Positiv kriseløsning

Et beinbrudd, når det blir tilhelet, blir sterkere på bruddstedet enn før. Hvis alt går rett for seg.
Den økonomiske krisen, som gir seg utslag over hele verden, må man ha en tilsvarende tilnærming til.
En helhetlig politikk, der samarbeid settes først, i verden, om verdiskaping.
Det må gå rolig for seg.
Man kan ikke la verdensøkonomien gå sin skjeve gang, lenger.
Blid og fornøyd konstaterer jeg at type «businessmen» har fått en odiøs merkelapp hengende ved seg, for meg har de alltid vært tvilsomme, de som bare er ute etter spenn. «Make a fortune», ha ha ha.
Det er ikke bærekraftig.
Gode forretningsideer meg i rævva.
Dette er ikke fremtid.
Den mest sentrale forretningsidé er bankran.
Skal man ha penger, må man ha klart for seg hva man trenger disse pengene til.
Arbeidsvilkår er basis.
Grunnleggende økonomisk trygghet er først.
Mat, klær, hus.
En ekspansiv økonomi, nei, det er ikke slik lenger at there is nothing that succeeds like success.
Det er ikke veien å gå.
Positiv kriseløsning krever at man tar beina fatt. Går nye veier. Lurer, undrer seg, man vandrer til børsen, til Stokmarknes, får opplysning om fisk, fiskebruk, torskeoppdrett, man får opplysning om oljeplattformer, videre tar man toget og ser det ikke er prioritert, falt i fisk, i Norge, nesten, noe er galt.
Fellesskapsløsninger ser ut til å glimre med sitt fravær, det fins bare forretningsideer, det sprakk.
Transport er et behov. Å bygge Nordnorge-banen til Tromsø må gjøres.
Tog er trygt, godt, man ser, kan slappe av, ta en tur i spisevognen, og så videre, man er med på reisen, i stedet for disse private busslastene der man ikke vet hvor man befinner seg, er nervøs.
Hurtigruta er også en fin ting. Sjø, deilig.
«Konkurranseutsatte næringer», nei, brutto nasjonalprodukt, feil fokus, for økonomi måles i folks velferd og kreativitet, for en bedre verden.

Polsk-norsk samarbeid

I forbindelse med å kunne foreta noen grep her nå, sitter det i meg en form for myndighet. Jeg vet at folka i disse to landene har mye til felles, videre vet jeg nok til å si hva dette er for noe, det er økonomi. Bilaterale avtaler som fører til verdiskaping.
Snømåking er en verdi. Gulvvask også.
Amfetamin har ingen verdi.
For å si dette på en måte, for å få vekk kroniske samarbeidsformer som fins, at Polen forsyner Norge med amfetamin i stor grad, blir det sagt, påstått.
Forfatteren av denne bloggen kjenner til en påstand om at 70-80 prosent av amfetaminen i Norge kommer fa Polen. Dette må da sysselsette rimelig mange mennesker. Svart arbeid, kriminell økonomi.
Dette vet ikke staten noe om, annet enn ved beslag.
Men altså, trolig fins det et stort kriminelt samarbeid mellom Polen og Norge, har eksistert lenge.
Det er å ønske samarbeid som tåler dagens lys, rolige greier.
Brøyte seg rydning i svarteste skog, på Svartskog, den norske bygningsbransjen er i stor grad nå polsk drevet. Og når tidene ikke er gode, mister polakker i Norge arbeid.
Videre, det er nå mulighet til andre virksomheter. Det foregår samarbeid på miljøvern. Norske statlige organer er involvert i Polen.
Det foregår videre noe samarbeid på kunst, utveksling, på frivillige organisasjoner, med EU-midler, videre foregår det lite.
Å brødfø seg selv på dette området er mulig.
Norske lusekofter er etterspurt i Polen, men de er for dyre å kjøpe fra Norge, dermed kan de produseres i Polen, på norsk lisens.
Vider kan norsk kjøkkeninnedning eksporteres til Polen, design, og baderomsinnredning.
Et universitetssamarbeid foregår, på forskning. Og studentutveksling, via ERASMUS, EU.
Man kan ta det derfra.
Kreative ideer fins, og saknes, og kan kommes på.
Det kan foregå samarbeid på statlig plan, og i privat sektor. Norske eksperter er konsultert for skipsverftet i Gdańsk.
Sild, i Østersjoen, Østersjøen har tradisjonelt rikt sildefiske, men nå er dette innhavet ikke lenger særlig godt, man tror silda ikke er god nok, havet er regna som forurensa, og Østersjøen er vanskelig å renske opp, for det er liten gjennomstrømning.
Śledź, som sild heter på polsk.
Det er et utall av forskjellige sildebokser i polske matbutikker, og på enhver restaurant kan man få sild som forrett, gjerne i flere varianter.
Norsk laks fins i Polen, oppdrettslaks, Kanapka Norweski er laksesmørbrød.
Kanalene er der.
Jeg tror det er flere muligheter.

Ok

En opplevelse her om at polakker er preget av en grunnleggende mistillit til alt. De tror ikke på noe, av det mennesker sier til dem, deres virkelighetsbilde er regelrett skepsis.
Du skal ikke tro at du har noe å fortelle oss. Det er ikke gjensidig.
De er rett og slett kul umulige på dette!
Jeg ser det mørke i øynene deres, det ville, der de ikke kan tro på noe, og er det noe rart at de er kristne. De må ha NOE å tro på.
Ok. Jeg føler meg fram da, til deres sirkler og indre sirkler, der betraktninger foregår, om alt mulig, her i Krakow, på slikt som universitet, der Kopernikus var, en periode, og jeg føler meg som i Drammen, av en eller annen grunn, Polen er provinsielt.
Arendal, Stavanger, Hønefoss, Skien, med lokale størrelser som ikke kan prøves i argumentasjon med den store verden, en sandkasse. Vennekrets, mafia.
En lekegrind, føler jeg er synspunktet, rett og slett, der de har gjerder mellom seg og alle andre land i verden, er murt inne av fortida, av stormakter rundt og er fengslet, i fengsel, bastet og bundet, tror ikke de har lov til å si noe, tenke selv, barn.
Dobrze!
Godt!
Ta det derfra.

Intellektuell

Har en intellektuell slips? Er en intellektuell distré? Tenker en intellektuell mye? Tenker han før han snakker? Hæ?
Jeg har først og fremst lyst til å avlive begrepet, for dette med å «bruke hjernen», som er den folkelige forståelsen av intellektualitet, er jo bare løgn og bedrag, ikke interessant, poenget er om man sier noe sant.
Et litt tilsvarende begrep er å være lærd, evt sprenglærd, kunne sitere mye og greier. Slike folk kan man dra nytte av, for de kan vise til mange synspunkter på en sak, gjerne, det er bra.
Å ha peiling på en sak, betyr å kunne argumentere rundt den, være åpen og romsling, dette er en positiv intellektuell person, som skjønner at ting ikke er enkle.
En filosof.
Dostojevskij: Lidelsen er erkjennelsens eneste årsak.
En filosof tenker ikke fordi han er flink, men fordi han må.
Hvis tenkning ikke går lekende lett, har det ingen verdi.
Selv tenker jeg og kommuniserer jeg hele tiden, for å forstå, det samme med drømmer, for å overleve, i en vanskelig virkelighet.

Jøder

Jøder er en folkegruppe med rimelig stor samhørighetsfølelse seg i mellom, uansett hvor de er i verden. Man kan forstå det, hadde vi nordmenn blitt forvist, hadde det vært fint å møte en som snakket norsk i Lwow, Moskva, Peking, Canberra, vi kunne prate sammen.
Ikke verre enn det, men så ble jødene forfulgt, der de var, der de måtte befinne seg, så kom Hitler og de skulle utryddes, ekstermineres, av en eller grunn, ingen skjønte noe.
Så det er dypere årsaker enn som så, men kurderne er rimelig forfulgt de også, et folk som ikke har noe stat, for det nytter ikke å si at de skal pakke seg tilbake dit de kom fra, som folk, for de har ikke noe land.
Jødene fant mest friplass i Polen, i Europa, det bodde 3.5 millioner jøder her før krigen, 3 millioner av disse ble drept.
Rett og slett, ikke til å kunne ta inn over seg, det er det heller ikke mange som kan, at de ble sendt rett i gassovnene, den dag i dag fins det folk som mener det ikke har skjedd, det blir for vanskelig for deres bevissthet.
Nerdete tale kommer, tilsvarende den som sier at USA sto bak world trade centre, en paranoia uten sammenlikning, en type kollektiv galskap, men dette har skjedd, og vi forstår ikke at det kunne hende.
Vel kunne Djenghis Khan utslette by etter by, på sin ferd i middelalderen, men dette planmessige, med moderne metoder, oppspore alle jøder og bare sende dem i gassovna, nei, det er ikke lett å se hva man kan få ut av dette, på det nåværende tidspunkt, en grusomhet så bestialsk at man ikke har ord.
Det må ligge noe bak, en folkereligiøsitet som mener at jødene drepte Jesus, og bærer kolletiv skyld, så de må straffes.
Hitlers antisemittisme er begrunnet i første kapittel av Mein Kampff, der han slår seg til ro med at de ikke er tyskere, og han liker tyskere, har empati med tyskere, det tyske folk, de han kunne kommunisere med, ville deres ve og vel, velment, skikkelig, og han kunne ikke ha folk som ikke kunne snakke med ham, det forstår seg også, for, som han skrev, han diskuterte med jøder på kveldene på kafé i Wien, de sa seg etterhvert enige med ham, men neste dag pekte de bare nese av ham, det der har jeg vært utsatt for, ikke hyggelig, de prata ham bare etter munnen på fylla for å få fred. Hitler tente.
Det skjønner jeg godt, og han roa seg for øyeblikket, undersøkte samfunnet i sin helhet og fant at jøder besatte en rekke viktige posisjoner i hele det tyske samfunnet, og styrte, kunne sies å ha ansvaret for den økonomiske krisen og slikt, maktfolka, han begynte å legge en skummel plan, få dem vekk.
Så Adolf Hitler kom ikke til posisjon, hadde problemer med å leve av sin kunst, sin virksomhet, solgte kunst på gata og fikk såvidt til livets opphold, men jødene styrte de store kunstinstitusjonenen og avisene og de politiske partiene, fant han ut, han ble revolusjonær, og fikk med seg tyskerne, brukte tyskernes og Europas generelle jødehat.
Her i Kazimierz, jødebydelen i Kraków, Polen, ser jeg det, det var dette som skjedde, jødene hadde kommet seg i dype posisjoner overalt i Europa, og noen oppfatta det.
De hadde blitt bankierer, noen steinrike, som Rotschild, etter Napoleonskrigene, videre er det mer å si her, men det skal nok vente en smule, for datidens paranoia hadde noe for seg, i dag ser vi anneledes på sakene, vi er kommunimative mennesker, vil forstå alle, også jødene, og i dag slynger vi ut tesen om at det fins ikke noe som heter «folk», et folk, vi er i verden.

Cobra

Asger Jorn og andre, denne kunstnerbevegelsen er meget interessant. Fra ca. 1950, bruker et fargerikt uttrykk, hadde en ideologi, og forgjengere, stukturelt mener jeg den går tilbake til pointillismen, oppstykning av billedflaten, i dens enkelt faktorer.
The distortion, før slutten av 1800-tallet, av det figurative maleri i Europa har flere markante skikkelser, som Gauguin, Cezanne, senere Pablo Picasso, Cobra-gruppen drar veksler på Paul Klee og Joan Miro.
Det helhetlige perspektiv, med det abstrakte maleri, er i vår tid ikke så fokusert som før.
Hm, det ser for meg ut til å komme tilbake, mitt kunstsyn går på forholdet til samfunnet, det er ikke videreført i kunsten, the distorted er på vei, inn.
Jorn og Cobra kan være noe å bruke, diverse andre, som Matisse og Breughel og fortidige lokale kunstnere.
Cato Andersens kunst



kan mer settes i en Picasso tradisjon, med den rene distortion av det billedlige uttrykk.
Mer følger

Om medisinsk forskning

Behandling av syke mennesker foregår på bakgrunn av vitenskapelig utviklede behandlingsmetoder, etter beste skjønn, der man vet at man driver med hypotesetesting hele tiden når man arbeider.
Evidens, det er noen behandlingsformer som har fått slik hevd at man ikke tenker, nesten, når man forordner dem, antibiotika mot lungebetennelse, for eksempel.
Og en med dårlig hjerte får nesten alltid et digitalis-preparat.
Det bio-medisinske paradigme har hevd.
Ansvar for egen helse er i tiden, det får mer og mer fokus, der leger mer bare er konsulenter enn før.
Magesår er nå assosiert med en bestemt type bakterie, dermed inkluderer nå standardbehandling en bekjempelse av denne bakterien, Helicobacter pylori.
Det er mennesker man møter, som lege, dermed må man være kreativ alltid, skaffe seg solid bakgrunn for egne meninger, ved å undersøke og samtale med den syke skikkelig.
Så forskning foregår, for å finne standardbehandlinger, som blir rammeverket i dialogen med pasienten, og de må begrunnes.
Legen er fagperson på området, må kunne sannsynliggjøre at det man forordner sannsynligvis er til hjelp.
Ofte blir det legens oppgave å få pasienten til å bli deltager i egen sykdom.
Så får man tilbakemeldinger om hvordan det går, det er vanlig, ny time, for eksempel, så får man se på andre altenativer, en plan B og slikt.
Og man kan ta feil.
Da kan det oppstå et forhold mellom lege og pasient, noe som er viktig for både tiltroen og forskningen, enhver interessant tilbakemelding kommer selvfølgelig direkte fra pasienten selv, dessuten må tilbakemeldingen være troverdig.
Så medisinsk forskning foregår i en kontinuerlig dialog med de enkelte pasientene.