Aker brygge

Dagen er på en måte ikke til stede her. Men likevel eksisterer det, i minnet flere ting, Magellan, som seilte rundt verden, Goya, van Gogh, i bildet, likeledes denne fyren Galilei som sa "og likevel beveger den seg", Aker Brygge eksisterer.

Og beveger seg, videre, i uvirkeligheten.

Stemning

Hemmelig i gården til naboen, kling klang om natta, gå opp dette. Lærte av Georg Johannessen å være konkret, det har han sikkert selv fra Berthold Brecht, sannsynligvis. Dette med ar fienden har navn og adresse, videre er dette en kode, at en tekst alltid er skrevet i en kontekst.
Den frie tekst fins ikke.
Når man nå en gang imellom tilkjennegir konteksten, er det meg på hjertet å begynne belærende.
Det fins ikke rene tekster, men det fins en rekke skitne. Til dels onde.
Man kjenner det fra treff, med folk, der noen prater som en foss høl i huet på deg hele tida, og vet liksom hva du mener og hvem du er uten at du får sagt det pip.
Huff. Slik også med tekster, som implisitt prøver å binde deg til en bestemt forståelse av ting og tang, men når utgangspunktet er som galest, er gjerne resultatet originalest, som Ibsen skrev.
Videre er det det om å gjøre om å ta stemninga, der jeg er, det er helt nødvendig, i stemning kan jeg prate.
Alltid.
Er det ikke det, forholder jeg meg taus.
I tale og skrift.
Stemninga, her jeg er, her jeg var, i verden, på internett, med en blogg, som er en greie å bruke, etter lang tid, dermed er det viktig å si at kunnskaper kommer når det er bruk for den.
Jeg laga blogg.
Fikk så hjelp, av bloggere jeg kjenner.
I vind.
Pasja, jeg vil vel tilkjennegå omtale om dette på en perifer måte foreløpig

Megetsigende

Bakgården min er en utsikt. Jeg kjenner ikke de som bor der, men sannsynligvis har jeg møtt flere av dem på gata, og her og der, det er mange mennesker. Slike bakgårder fins overalt i Oslo sentrum, bygårder, det er ikke kompakt i denne byen, fasadene mot gatene er bare fasader.
I bakgården lever man et annet liv, enn ute på gata, her nærmer man seg det som man kaller privatliv.
Bakgården, der foregår det, et studie av denne baksidetilværelsen, bak fasaden, er nyttig.
Følelsen av å vite noe, kommer, der man har sett folk av og til, til dels på farten ut, ut av inngangsdører, på vei ut, hjemmefra, noe materiale eksisterer.
Veien hjemmefra og ut på gata, ikke lang, men viktig, der skjer det, man tar på seg ute-masken, som en sminke, i disse sekundene, blir en annen, forsøksvis presentabel.
Helt og fullt forandrer man seg, til en person i gatebildet, som er noe annet enn når man våkner, drikker kaffe, spiser frokost, der man forbereder seg på dagen, til forskjellige gjøremål, her er frihet.
Heroisk er dette, treffe folk.
Møtene, utover dagen, i de forskjelligste sammenhenger, på offentlig transport, kaffebarer, kontorer, kafeer, gallerier, og så videre, det offentlige rom har en del å by på her.
Således lever man.
I bakgården foretas transformasjonen.
Man girer seg opp, til å møte menneskene, de andre, de man ikke kjenner. Forstyrking, kan man kalle det, man møter motstand.
Hva drømmer voldsmenn om? Det er et spørsmål, alle sover, av og til, det ser pent ut når enhver sover, og noen lukter sånn sett ille, og spesielt, man må lufte i soverom.
Den som sover gir fra seg en lukt. Hvorfor.
Man dunster ut noe, en slags rensning, metabolisme, har noen studert dette, hva er det, gammel fyll, for eksempel, det luktes dagen etter, spesielt av noen. Huff.
Man virrer rundt, hele dagen, det koster slit, arbeid, man ser på folk, snakker med folk, er seg selv, forsøksvis, er intime, og avstandstagende, jeg vet bare det at dette funker.
Er man ærlig, ekte, eller lever man bare på rutinen, dermed får falske meninger, bare det som funker, overalt der man er, bør man gå dypere, være mer levende.
Jeg ser meg selv snakke, med noen, i erindringen, en jente, ei jente, ute, for en røyk, der kommer vi fram til en felles forståelse, en kontakt, på en ruin, av erindringer, hei.
Felles, varme, der stikker man fram, ser, smiler.
Kanskje man kan åpne seg, kanskje kan man se den andre bedre, dypere, mer ekte, en kontakt oppstår. Vil du se meg, min bakgård, kanskje jeg tør vise den fram, i tillit, kanskje vi kan kle litt av oss, være nære, intime, med tid og stunder.
Hm. På en måte er dette en prosess, et under, der man er en annen, blir til, som menneske, mann og kvinne, der det foregår, bak fasadene, i de tusen hjem, i forskjellige kontekster, ved middagsbordet, på stolen, på badet, toalettet, vi er hverandres møter, hverandres fengsel, tillit, i søt forventning, om helhet og fylde.
Så kan man.

Uvirkelig

Det sies at det meste funker. Så også internett, men dette problematiske, som virker som det ikke er styrt av menneskehender, er meget likegyldig. Til tider ikke til å tro på, som sms, jeg bygger her sten på sten, bare for å si at jeg ikke tror på internett, mer enn på VG eller Gud, men ellers har jeg det bra.
Internett er ikke virkelig, men det er greit, å bruke, det er ikke min blogg dette her, for det er ikke jeg som har gjort det mulig.
Videre er jeg en som ikke regner med å få noen kommentarer på denne teksten, for i vår tid er liksom alt greit.
Ha ha.
Det er meg imot, ingenting er greit, eller lett, det er viktig å si, at det å liksom sette opp en blog er det minste greit, Dr. Proszek mener sikkert det, jeg er her for å forskjellig innvie deg i mitt rike, mitt cyber rike.
Men det vil du neppe forstå.
Howl howl.
Jeg tror ikke.

Part 2

Beklager at jeg ikke vet

Drabelig

Vel, i dette scenariet er jeg nesten som en tyv. Husk det. Senere blir det vel mer reflektert.
Sitter man på pub og lager seg en selvstendig hjemmeside, er den preget av omgivelsene. Dette til innledning