From Poland with love.

For å se på denne faglige utviklinga, i selvinnsikt og forståelse for det polske folket og det slaviske og verden, ser jeg meg selv som et redskap mer nå enn før, jeg kan brukes. Det å bivåne dette samfunnet i en ny utvikling, innebærer en sovende smørje av gamle fordommer i dette landet, som vi kan se på oss selv, her er nasjonalismen på vill vekst, med klan-tendenser overalt, profesjonsmedgjørlige folk søkes i enhver stilling, sjefen har alltid rett.
Noen som kjenner seg igjen?
En nøkkelrolle spiller nok politiet og fengselsvesenet her, og rettssystemet, som nok er rimelig tilbakeliggende i forhold til det norske, middelaldersk, det med human fangebehandling skjønnes rimelig ukjent i Polen, er du dømt er du dømt, og må ta konsekvensene. Vann og brød. Huff.
Et samfunns kvalitet kan vurderes på måten det behandler sine svakeste. Kriminelle er her typisk subb, down there, noen man kan hate. Man ser det på gata, at det er greie folk som regel, i Krakow, men så er det noen som er svært fjerne, ute. Ikke narkomane, men tiggere og fylliker, lasaroner, er vel det nærmeste norske begrepet man kan bruke om dette. Disse menneskene. De har det ikke lett, heller ikke trygt. Det synes svært vanskelig å være utenfor i det polske samfunn. En klan.
Åpenlys prostitusjon fins ikke i Krakow, jeg får nøye meg med å si det, har ikke innsikt i andre byer.
Mitt perspektiv er Krakow, selv om jeg såvidt har vært i Warszawa og noen små bilturer rundt i området ved Krakow. Omgivelser.
Polen oppleves som et lukket samfunn. Det er bare polakker her, 97 prosent etniske sådanne, ingen innvandrergrupper. Noen rumenske sigøynere, færre enn i Oslo.
Mange ganger tar jeg meg i å oppleve polakker som en flokk, der det ikke er innsyn. Det jobber jeg med, nå enkeltindividet. Da må jeg se om jeg selv har tendenser til å være flokkdyr. Viktig.
I flokk og følge kommer turister til Krakow, det er lett for polakkene å forholde seg til, en fremmed flokk, blir betraktet som ville dyr, omtrent. Huff.
Ikke lett å være turist i Krakow, du blir behandlet meget nedlatende. Underlig sak. Jeg har besøkt mange land i Europa, Polen er det desidert verste på den fronten, tsjekkere er for eksempel mye mer lune og vanlig menneskelige, forstår usikkerhet. Det gjør ikke polakker. En polakk skal alltid være sikker i sin sak. Målrettet og bestemt, ikke rom for tvil i Polen. Huff, veldig veldig surt.
Dette trekket er rasistisk, hat mot folk som ikke er som dem, helt vilt.
En polakk er alltid en av gutta, Polen er en bande.
Hvor alle skal være enige.
Går man rundt alene, som jeg, for det meste, oppleves jo også bra folk, vennlighet, det styrker.
En polakk er nidkjær, uvennlig til det stormende, på nøyaktighet. Konkret.
Der er de uhyre stressa.
Du får igjen på øret, alltid, når du betaler (groszy, 100 groszy er 1 zloty), det setter de sin ære i, være pinlig korrekte til enhver tid, også i tøyet og i det hele tatt. Et ytterst korrekt samfunn.
Enten er du korrekt, eller du er boms. Verken mer eller mindre. Slagghaugen av bomser opplever jeg at tiltar. Dette systemet er fullstendig umenneskelig. Komisk, ingen kan leve slik. Ha ha ha.
Uttrykket «bedre med litt skitt i krokene enn et rent helvete», tror jeg nok ikke fins i Polen nei. Kan finne ut av dette.
Så Polen er helvetet på jord. Interessant.
Dette helvetet ha jeg nå vært i i 2 år, fram og tilbake, til sammen 10-11 måneder. Observert. Observert. Deltatt.

Krakow åpen by

Hakket før man ser verdien av denne byen, av dette landet, i småting og større greier nå, det dreier seg om en fisefin by som ikke ser noe annet enn sin egen navle. Vel er de ute og reiser, og kommer tilbake og forteller, men det forefinnes ingen nye visjoner, de har bare reist, forteller om dette på en måte som de observerer hvem som helst med, de bare sier at folk er dumme overalt. (Bortsett fra i Krakow), folk her har ikke evnen til å lære.
Men dermed kan man ta dem, skikkelig, for man kan oppføre seg på måter de ikke forstår, være annerledes fra dag til dag, for eksempel, stille i dress på en åpning på en kunstutstilling, forberede seg grundig, jeg minnes Johan Borgens roman «Vi har ham nå», nei, de tror de vet hvor de har deg, men merkelig at de ikke skjønner forandring, byen er statisk, estetisk korrekt, uten moral.
Jeg ser de virrer rundt med store mapper med kunst, malerier, i Oslo virrer folk rundt med musikkinstrumenter, gitarer, det er en forskjell, for spøk vil jeg en gang kle av dette, det vil bli vidunderlig, se keiserens nye klær i dette, at et maleri som ikke kan snakke til meg, ikke har noen verdi, rett og slett, dette er bare flinkt.
Så kan man gå bak dette og se i flukt, at folk forstår litt, og man kan snakke.

Film

Film. Et utbredt medium. Vi går på kino og leier filmer, dette er stor business i verden. Skal vi gå på kino i kveld? Popcorn, moro, ekstase, opplevelse, men hva så, underholdning, men film kan bety noe.
Woddy Allens film Zelig er den som har gjort mest inntrykk på meg, om kameleonen. Videre er det laget gode filmer, som Polanskis Pianisten og Kieslowskis Blå, og flere.
Og det går an å lage gode filmer som også når et bredt publikum.
Å tenke rent kommersielt er harry. Norsk film er harry.
Det blir dermed en kamp som også er politisk, film er til for folk, for å lage et godt samfunn, jeg erindrer begrepet «smal film», som i Norge er slikt som Ingmar Bergman, før i tida, og andre, dette med kunstfilm er også en tematikk, Aki Kaurismäki, tilfredsstiller alt, med slikt som filmen Mannen uten minne, dette er flott.
«Kule filmer», er en greie, igjen, sånn kan man fortsette, og folk diskuterer opp og ned og i mente kule skuespillere, om Brad Pitt er kulere enn en eller annen annen helt, Thoralf Engan, for eksempel, idol-dyrking
Film skal i Norge være «kult». Ellers er det liksom ikke noe, og man ser seg om etter «kule skuespillere».
Det er liksom så «tøft» å være med i filmbransjen, være «med».
Norsk film består da bare av medløpere.

Bill Richardson

Bill Richardson
Ny handelsminister i USA, Secretary of commerce, hispanic, med ham blir verden et bedre sted å leve. Viser videre at Barack Obama er movement, det er ikke bare han personlig.
Bill Richardson er en vis mann som driver fredsmegling rundt om i verden og jobber for indianerne i USA og har vært energiminister og FN-ambassadør under Bill Clinton, 62 år gammel
Med ham vil USA rette blikket sørover, mot det spansktalende Amerika, fra Mexico til Argentina og snakke med dem på likeverdig basis.

Norge

Norge er et land som grenser til Sverige mest, dernest til Finnland, og liten felles grense med Russland helt i nord, merkelig tilstand å være i. Norge er en kystnasjon med noe innland, spesielt på Østlandet, videre er fisk den tradisjonelle næringen og handelsvaren. Som på Island.
Norge er salt sjø, alt annet er perifert, det er båter og fiske overalt hvor du drar, til kyst, til kyst, til kyst, dette innlandet som likner "Toten" er helt marginalt i den store sammenhengen. "Oslo" er liksom hovedstad, men det er feil, geografisk sett, bedre hadde vært Bergen eller Bodø.

Den polske politiske diskurs

Ok, det begynner å demre til slutt, hva dette dreier seg om. Øl. Jeg kan si det på den måten, den politiske samtalen foregår rundt øl. Piwo. Vodka. Og videre er det kaffe på dagen, gjerne med wodka. Jentene drikker te. Deltar, her i Krakow, hva er det man lurer på, gass, det er tematikken, gass fra Russland, det inngir frykten, for at Russland skal stenge gasskranene, det er den polske virkeligheten. Bare. Man snakker omtrent ikke om annet.
Videre snakker man om skole, ikke om landbruk, for det får andre ta seg av, det har folk spesielt her i Krakow ikke greie på.
Hm, videre diskuteres jo en del ting og tang, det er nokså rondo amoroso når man ser på diskusjoner fra parlamentet, man er mer opptatt av at man selv er i parlamentet enn hva slags saker det er, vi har litt greie på Krakow, en smule, for gøy er det opp til enhver å sette seg inn i de forskjellige regionene, Donald Tusk, statsminister, sier at Polen ikke vil låne seg ut av den økonomiske krisen, likeledes som Angela Merkel i Tyskland, har man ikke penger så har man ikke penger.

Polen som mekka

det er nokså flott i Polen, på den måten at de spiser middag hele tiden for å feire at dagen er slutt, at de dermed drikker hele tiden etterpå på fritida, og er blide og mette og fornøyde og forteller hverandre historier fra før i tida da det ikke var slik, under krigen og slikt, støtter hele den nye administrasjonen uansett, de gjør en god jobb, for de er ikke kommunister.