Teatr Bagatela

 

Teatr Bagatela ligger ved det mest folkerike stedet i Krakow, der trikker møtes, der det er et yrende liv alltid, og du får følelsen av menneskemengde, det myldrer, myldrer, det er som en maurtue, og her ligger Teatr Bagatela som også trikkeholdeplassen har navn fra, Bagatela, her begynner Karmelicka, og her begynner gamle Krakow, andre veien, her ses ul. Szewska, skomakergata som går inn til selve midten av byen som er gamlebytorget Rynek Glowny, hei.
Nei, trikken går opp gata og skriker som gamle trikker gjerne gjør, der de svinger inn Karmelicka oppover mot fjerne bydeler, som Lobzow og videre mot Bronowice,. Der IKEA ligger for å si det slik, andre veien går trikken fra Karmelicka to veier, en mot Filharmonia og rundt Krakow gamle til høyre, anndre veien går trikk 4, 13, 14 og 24 til venstre, noen møtes bak på andre siden, noen går til Kazimierz, jødebydelen som ligger på andre siden, man kan gå dit. Herfra, ikke lange avstander noen veier her, ved teatret, Bagatela, her spilles Tsjekov nå, for eksempel, altså et seriøst teater, som jeg ikke har peiling på hvordan drives, men den søtladen stemningen her på denne teaterkafeen fra utsiden er ikke meg bekjent beklemt, som det er ved teatre i Norge, som er høyborgerlige så det holder, men jeg er utenfor, jeg er ikke innenfor, ikke riktig ennå, men om litt, for her vil jeg bli en stund.

 

Polish life

Structured by somebody, perhaps, life now in Poland is sexy. I don't like to use such words, ordinarily, as sexy, an adjective, life is sexy, but, to say the least, modern polish life seems extremely sexy. To make something out of this with pictures is not easy, but, we can start with misfits, pictures of other things, to get more close, close to reality.
Look closer, a term from Philosophy, when you think something of something, judge sometning, of something, that the girl you see up there in the street is from Japan. You can ask her, but cannot be sure she is telling you the truth before you know her, perhaps she does not know herself, so when can we be totally sure, there is much in our life we don't remember.
Can we reckognize a Pole if we don't hear the language? By body attitude and so on? In the way they dress, certainly not, this is kind of prejudices, but to get more close, you got to believe your own prejudices, later you can come closer and see the human being you are talking to, and then everyone will also change. Types are not constant. Never.
Everything is culture and background, your framework of references.
So what shall we say, I will investigate this, for for mye case, the polish life distract me from learning the language, I can't get too close to their cabinets, something is always missing, the flavour of these people I only can say seems deeply misunderstood.

 

Babes and dolls, they are not, they are something completely different, the girls, just for the sake of misunderstanding, take an ordinary citizen from Norway, a local, so to say, will think instantly that these girls happen to be extremely interesting, but it is a question of sexy style, not of sex.

 

Wait and see.

The Poland that never existed

In former times there was a question if Poland existed. They were sure that God existed, but not Poland. The Polish people were in the same area, had the same language, but dit not exist as a state, or a country.

 

Poland existed as an idea, like Kurdistan today. Kurd is a language, a defined language, with literature and so on. The most famous Polish authors, Mickiewicz, Slowacki and Krasinski, all lived when Poland dit not exist. In the 19th century. Like in Norway, Wergeland and Ibsen, Norway was under Sweden.
Bigger things than happened in Poland and Norway decided these countries' existence. Small countries need help from outside. 1918, end of the first world war, created Poland as a new national state. The old empire Austria broke down. To give states like Poland, Czechoslovakia, Hungary, Jugoslavia, Romania.
From 1793 till 1918 there were no Poland.

 

But people were talking, looking, living, working, then something happened, like in 1989, the fall of the Berlin wall, no more cold war, Poland was not any more a state that more or less belonged to Russia, before it was a couple of uprises, in Hungary, Czechoslovakia and Poland, so now Poland more could decide for herself, now member of the European union.

 

Well. What kind of existence does this country have. Specialized in agriculture, like the Ukraine, Poland produces food and exports food. And the language is distinguished, ranged among the most difficult languages in the world, to learn for foreigners. A slav language.
And there are national myths and hereoes, like King Jagiello, Jan Sobieski and Jozef Pilsudski, and there are saints.
Pilsudski, the chief of the state from 1918, kind of polish Machiavelli, a strange person with a long history before he became the boss, in prison for five years in Siberia in the 1880's, for example, my way of quarreling about this is the point that these heroes of the past create a patriotism that is no longer the thing, because this country now exists, in peace, so calm down, history have now to be told in a different kind of language, what happened exactly.
So these heroes never existed, they were just people from the past that were used when Poland were just an idea among someone, to create effortness to make a genuine state Poland. Now, relax.

 

Gamle Krakow

.




Krakow virker gammel. Sånn sett tusen år gammel, som de eldste norske byene, men her gjenstår mye, for her er bevart, her er ikke bomba, noe videre, og her fins historien søtt. Direkte.


Nei, mye som skjer med dette, i folks bevissthet, som flyr rundt her og fotograferer, som jeg, som nokså ny i dette gamet og tar turistbilder og mine bilder og vi forsøker å sette en snert her.
Videre suses det gjennom byen og forskjellige gater i denne gamlebyen som er så stor at du kan gå deg bort, for her er så flatt og ved første øyekast ses alt fullstendig likt ut.
Og det er slik det bare er, for man kommer seg inn i denne byen litt og litt, via for eksempel


Nei, litterært sett er denne byen en mangelvare, som turiståtsel og kawiarna u literatow var før samlingsplass for forfattere og visstnok tynt til det ugjenkjennelige, men man aner det som er i veggene som gammel venn av lesning og skriver seg inn i en tradisjon her uten å gjøre noe som helst for det, i dette stemninga i bakgården ved klosteret her som tør være fyldig omtalt i andre bøker og skrifter og forskning og historiebøker, her kjennes bare ideen om Krakow som en slags hestehandel mellom nord og syd og øst og vest og denne gigantiske bymuren på 50 meter bred eller mer som ble rivi for hundre år sida som igjen andre kan ta seg av

Polen, et land i forandring

Beveger man seg på gateplan i dette landet, blir man slått av forundring hele tiden over blanding av gammelt og nytt overalt. Som novise i spekulasjoner over forholdene, regner jeg meg som dårlig stilt på den nye politikken som føres, der har jeg fragmentarisk viten, men det funker sånn sett muligens å se turistversjonen og immigrantversjonen, i flid med å forstå dette landet og lære polsk gjennom to år ser jeg snurten av en finkultur som ikke fins i Norge, for eksempel.
Kommer man inn i landet sørfra og ser Tatra-fjellene, er det opplagt forskjell fra Slovakia, som nok fortsatt halter på å være en nasjon, bare litt over ti år gamle er de, og det er noe ganske så forskjellig, i utgangspunktet er Polen et land av engler og djevler.
Man må bare prøve å forholde seg til realitetene, der folk flyr rundt og er i farta for å tjene penger, der andre selger juggel, der noen tigger, andre spiller trekkspill, for å si det slik, det er lite rene narkomane, som i Norge, her i Krakow, videre er det en del bilselgere og noen få parkeringsplasser og folk parkerer på fortauene overalt og det er lange bilkøer med masse veiarbeid som vi antar tar lang tid på grunn av mangel på polsk arbeidskraft, de er jo som kjent overalt i Europa ellers i høykostland og Norge har visst spesielt mange. Polakker emigrerer, et tegn i tiden, slik forholder de seg til den nye virkeligheten. Hva er da igjen.
Mye. Masse, det er en mulighet her til å se dette som skjer på en ny måte, der polakkene forholder seg til fortid og fremtid på en grusomt sterk innett måte, der de nå arbeider rolig og bestemt i innland og utland og det skjer så mye på en dag her at det halve kunne vært nok, for å bruke en forslitt norsk klisjé.
Polakker i inn- og utland, polsk snakkes over store deler av verden, i Chicago skal det være to millioner polakker og det går direkte fly Krakow-Chicago og de gjenblivne her i byen er greie og snille og polsk kultur dominerer.
Blomster, Kwiaty, ładnie. Skjønne.

Kunstseanse i Levoča, Slovakia.

.


Fy faen så mye stress det er her, her vi er en gjeng kunstnere som er her på fri kost og losji en uke for å vise fram våre arbeider, som er blitt laga i løpet av uka. Nei, det blir vel krevd at vi skal gi noe tilbake for gjestfriheten, men det er ikke det det dreier seg om, man kan ikke lage noe under tvang. Trist er dette, jeg blir sjuk og grinete og vanskelig å ha med å gjøre der jeg blir intervjuet av Slovakisk TV og blir bedt om ditten og datten, men lager min egen video under høystress og det er det, men så vil de ha mer, noen norske dikt, og jeg lager dem på rappen og de blir oversatt etter alle kunstens regler til det lokale språk, Levoča, en liten by i mellom-europa fra middelalderen med under 50.000 innbyggere som ligger for seg selv oppmed fjellene som grenser til Polen, katten Frantisek var med under alle måltidene der vi bodde, og først og fremst kan dette bli en reportasje om huskatta og husmusa og alle disse kunstnerne som sleit og strevde for det daglige brød.

Meeting the locals er alltid fint og spennende i en by jeg ikke har hørt om før og det er et deilig land, Slovakia, ingen tvil om det, der den kunstneriske ansvarlige blir venn selv om han nesten ikke kan engelsk i det hele tatt og jeg er polakk for han for jeg bor deler av året i Krakow uten ennå å kunne snakke språket.
Men det kommer, det kommer, slapp a'!


Å være en del av dette og ikke være en del av det, deltager og tilskuer til hele greia, hele schmæla, hadde jeg nær sagt, for å snakke norsk, det sinker dialektgranskningen her at det er dårlig med kunnskaper i engelsk i området men det dreier seg også om å bli kjent og vi fikk en dagstur til den nest største byen i Slovakia, Košice, der du kan bade i grønt og kjenner varmet fra det indre i Europa mot Ukraina og Ungarn to nabostater som glimrer med sitt nærvær, jeg fikk en samtale med en slovak som var på ferie i hjembyen og bodde i Manchester England for to år og var sur fordi slovaker flest ikke kunne engelsk, vi ble enige om at om du ikke lærer deg språk, er du fucked.



Disse lokale tradisjonene får vi et øyeblikksbilde av, på dette eventyret som er Levoca-dagene, en årlig uke som Frantisek ikke får være med på, for han er heime på tunet, for igjen å snakke norsk, nynorsk, dette er innland så det holder, et framifrå eksempel på de høge fjell i Noreg, som det må være lettest for oss å relatere til.



Og med-kunstnerne er av ymse kvalitet menneskelig sett, det vet vi fra Norge også, men det er ikke poenget å oute tvert, heller ta det som et symptom på at kunstnere stort sett er dårlige til å samarbeide og se andres verker i samband med ens eget, bli inspirert av andre i stedet for å holde på sitt «eget uttrykk» som det så fint heter i de kretser, nei, dette egosentriske er til å ta og føle på og det halve kunne vært nok.
Som i poesien, så også i kunsten generelt.
Og det er kommunikasjonsproblemer innad som man tradisjonelt ikke skal gå utad med, men det er ikke min mening å dømme folk nord og ned men å se på dette som samarbeidsproblemer og et ledelsesproblem, for det å møte 15 kunstnere fra dette området burde unektelig bli mer inspirerende enn det er blitt. Se meg!
Ha ha.
Men se, det er en prosess igang, der jeg er nødt til å forstå denne kulturen bedre, den slaviske, og jeg er ikke underdanig og heller ikke det motsatte og det må finne sted en utveksling, med folk, der Lubo Kepic fra Slovakia var venn før jeg kom hit og vi kan fleipe sammen og slapper av og det er fint.
Jacek Slebodzinski, polsk kunstner bosatt i Norge gjennom mange år, maler akvarell, synes det, men det er ikke det, det er olje, som alle fikk utdelt gratis ved morgenens begynnelse her i Levoca by the way, og man er skikkelig VIP og bør gå med visittkort overalt hvor det trengs og bør føle seg skikkelig skittviktig og alt det der, men det holder ikke for et menneske, som kunstner må man ta inntrykk overalt hvor man ferdes, analysere, forstå, noe annet er umulig, man må ikke møte noen som helst mennesker dømmende.
Man blir nesten kristen av slikt, du skal ikke dømme, og det er fint og flott og inspirerende her med gotisk katedral og et fint rådhus fra renessansen og en kirke til som er mer basilisk, ortodoks, men den fikk jeg bare sett såvidt utenfra, men det belemrer den tidligere kontakten med tyrkere her i området og det osmanske riket som for eksempel hadde Budapest i over 100 år til omtrent 1685, og de fins i disse mer bysantinsk inspirerte byggene her og vi aner faren, Europas syke mann, som Tyrkia ble kalt før første verdenskrig, men denne forholdsvis nære historien her må også tas med i en betraktning av forholdene her, samt de mange sigøynerne som flyr rundt i gatene og vi så falleferdige hus på veien til Kosice hvor det bor sigøynere som blir ansett som farlige, du skal ikke sykle gjennom her, for å si det slik, blir det sagt, men de fins, i den umiddelare nærhet, som i Oslo somalierne, på natta, og det påvirker alt som skjer og også tankegangen og kunsten.
Levoca!
På kartet. Hvor mange nordmenn har kjennskap til denne byen, knapt noen, kan jeg tanke meg, for vi reiser til Krakow og Zakopane og ikke lenger, og til Praha og Wien og Budapest og eventuelt til Bratislava, men dette innlandet er for spesielt interesserte, må vite, men jeg er nå her og ble invitert og det er kjempegøy.
Hva kan man ta bilde av, hva kan man ikke ta bilde av, nei, som byorginal kan jeg ta slike bilder, som klovn slike, og så videre, som kunstfotograf slike, og så videre, igjen dette stresset, med å komme igang, komme på banen, privat har jeg tannbyll og øresus og tror jeg kan helbrede dette ved å snakke fra levra og fra hjertet og så videre, jeg er mobbet syk fordi jeg ikke får taletid, da tar jeg det igjen her.
Cutlets and koteletter, og schnitzel og fisk ryba og slikt men det er en sann svir å se folk sno seg rundt her i varmen til markeder og Frantisek the cat er hjemme og lusker rundt og får tak i en mus eller en liten fugl og liker fisk som alle katter av en eller annen grunn, på epletreets grunn var det en campingplass i skråningen og vi ble innlosjerte på flersengsrom og vi har det helt fint sånn sett og i dag er det vernissage.
Og min greie er ordna i går med dvd-skive og de andre stresser med å henge opp bilder og det er vel best å sitte her på avstand og ikke forstyrre så mye selv om jeg helst ville vært bidragende kurator her, ikke minst.....
Nei, da ville mange blitt sure, dessuten er jeg ikke kurator her, ikke kunstnerisk ansvarlig, dobre!
Hva forstår de av meg, nei, vanskelig å svare på det nåværende tidspunkt for å si det på den måten, det er belemrende å se ut som en dum læregutt iblant her, men det er lærerikt og nyttig på litt lengre sikt.
Vel, det gikk, til slutt, i ro, nå er de fleste verkene hengt opp, folk roer seg en smule, bestiller øl, klokka er halv tolv. På dagen, vel og merke, he he, en god stemning brer seg.
En utstilling, en kunst-seanse er på plass, i god tid før åpningen, som er klokka 4. Profft. Man har vært med på verre ting enn dette. Bra. Puh!
I made it! Ferdig med mine plikter.
Først nå kan jeg se helheten i dette, i dette arbeidet, i denne utstillingen, det er meget betagende. Dobry!
Jeg kjenner ikke alle av navn, for det ble ikke tid til slikt, for her skulle arbeides! Soves og ikke drikkes for mye og gå tidlig til sengs, først nå ses disse som dritseriøse kunstnere, en slovak malte 8 bilder på denne tida, en uke, og ser virkelig ikke ut til å ha anstrengt seg i det hele tatt, Mikulaj. Og så videre, disse nydelige verkene!
En lidelse har det vært å utføre dette! Men se nå! Czerwone wino! Rødvin! Det trengs nå, la de hundre blomster blomstre!
Ha! Blod har dette kostet! Dermed er den naturlige drikken rødvin, eller jeg forstår hvorfor kunstnere drikker rødvin, for ethvert arbeid utføres i smerte.
Da kan jeg beskrive det som har skjedd på en ny måte, på en annen måte, tematisere dette med det ytre og det indre, for kunstnere har kontakt med det indre, utvendig sett er de helt vanlige drittsekker med sære nykker og hei hei hei som deg og meg, men det å kunne male et maleri på rappen eller for den saks skyld lage et dikt, krever mobilisering av noe nytt i en som en ikke vet om eksisterer, en evne som er ublu og som alltid er sann.
Vel, dermed er alt over og man møter de vanlige menneskene på vernissagen som ikke skjønner noe som helst av det de har laget og bare må slappe av på ros og ris for det er ikke dette det dreier seg om, det er mer skapelsen, erkjennelsen, men se om man etterhvert kan fortolke sine verk. Selv, i stedet for å stole på den gode smak eller profesjonelle kunstkritikere og dritt og møkk som ofte ikke er kunstnere selv, selv om det er ett fett for meg, men jeg føler i øyeblikket en stolthet.
Disse er mine venner! På sjel! Og jeg fører meg ikke flott og nydelig for eksempel i øyeblikket og går rundt og er beleven og kysser alle som jeg egentlig burde gjort for jeg kan fortsatt ikke snakke slavisk.
Dermed følger jeg meg selv i stedet slavisk, etnisk, norsk, og jeg ser inn i en ny virkelighet her i Levoca som du sikkert kan få oppleve selv du som eventuelt har interesse av det, denne nydelige middelalderbyen i midt-Slavia i vest og du ser for deg Vysoky Tatry, høye Tatra like her borte, med fjell så høye som øyet kan mestre, plutselig opp fra bakken til 2800 meter og det er skjønt.
Fra borgen slottet Spissky Hrad som førøvrig jeg filma fra og har utsikt i min video som snart blir vist og jeg både gruer og gleder meg, som et barn, dette helvetet som avførte dette, avfødte dette, er meg kjært og skjønt nå i ettertid jeg forstår at det var nødvendig.
Og en sang kommer.
Ja ja, det er dette som er fjernt fra virkelighetens vesen, som er å ta T-banen og alt det der og gå gjennom Storgata i Oslo seint på natta og ikke vite hvor man skal gå og ikke tørre å ta drosje og driter seg ut gang på gang på kafeer om natta og lever kunstnerlivet, bohemlivet, blant folk, der det er nødvendig å være hele jævla tida, omtrent, en bevissthet kommer til meg om meg selv at om jeg ikke er i kontakt går det rimelig dårlig og vi kunstnere har det slik som Olav Anthon Thommesen, komponist har sagt en gang at kunne jeg ikke laga musikk hadde jeg vært på Dikemark, slikt skriver jeg under på tvert.
Kunne jeg ikke skrive, hadde jeg vært død for mange år sida, og sånn er det bare.
Ok, fortsatt noen timer til vernissage, her jeg sitter i utstillingsrommet og har fiksa meg rødvin som er god og råtten og vi hører ikke Johnny Rotten med No Future for You, i stedet gladpop fra den engelsktalende verden som det er mye av her, da kan jeg bare avslutte.

Levoča ligger i nord på dette kartet over øst-Slovakia, rett øst for Vysoke Tatry, Poprad og Kezmarok