere som pesten, mer enn amerikanere, også det er fremmed for meg.
Les Coleurs, Kolory, stedet jeg sitter på nå, i skrivende øyeblikk, i Kazimierz, den gamle jødebydelen, er mer internasjonal og har bed & breakfast og trådløst nett og her er det mange med laptop, et mer internasjonalt miljø og vanlig, det kunne vært i New York hvor det ikke er noe pes å sitte på nett med masse folk rundt seg hele tiden og skrive. Flott.
Mentalitet. Polsk er et språk og er en etnisitet, en folkegruppe, med et land kalt «Polen», det fins polakker utenfor grensene, nært spesielt i Litauen, som er gammelt polsk land, Vilnius hovedstaden spesielt, og videre masse emigranter, fra fjern og nær fortid.
Så det fins rimelig mange flere polakker enn de som bor i Polen. Men slik er jo Norge også, det får man dermed større perspektiv på. Utvandringen til Amerika, spesielt.
Og det fins flere områder i Tel Aviv hvor man klarer seg fint med polsk, har jeg fått greie på.
Neger i Polen, i mangel av andre negre, nei,



man klarer seg vel alltid.

Polen gråter

 

Når man ordner seg en bil i Polen, hvordan gjør man det? Tja. Det er hvertfall et faktum at bilparken har økt enormt de siste åra, folk parkerer på fortauene overalt her i Krakow, man har bare måttet tillate det.
Nå har det regna her fire dager nesten kontinuerlig, etter godværsperiode med sommer og skikkelig varmt, nå er det høst, og hvilken høst, plutselig satte det inn med skikkelig regnvær og 11 grader og før gikk alle bare i T-skjorte, nå er jakkene på og jeg kjøpte paraply. Det trodde jeg det var var i Bergen man trengte.
Men det lysner igjen, kanskje dette regnværet nå går mot slutten. Nå får det være nok. Polen har forandret seg kraftig siden 1989, når begynner det å sette seg, når begynner det å gå sin vante gang mer, som det heter.
Nei, polsk natur er blomstrende, fin, flatt her og vind av og til, det blåser en smule akkurat i øyeblikket, mulig det er skyene som blåser vekk, så vi får brukt dette teppet av regn som har lagt seg på bakken til noe fruktbart. Da oser det, i parker og over hele landet i fryd og glede og man går tur langs Wisla og det er riktig så pent og vakkert, der kjærestepar sitter ved bredden for seg selv og alt er som det skal være og mange sykler heseblesende forbi for å trene til en eller annen turnering i et eller annet på en eller annen måte for fortsatt er det et poeng i Polen å være best og bli helt som i de gode gamle dager da sola rant.
Wisla er altså en elv, Polens store flod, som går fra fjellene ned til Krakow og vrir seg sakte sakte sakte gjennom det polske flatland og man merker nesten ikke at den renner der den blir bredere og bredere.
Gjennom Warszawa, ut ved Gdansk, til Østersjøen og det er mange slike Europeiske elver, noen renner mot nord, andre mot syd, Elben og Rhinen og Wisla mot nord, Donau og Dnjepr og Don mot syd, Volga til det Kaspiske Hav.
Nei, en hellig flod for polakker er Wisla, mer om dette siden, i omløp for å forstå dette merkelige landet med de mange fasader og ting og tang og små skobutikker Obuwie og små klessjapper Odziez, og så videre, og et stort gigantisk flott moderne supermarked ved Krakow jernbanestasjon som også har sin sjarm og er kopi i mindre format av jernbanestasjonen i Wien, har jeg fått høre, vite, og det er mye å ta av.

Kanskje

 

Kanskje det er folk på gaten i dag som jeg kjenner, kanskje det ikke er det, det er det det dreier seg om, her jeg går her uten penger og frykter bare vinden. Hovedgaten og greier, nei, det burde snart komme noen nå, ellers er det muligens for sent, jeg segner snart. Jeg tigger ikke, bare på følelsen går jeg her nå i håp og det er dager siden jeg traff noen nå, ikke minst er det en gravplass her borte, der kan jeg legge meg til å sove, kanskje, i påvente av et eller annet.
Rugby heter en butikk her borte, der selger de t-skjorter, kanskje jeg skal prøve å få meg jobb der som selger en time om dagen, mot provisjon, dermed kanskje det blir en kopp kaffe, og da er livet totalt forandret, sitte på kafé og slappe av, det er moten nå for tiden, en eller annen kaffebar, men med null penger i lomma går ikke det, men med en femtilapp er det helt fornøyelig, helt fett, men så var det røyk, men det er ikke lov å røyke innenførs, så da er ikke det så farlig, med en hundrelapp blir det en tipakning, og da ordner nok det meste seg. Små krav. Man må ha det, nåtildags, det fine livet på pub om kvelden er ikke gratis, det prioriterer jeg for hva det skal være, sitte der og treffe folk, da er jeg lykkelig, da kan alt skje. Venner og ikke, nye folk, meget stimulerende, kanskje vi kan samarbeide og greier, men i dette helvetet sier jo folk hva som helst, glemmer det dagen etter, det er klart at man ikke kan stole på folk uten videre på utelivet, men jeg kan ikke annet enn dette.
Kaffe ja, det kunne vært godt, nei, jeg tør ikke spørre om jobb der borte, de vil bare smile og banke meg opp sjelelig, tror du liksom du bare kan komme her og få jobb? Nei. Ha ha!
Vi kjenner deg jo ikke engang! Du skal bare stikke av med kassa, eller, det er det vi er redde for, du har ikke noe med å la oss få jobben med å passe på deg hele tiden, vi er i gang og har nok folk og slapper av, dessuten ser du jo ikke kul nok ut, du renner av svette, og ingen vil kjøpe av en slik tigger som deg uansett. Vekk!
Vel, skate shop da, de er vel tøffere og liker mennesker, tja. Ikke om jeg vil fornedre meg enda en gang, nok er nok,vrir på foten og går opp gata og tilbake igjen, men nå går det ikke lenger, de vil komme til å legge merke til meg, da har jeg ikke noe her å gjøre noen gang lenger, vi får finne nye gater og streder, jeg gir meg ikke.
Tøff type, det har jeg aldri vært, fly rundt og stjele og slikt og lure folk, men nå får jeg lyst, for dette her orker jeg ikke lenger, hundsa og kasta ut i gjørma på den måten der, nesten komisk er det, jeg ser for meg Donald som får sparken, konkret sparka i baken, og har merke etter en støvel i rævva, denne hvite nakne andebaken, og det er en klassiker. It's a classic! Nei, jeg er en komisk figur, og kan sikkert spille antihelt en periode og få en smule sympati her og der, men Donald er en tegneseriefigur, det er ikke jeg, om jeg må be, eller kanskje jeg til og med er det, ufrivillig, en regelrett komisk person som prater på kafé om hva som helst, men aldri har penger dagen etter og går for lut og kaldt vann, er ikke det komisk, vet ikke jeg, jeg prater og prater men det fører jo ikke noe som helst sted, bare til gata om dagen og om og men og usikkerhet og dritt og paranoia og skal tro hva folk mener om meg og greier. Huff.
Verdighet ja, det har jeg i fleng, er snill og grei og sier unnskyld og det må bety at jeg kommer fra et møblert hjem eller noe slikt, med fine vaner og man skal være høflig og greier og har ikke skaffa meg noen jobb og bare har det som hobby å gå på pub og snakke med folk, jeg har bare lært å snakke korrekt, ikke gjøre noe, aldri vært noen handlingens mann, bare prata.
Gud som vi prata hjemme! Vi gjorde ikke noe annet, det manuelle arbeidet, arbeidet for penger fikk andre ta seg av, vi leste bøker og snakka om det og var høflige og baksnakka ingen, fór ikke med sladder nei, ikke på vilkår, vi kunne omtale folk, men det er noe annet.
Nei, høvisk tale om vitenskap og kunst og psykologi og vi maltrakterte fjernsynsapparatet og så på filmer og diverse dritt og hva har dette med virkeligheten å gjøre, jeg fikk meg en utdannelse, men mista jobben fordi jeg var for snill med folk, tålte ikke presset å være lege nei, sov ikke om natta og bare gjorde som pasientene sa, til og med de narkomane, for man måtte jo føye seg og være empatisk og snill og forsøke å forstå dem beste mulig, do nekta!
Jeg ble avskilta tvert og var ikke blid men det nytta ikke noe hva jeg sa for jeg hadde skrevet ut for mange tabletter uansett, mente de, men det er ikke det jeg skal fortelle nå, for jeg bare går her og sutrer.
Sutre, ja, det er en erfaring det også, tåle lidelsen, jeg er god på det, alltid, tåle sykdom og greier og tåle varme og kulde, jeg var bedre på å tåle varme enn kulde, tåle motgang ja, i dette er jeg svett og vet at jeg svetter mye og godt og det er vel en grunn til at jeg tåler varme så bra, men hvorfor svetter jeg, jo, for å tåle varme, jeg tåler varme rimelig bra, men ikke uten mat og drikke, det er forferdelig varmt nå, jeg renner bort.
Nei, la meg skvise ut på denne måten, bare fordi jeg ikke er tøff nok, jeg må begynne å slå meg fram, lære meg knepene, i det virkelige liv, jeg som er vokst opp med bare mor og greier, dette er kvinnefiendtlig! Jeg er god på å lytte og forstå andre mennesker, men hva med meg, nei, jeg bare renner bort, i en følelsesfylde der jeg kunne lagt meg ned for å gråte.
Nei, jeg kan bare prate og skrive, ikke slåss og kjempe for mine rettigheter og min selvfølgelige plass i verden, det er andre som har det verre enn meg, sikkert, og mange dør, men det vedkommer ikke meg noe større nå, eller uansett, det er mitt liv.
Med ryggen mot veggen pleier jeg å være god, det ordner seg gjerne på et eller annet vis når jeg er lengst nede, jeg finner en handlevogn med noen penger i eller noe sånt, gjett!
Men ikke for øyeblikket, det blir bare varmere og varmere og verre og verre, jeg tror jeg forgår, setter meg på en benk, finner en sneip, lighter har jeg, ser ut som en boms, skal jeg oppsøke skikkelige bomser, tja, de bruker å være noen spesielle steder, men de vil vel bare flire av meg de også, regner jeg med, og jeg orker ikke gnålet deres om mer brennevin og de drikker rødsprit og hva de kan få tak i og prater tull, ikke min greie, men bomme røyk av dem kan jeg alltids, en og annen gang, for de har bomma røyk av meg før, og øl også, men de er ikke her, ikke akkurat her, det er langt å gå, dere, men jeg er her i Storgata og orker ikke mer.
Katten med de lange slagstøvlene, piken med svovelstikkene, jeg drømmer meg bort og faller muligens i søvn et øyeblikk og ser for meg en terrier av en bikkje fra før i tiden og jeg snufser og faller omkull, tror jeg, men det er vel bare i drømme, og jeg ligger på gaten og ingen gidder å se til meg, og jeg har ikke noen tro lenger.
Nei, jeg kommer hjem igjen og legger meg på sengen i frykt og tør ikke gråte og er ikke. Her. Bedre å sove, drømme, komme til hektene, i en fjern by, et helt annet sted, leve på en drøm en periode, selge leiligheten og bruke opp pengene på nye sosiale kontakter og lære meg et språk, polsk og tro at det nytter noe som helst når pengene er brukt opp, for da kan jeg ikke reise hit lenger og leve som greve, nei, jeg frykter fremtiden, kjære.
Vesentlig å forholde seg til slike problemer nå, før det er for sent, men jeg er fløtepus og kan ikke annet, har ikke noe annet repertoir, sånn sett, men det er mulig å lære seg hva som helst, så jeg leter med lys og lykte etter andre måter å oppføre seg på, andre måter å leve på, jeg fotograferer og styrer og lager video og planlegger film og store ting og skuespill her og der, men ingen kommer, ingen vil samarbeide med meg, for jeg stiller krav om menneskelighet, at du skal være deg selv og ikke bare jobbe for spenna, mine samarbeidspartnere er helt ute og griner og får ikke til noe selv de heller, samfunnet holder bare ikke.
Jeg kan gå på nett og greier og frike ut der og skrive masse tull som nesten ingen leser og de hundser meg der også og det halve kunne vært nok, ingen vil leve. Det er der det ligger. De skal bare prestere ting, den karusellen er jeg ikke med på.
Jo, jeg bestemte meg for Polen for to år siden og er her, med laptop og lærer meg språk og har fortsatt penger og det er billig å bo her og leve her, på trygd, og det kan jeg i og for seg fortsette med inntil prisene i EU blir jevna ut, men det er ikke noe galt foreløpig, og øl og røyk som er mine store utgifter i Norge kommer ikke til å gå opp vesentlig her i Europa i overskuelig fremtid, det er da noe, jeg slipper å gå blakk.
Men å bli en skikkelse her som mange vet om og fly rundt og skrive og gå på internett og greier og ikke tjene noen som helst penger, det er ingen fremtid, selv om det går, på et vis, jeg gir meg ikke.
Ctery bilety! 4 billetter, det koster en tier, ti zloty, og det er tjue kroner og da regner man ut at en trikkebillett koster fem norske kroner og det er billig i forhold til hjemme men det blir mange trikketurer, og mitt prosaiske problem nå er at jeg kan finne fram til månedskort og vet hvor man kan kjøpe det, men jeg vil ikke presentere meg som turist eller helt uten kunnskaper i polsk og det er nødvendig og jeg vet ikke hva månedskort heter på polsk og jeg tar det fullstendig med ro, jeg vil bli kjent med folk. Klin nødvendig, avgjørende, jeg tar alt den kommunikative veien.
Nå konkret kafé Pauza, i hovedgata Florianska i Krakow, monden gate som er hovedveien til jernbanestasjonen fra sentrum og jeg ser butikkskilt utafor her og er nesten alene i lokalet en tidlig høstdag, september. Nå.
Jeg har oppnådd noe, lever ut min drøm, fra mange år tilbake, bo i Øst-Europa, reise rundt og skrive, dette er ikke bare flukt, det er konkret, prosjekt, så får man se om noen vil ha mine skriverier, jeg har blogg og bygger hjemmeside.

Teatr Bagatela

 

Teatr Bagatela ligger ved det mest folkerike stedet i Krakow, der trikker møtes, der det er et yrende liv alltid, og du får følelsen av menneskemengde, det myldrer, myldrer, det er som en maurtue, og her ligger Teatr Bagatela som også trikkeholdeplassen har navn fra, Bagatela, her begynner Karmelicka, og her begynner gamle Krakow, andre veien, her ses ul. Szewska, skomakergata som går inn til selve midten av byen som er gamlebytorget Rynek Glowny, hei.
Nei, trikken går opp gata og skriker som gamle trikker gjerne gjør, der de svinger inn Karmelicka oppover mot fjerne bydeler, som Lobzow og videre mot Bronowice,. Der IKEA ligger for å si det slik, andre veien går trikken fra Karmelicka to veier, en mot Filharmonia og rundt Krakow gamle til høyre, anndre veien går trikk 4, 13, 14 og 24 til venstre, noen møtes bak på andre siden, noen går til Kazimierz, jødebydelen som ligger på andre siden, man kan gå dit. Herfra, ikke lange avstander noen veier her, ved teatret, Bagatela, her spilles Tsjekov nå, for eksempel, altså et seriøst teater, som jeg ikke har peiling på hvordan drives, men den søtladen stemningen her på denne teaterkafeen fra utsiden er ikke meg bekjent beklemt, som det er ved teatre i Norge, som er høyborgerlige så det holder, men jeg er utenfor, jeg er ikke innenfor, ikke riktig ennå, men om litt, for her vil jeg bli en stund.

 

Polish life

Structured by somebody, perhaps, life now in Poland is sexy. I don't like to use such words, ordinarily, as sexy, an adjective, life is sexy, but, to say the least, modern polish life seems extremely sexy. To make something out of this with pictures is not easy, but, we can start with misfits, pictures of other things, to get more close, close to reality.
Look closer, a term from Philosophy, when you think something of something, judge sometning, of something, that the girl you see up there in the street is from Japan. You can ask her, but cannot be sure she is telling you the truth before you know her, perhaps she does not know herself, so when can we be totally sure, there is much in our life we don't remember.
Can we reckognize a Pole if we don't hear the language? By body attitude and so on? In the way they dress, certainly not, this is kind of prejudices, but to get more close, you got to believe your own prejudices, later you can come closer and see the human being you are talking to, and then everyone will also change. Types are not constant. Never.
Everything is culture and background, your framework of references.
So what shall we say, I will investigate this, for for mye case, the polish life distract me from learning the language, I can't get too close to their cabinets, something is always missing, the flavour of these people I only can say seems deeply misunderstood.

 

Babes and dolls, they are not, they are something completely different, the girls, just for the sake of misunderstanding, take an ordinary citizen from Norway, a local, so to say, will think instantly that these girls happen to be extremely interesting, but it is a question of sexy style, not of sex.

 

Wait and see.