Pianola

-



Sted, pub, som det er bilde av her fra deres hjemmeside http://cafepianola.pl/, videre dette ligger i ulica Senacka, hjørne Kanonicka, gamlebyen, videre er dette en idé, et konsept, med lyst interiør, myke stoler, trekanta bord, appelsinfarga, Syden, et sted, i det mediterreiske hav, det kunne vært i Tunis, på Hawaii, for eksempel, ikke i det indiske hav, Pianola Bar.
Strikk, her er røykerom, her er ut mot gata, uteservering om sommeren, stein og stein i universitetsknabende, her går folk med doktorgrader, likeledes i neste gate, dette er student.
Mystikk.

Agglutinering

-



Å føle seg hjemme er en sær greie. Å se seg selv som en av folk, en av dem, nemlig, men så er det det som går meg på nervene, bli inkludert, ikke være innenfor her nei, ikke være utenfor, være meg selv.
Flaut å snakke slik. Det er den der frasen som jeg vil ikke være medlem av en gruppe som vil ha meg som medlem og greier, men jeg kan integreres.
På den måten bevarer jeg meg selv, i kontakt. Hei.
Å komponere en hymne til det polske folk kan jeg godt gjøre, hva som helst, i god kontakt, det er ikke det om å gjøre, selvfølgelig, likeledes lære å danse mazurka, på polsk, og hva du vil, integrering er nesten hellig, jeg kan ha et favorittlag i polsk elitedivisjon, som jeg har Schalke 04 i Bundesliga, jeg har ikke funnet noe lag her.
Medvedev er i Polen, og i avis i dag ”Storebror i Warzawa”. Bilde av han og Polens president Komorowski. Russland og Polen, slaviske nasjoner. Wielki brat. Store bror.
Så ja, dette er noe humor, noe godslig polsk humor, på førstesida, men det er som Norge og Sverige, for å ta en sammenligning, rett og slett, ferdig med det.
Fett.

Her

-



Hm
Jeg er her. Det regner. Mildt. 3 grader, på termoter på en lysreklame på gata før jeg kom hit. Strømmen har gått her, jeg drikker cola, og musikk er her, øyensynlig på batteri, aggregat eller no slikt styrer lys på veggen. Bare en gjest til, klokka er halv ett. Dag.
En viss poesi, ikke smurfete, får ben å stå på, gikk ut og tok en røyk, ikke stress nå.

Kunde

-



Hm, kunde, kun det, jeg ser folks bruk av hverandre, av meg, jeg bruker ingen, er ikke til bruk. Er ikke kunde i Polen, heller ikke handelsmann, men jeg har noe å bidra med, mener jeg. Meg selv, i kontakt, i arbeidsdeling, som forfatter. Sant og visst må jeg da komme i kontakt med folk, ikke special offer, ikke smart, ikke stressa. Snakke, rolig, i sånne forhold, få forretningsforbindelser, med mening, som er varige, greit.

Innvielse, utfordring, veiledning, villedning

-



Det er interessant å merke seg hvordan man lærer. Hva finner man på selv? Jeg ser dette har interesse, det å være selvstendig, hva er det, det å være nerd, det å være freak, det å være gal, det å møte feil folk, havne på skråplanet, og så videre, det å kunne være seg selv, ha integritet, og ta til seg det som har interesse.
Studieveileder i polsk, studievilleder i polsk, nei, ikke lett.
Gode råd ja, det sies på norsk at gode råd er dyre. Dyre Vaa? Som studievilleder i gammel-egyptisk, er jeg vel rimelig høyt gasjert, som studievilleder i polsk kunne jeg gjøre en god jobb, lære folk det som ikke har interesse, for polakker.
Å nærme seg andre mennesker vil si å linke til deres miljø. Jeg har vært ute for ”Vi liker deg, men ikke venna dine”. Huff. Gi meg din adresse, og jeg skal si deg hvor du bor. Kraków.
En ghetto. Her ser jeg fire stk. med briller, alle ca 22 år. Dårlig tegn. De tror ikke på sitt eget syn på ting og tang.
Jeg ser.
Å linke til folk, deres syn på ting og tang, er det vesentlige.

I den polske sfære

-



Nå er jeg der jeg skal være, har et grunnlag, en atmosfære, av tillit. Så er det individene. Det har jeg starta på, det er mange typer polakker, den aggressive, den bøllete, den distingverte, den humrende, og så videre, den ærverdige, den smålåtne, den dumme, den gale, den uberegnelige, alt mulig, en tidlig klassifisering, for å nærme meg den ene. Deg. Pytam, jeg spør. Søker kontakt, som vanlig, altså ikke for enhver pris, vi får se.

Polen betraktet som et resultat av omgivelsene

-



Stol på egne krefter, heter det, Ibsen sa at sterkest er den som står helt alene, fett som faen, men alle kommer fra et eller annet sted, fra flere, om jeg må be, betraktningen av en selv som resultat er edrueliggjørende, også for land. Det er ingenting som kjæm ta seg sjøl, het det også, det er Vømmøl, alt har blitt til ut fra noe.
Polsk selvbevissthet går på at det meste har de fått til selv, det er det ingen som helst tvil om, egosentrisk tale på vegne av land. Det er som american self made man, det er komisk.
Jeg, og så videre, ”jeg”, man kan kjøre en brecht på dette om konger og keisere at hadde han ikke en gang med seg en soldat? Sin kone? Paven, hva med han? Og så videre.
Polen er resultat nedfelt i historia.
Hva har preget dette landet fra dets tidlige begynnelse, kong Mieszko, den legendariske første kongen, og så videre og hele det slaviske folket, fra dets rudimentære begynnelse, i dag fra 1918, for eksempel, da Polen ble stat igjen, nei, folk reiste mye, tok inntrykk her og der, polsk selvbevissthet, hvor kommer det fra, jeg kan ikke si annet enn at polsk selvbevissthet er noe så inn i hælvete dum og høy, at det halve kunne vært nok, egosentrisiteten på sitt lands grunn går så over alle støvleskafter at jeg aldri har sett maken.
Merkelig sak. Man blir dum av slikt, selvfølgelig, sær, slutter å høre på andre og bare kjører sitt eget løp, går på en smell tidt og ofte der man ikke hører på utlendinger, allerminst russere, for tiden, men hva med albanere og mer fjerne folk, nei polakker reiser overalt, men ikke i Russland, jeg vil tro det er yrkesforbud for polakker som har vært i Russland, de kan ikke fortelle om det, sorry. Tyskland, det er nesten like ille.
Derimot i Verona og Thailand og slikt, Egypt, det er fett som faen.
De gamle kjære naboer er ikke land som fins for polakker. Fienden.