En observasjon

En observasjon
Noen som kommer inn døra kommer inn døra. Så kommer noen andre inn døra, noen går ut, dette er folk. En jente åpner vinduet, mens andre går ut døra, for å få luft. Svimmel ser jeg at de som går inn døra, er de samme som de som går ut døra, altså ut til høyre.
Jeg ser videre noen kommer gjennom vinduet, som tidligere har gått ut døra, på den andre siden enn de som gikk bakdøra.
Inne på toalettet lukter det vondt

Umulig

Noe av det som er mest umulig er å bli kjent med mennesker. Vi har alle en bakgrunn, vi har alle foreldre, et land, og så videre, en eller annen måte er det alltid mulig å relatere på, til hvem det skal være.
Vi er alle mennesker, for å si det slik, så dette burde være lett, mann og kvinne har en tiltrekning, slik er det bare, hvorfor snakker folk ikke mer sammen, beveger seg bare i sirkler, dømmer nord og ned folk som ikke er som dem.

Fattigdom

Det er ikke slik at folk er fattige av egen fri vilje. Det er noen som vil ha det slik. Oljebrønnene fordamper, folk forstår bare at de vil ha seg penger, drikker en skål og i krampe setter de tennene i det første det beste de møter.

Hm

Å relatere til en nasjon med et folk og en historie, er nervøst. Her i Polen er det tenkbart at folk ikke tenker. Det må sies, de tenker ikke, i tradisjonell forstand, for de tror på begrepet nasjon. Alle som tror på det, kan ikke tenke.
Nasjon er en historisk entitet, på samme måte som «morsmål», vel snakker vi et språk, lært av våre foreldre og av skola, men ett fett, poenget er å få folk i tale.
I våre dager kan vi reise over hele verden og ikke minst via internett, da er det lettere å forstå at begrepet nasjon er noe som Adolf Hitler dreiv med, det er det. «Folk».
Nå som det stunder til presidentvalg i USA, hvor begrepet change og dialog settes fram av Barack Obama, er det på sin plass å slappe av littegrann mer.

Polen er et under

 

For å stivpynte meg, før helgen, tar jeg fram grammatikken, slår opp på adverb, ser på «adverbial phrases of time», finner na razie, som betyr «at the moment». W tygodniu finner vi på, må bety «i uka». Dermed raz w tygodniu, en gang i uka.
Et ras skjer dermed, vi er igang. Kan begynne å flette sammen. Til setninger.
Utrengsmål, jeg sier det slik, vi slapper av, tar det som det kommer, super!
Et ord vi hørte de første dagene her, for snart to år sida, det nærmer seg 1. oktober.
I og med dette språket fører vi inn noe nytt, nemlig form, og tid, byłbym, I should have been, et ord for dette.
Formen er perfekt, vi se videre i dette til russisk, der bokstaven щ, som vi håper vi får inn her, skrives på polsk szcz, uttales sjtsj, stemt. I russeren Sjtsjaranski, som vi har gørt om, altså i skrift enda enklere, dette slaviske.
Jo, vi fikk inn denne russiske bokstaven på bloggen, щ, bra, vi sjekka.
Så problematiserer vi ikke, har grunnsystemet klart, intakt

Om å nesten forstå polsk

Det er grader i å forstå språk. Polsk, i motsetning til tysk, er fjernt. Nederlandsk kan jeg ikke, men opplever at dette skal jeg lære meg rimelig lett, på stedet.
Nederland ligger i smertepunktet mellom engelsk, tysk og skandinavisk, heller ikke langt unna fransk, som er språk i Belgia. Der kan jeg relatere.
Polsk har bøyningsformer som latin og gresk og tsjekkisk, som jeg har smakt på, jeg kan tysk, så kasus er kjent, men det er uttalen og de meget forskjellige orda som er fremmed, som tar tid.
For polakker så kan du polsk, eller du kan ikke polsk, så ikke for meg, jeg har et forhold til det gradvise, til begrepet Prosess.
Å jobbe seg inn i det polske språket er meget interessant og lærerikt, det oppleves mindre fremmedartet nå.
Denne tilstanden, av ikke-kunnen, og ikke-misforstand, er interesant, der jeg oppfatter noen ord og noen setninger og noen bøyningsformer, fra samtaler rundt meg, og har denne opplevelsen av nesten, i en rekke ord og uttrykk og talemåter, dermed ser det ut for meg som om polakker ikke har peiling på noe som helst, en hypotese, for de skjønner ikke andre mennesker i verden. Et stort problem.
Jeg ser dette helvetet, der de ikke har peiling på andre måter å forstå verden på enn den polske måten, et langt lerret å bleke.
Når man ser det polske i snitt, vil de sikkert snakke fjernt med deg, men dette er ikke poenget, for de er interessert i alt. Jeg ser dermed fremtiden.

Bak fiendens linjer

Dette er en blogg. Den er offentlig. Den blir lest av noen. Hvor mange, veit jeg ikke. Jeg kan opplyse venner om nye innlegg, men mange vet om denne greia.
Fienden, hvem er det, Berthold Brecht skrev eller sa at «Fienden har navn og adresse», gi meg din adresse, og jeg skal si deg hvor du bor, som det sto i Dusteforbundet i Dagbladet, Fredrik Stabel.
Fienden, hvem er det, det er en selv, først og fremst, selvfølgelig, det i en selv som ikke vil frihet, som vil bli stemplet, som vil leve som godgutten, i avhengighet, trist, men sant, vi kan si at alle har dette i seg, fra barnsben av, frigjøring er en ensom ting, forferdelig.
Fienden er dermed de du ikke kan snakke med, alle med et annet språk, med en annen kotyme, en annen residens, en annen mening om saker og ting, de som ikke skjønner deg.
Av og til skjønner man disse, kommer inn på dem, ser, i smerte, andre ganger blir man confused, det dreier seg dermed om å se det mennesket du har foran deg i øyeblikket, deg.