i dag

.



Hm. Gi tål. Vente, se, ikke sjanse, ikke ligge på været, ikke være passiv, være til stede, være klar, alltid. Man trenger mennesker, kontakt, for å tenke, slappe av, være, å kunne være seg selv er meget påkrevet, alltid.
Henrik Ibsen jobbet med å bli konge, gjøre det helt store, men det dreier seg om å være konge i eget hus, kunne styre selv, rett og slett, dermed ser jeg en greie, en historie jeg har, leste Peer Gynt 1975 og så det på teater, studerte norsk på Blindern. ”Hvor er mitt kongerike?” Peer Gynts leting. Slott over slott seg bygger!
Han fant det ikke.
Denne letingen, som er dramaet Peer Gynt, var inspirerende, og det er et viktig drama idéhistorisk sett, også for meg, senere drømte jeg at jeg gikk inn på det kongelige slott i Oslo, det var komplisert å komme seg gjennom alle gangene, gnomete, men jeg fant fram, der så jeg kongen, Olav V, han så ikke helt bra ut, i min drøm, jeg lurte på hans helse, hvordan det sto til, som jeg sa til ham.
Dette betyr at kongen i meg selv ikke hadde det helt bra. Symbolsk ja.
Det dreier seg ikke om å være konge, ytre sett, men indre, ha en greie på kontroll over seg selv, kunne stole på seg selv.
Det gjør jeg nå.
Kunne føle seg fram, finne det rette, spise, treffe folk, å kunne fortelle om dette er påkrevet, nå leser jeg en bok, Jürgen Habermas Theorie des Kommunikativen Handelns, kom 1980, den bygger på den vestlige tradisjon i stort.
For å kunne forstå den boka må man kjenne til Kant, Hegel, Wittgenstein, rett og slett, uten dette er dette uforståelig, dessuten Aristoteles, jeg leste disse fire filosofene i fjør, de store verkene deres.
Habermas’ verk viser nivået, der vi er, i vår tenkning, og nordmenn flest har ikke peiling.
Normativ handling, bevisst følger folk flest bare plikten. Og alle skjønner at handlinger flest er rent ekspressive, for å bli likt.
Og så driver man med målrettet handling, som er handling for å tjene penger.
Habermas’ begrep ”kommunikativ handling” er mer meg, at jeg kommuniserer til andre i alt jeg gjør, skaffer venner på feelingen og tar kontakt med de jeg føler for, alltid. Skaper fred.
Er man under åket av bare det normative, gjøre sin plikt, er man egosentrisk, som i målrasjonell handling og ekspressive handling, de tre typer handling som idiotene driver med, så kommer man til seg selv og kan alltid handle kommunikativt.
Theorie des Kommunikativen Handelns er skrevet under den kalde krigen, denne saka blir også nevnt i innledninga, der det dreide seg om å bygge bro over fiendebilder for å unngå den totale utslettelsen. Som nå.

Buddhisme

.



Da man ikke hadde peiling, satte man seg inn i det, det dreier seg noe om opplevelsen av andre, i zen dreier det seg om kunst, overskridelse, en tilstand. Nirvana. En tilstand av ro, hvor alt er fint. Greit. Kan vare en stund, rimelig lenge.
Buddhistisk meditasjon søker å oppnå den tilstanden.
Og så kan de komme til å oppnå tilstanden ”nesten”, vil ikke bli forstyrret i sin ”ro”. Sin tilsynelatende ro, de søker den hele tiden.

Norge

.



Hm. Masse rart. Pontoppidans forklaring, bibelhistorie, i og for seg er Norge som man tar det, men i nær fortid var landet protestantisk og moralen sitter i. Tankegangen. Hva er det pietistiske, noe med at man skal være rene, rene i handling og i politisk tale, ikke stil, det er noe annet, det er noe med konsekvens.
Du skal ikke være tvetydig, din tale skal være ja ja og nei nei, ikke noe midt mellom, har man sagt a, må man også si b.
Tydelig, man ser seg selv til det svartner for øya, har man først tatt et standpunkt, skal man være til å stole på, har man først havna i helvetet, skal man vær så god være der, fordømt, la det stå til.
Kan jeg være så snill å få et eple? Det sier folk, ”selv om det ikke heter det”, nordmenn skal være snille, klarer de ikke det, blir de det motsatte, fulle av hat.

Sang

.



Når høna sparker bakut, i berget det blå, går man hodestups inn i en drøm, om bedre tider, der du vet, i trollfjellet snakker man med bjørn og ulv og er på veide langs alle fjordarmer og griner.
Av og til kjører man E6, nord, videre er man seg selv i en hytte på ski, setter seg selv ved peisen og tenner en sigarett og humrer og leser en bok til nytte for noen hver, ikke bare for en selv, det å kunne snakke ed folk er en tematikk.

hm

.



Alltid beredt, alltid utsikt, alltid fremtid. Mandag i dag, se på folk og se på folk og snakke med folk og skrive tekster og møte folk og så får vi se.

Verdens realitet og verdens tilsynelatenhet

.



Man ser en film. Og får en opplevelse, som man kan meddele andre etterpå, for eksempel Taxi Driver, kjent film, i erindringen er det en del saker der, Martin Scorsese laga den filmen, katolikk, veit jeg, om en Vietnamveteran som ikke fikk sove om natta og like gjerne ble taxisjåfør.
Så er dette en berømt film, see what I mean, med replikken ”Talking to me?” Der Robert de Niro som skuespiller planla et mord foran speilet.
Talking to me? Har gått inn i språket.
Det er ”tøft”, det der falt i god jord i verden.
Vel, jeg ser videre på en bok, for eksempel en kriminalroman jeg en gang leste, av Norman Conquest, pseudonym, må dette være, for dette betyr Den normanniske erobring, kjent sak i England, jeg var for liten til å forstå dette da jeg leste den.
Man oppfatter ting.
Her jeg sitter ser jeg en gate, jeg vet ikke hvem som bor i denne gata, ikke det at jeg ikke kan finne dette ut, men det har ikke umiddelbar interesse, og så snakker jeg om denne gata med andre, får opplysning og hvem som bor i nummer 23, en, som jeg kjenner, da ser gata annerledes ut, med en gang, det blir den gata der KK bor.
Det jeg vet farger synet.

Smålåtenheten

.



Hm. Norge er karakterisert ved lua i hånda, og nisselua langt nedover øra, som en struts, videre seg selv nok, her i nord, jeg føler meg nå i stand til å begynne å karakterisere det norske på en ny måte.
Nordmenn er ansett som godtroende, ensomme mennesker som trenger andre, dermed blir ukritiske, til inntrengere, innvandrere.
Jeg tror det der er så ymse, ikke i Norge, det er nordmenn i utlandet, på reise, til sjøs fra før, som møter folk med velvilje der de kommer. Ikke hjemme.
Nordmenn liker hogst, brennevin. Videre liker nordmenn å kødde det til for seg, skape forvirring, det er vi mestre til, komme inn i floker, uløselige, der er jeg.
Jeg ser, organisere noe som ikke lar seg gjøre, skryte av dette mens man holder på, nå er vi i gang, og så blir det ingenting av det, og man er sur dersom noen kritisere, gå på håpløse prosjekter, det er jeg god på.
Jeg ser, og så er vi gode på hemmende selvkritikk. Dette gåkke. Det er noe urealistisk ved Norge, svinger mellom optimisme og pessimisme, rett og slett, vi har ikke kontakt med virkeligheten.
Vi ere en nasjon vi med, ikke med, ikke stolt, ikke rett frem, gå til siden, gå utenom sa bøygen, vi er ikke til stede i denne verden.
Norsk hiphop, for eksempel, det dårligste vi kan, videre er vi dårlige kopier av internasjonale trender så til de grader for tiden, er ikke.
Erbe, arbeid, det gidder vi ikke, tar skippertak og tror dermed alt går greit, som jeg ja. Det vedvarende rolige er for eksempel polakker ekstremt mye bedre på. Prosess, mot et mål, uten videre rett fram. Bare gjøre det. Full forvirring.